Knus patriarkatet. En gang til

Det siste er farlig nok. Like farlig er det at familiemodellen de dytter på oss, baner vei for ideen om den sterke mann med all makt – også i politikken.

Å dyrke en tradisjonell kjernefamilie, er å dyrke patriarken.

Først kan det fremstå pussig. En tilsynelatende omfavnelse av varme verdier og familie med en hånd, mens den andre hånden driver iskald politikk mot andre land, mot egne minoriteter, og mot meningsmotstandere, som vi ser fra statsledere som Trump, Putin, Netanyahu, Orban og likesinnede.

Men, som vi skal se, er dette helt logisk. Når partier på ytre høyre snakker om «familieverdier», er det en hundefløyte, et hemmelig stikkord til følgere og velgere, om at den sterke mann skal tilbake, både privat og politisk.

Dette er samtidig en politikk som legitimerer angrep: På kvinner, skeive, transfolk, flyktninger, naboland, levemåter og minoriteter. Det er derfor ufattelig at KrF’s leder Dag Inge Ulstein ikke begriper hva han flørter med, når han stadig vekk tar til orde for tradisjonelle verdier og to kjønn. Ulstein sier han vil være et «folkeparti som forstår tidsånden», som han mener har en dragning mot det tradisjonelle.

Så hvorfor skal vi dra frem igjen et begrep som kan provosere og kanskje misforstås?

Vel Ulstein, hvis du virkelig vil forstå tidsånden, så finnes det lesestoff å gripe fatt i og en virkelig verden å observere her og nå. Ikke mye kristen nestekjærlighet i det som spiller seg ut i den.

Å dyrke en tradisjonell kjernefamilie, er å dyrke patriarken.

Å ha siste ord hjemme, eller å ville ha Grønland fordi du kan, ta Gaza fordi du vil, og har voldskapitalen til å gjennomføre dette, er patriarkatet som spilles ut rett foran det vi trodde var vår likestilte, moderne, progressive, liberale samtid.

Går det en vei fra idealet om en gammeldags kjernefamilie til moderne imperialisme? Ja.

 

Knus patriarkatet og redd våre gutter og menn

Vi som har levd en stund husker at den radikale kvinnebevegelsen hadde som mål å «knuse patriarkatet». I dag virker dette slagordet kanskje fremmed for mange, og særlig unge menn, som har satt seg selv og sine moderne utfordringer på dagsorden, med rette. Når vi snakker om patriarkatet, kan noen av dem komme til tro dette er et angrep på den de er.

Det er det ikke.

Så hvorfor skal vi dra frem igjen et begrep som kan provosere og kanskje misforstås?

Et patriarkat er et samfunnssystem der menn har mest makt og autoritet, tradisjonelt over kvinner, men i dag kan vi inkludere også andre kjønn.

Angrepene på transfolk og LGBTQ+ er en direkte konsekvens av forsvaret for patriarkatet.

I et patriarkat er det menn som dominerer i politikk, næringsliv og familieliv, mens kvinner og andre har mindre makt og innflytelse alle steder. Dette kan skje gjennom lover, tradisjoner eller sosiale normer, eller det kan skje gjennom rent og skjært lureri, som at man begrunner det i natur, i biologi eller kamuflerer fordommene sine i påstander om rettferdig meritokrati.

Som om privilegier ikke finnes, som om ulikt utgangspunkt i livet ikke finnes.

Patriarkatet er et system alle taper på. Alle, unntatt 0.01 % av de aller rikeste og mektigste menn. Eller, jeg tar det tilbake. Også disse lider og kunne vært friere, gladere og vennligere mennesker uten å føle seg tvunget inn i en macho performance der de tror de har ansvar for verden hjemme og verden ute.

I patriarkatet dyrkes det frem en mannsmodell som skal ha kone og barn. Han skal være heterofil. Han skal forsørge sine nærmeste. Han skal ta store avgjørelser selvsikkert. Han bærer ansvar. Dette kan selvsagt bli en enorm byrde som kan gjøre en mann både syk og ufri.

Når feminister vil knuse patriarkatet, vil de også sette menn fri, fri fra byrdene som ligger i å være patriark. Heller å dele alt med en partner, dersom man velger en partner. For også det skal være et ekte valg.

Hvorfor er det noen verdier som teller som familieverdier mens andre ikke gjør det?

Angrepene på transfolk og LGBTQ+ er en direkte konsekvens av forsvaret for patriarkatet.

Jeg har skrevet før om hvordan LGBTQ+ rettigheter langt ifra vunnet.

Transfolk opplever i dag mye av den samme sausen av anklager som homofile møtte en generasjon og to før, når de i dag krever juridiske rettigheter og sosial trygghet. Dette rammer ikke bare dem, men også resten av LGBTQ+, som kan ende med å oppleve en reversering av sine rettigheter i dragsuget.

Jeg har selv møtt skeive par, her i Norge, som i dag kjenner på reell frykt fordi det nå er «lov» å ta dem, i skyggen av Trump og denne såkalte tidsånden Ulstein og andre omfavner. Vi må alle ha ryggen deres, og det så aktivt vi bare evner.

 

Familie som en metafor for nasjonen

Å være aktive allierte med alle disse gruppene, og ved å kjempe deres og vår sak, så utvider vi ikke bare tanken om hvordan en familie kan se ut, som er bra i seg selv. Vi bryter også ned ideen om en struktur der mannen er sjefen og har siste ord, både privat og politisk.

I den over 20 år gamle boken av George Lakoff, Don’t Think of an Elephant!: Know Your Values and Frame the Debate-The Essential Guide for Progressives, som i sin helhet ligger ute på internett, bruker forfatteren mye plass på å forstå nettopp sammenhengen mellom familieverdier og hvordan det tenkes stat på høyresiden.

Sånn henger familieverdier, nyliberalisme og militarisme sammen, og det igjen sammen med forakt for all «svakhet».

Han spør om høyresidens politikk: Hvorfor er det noen verdier som teller som familieverdier mens andre ikke gjør det? Hvorfor snakkes det så mye om dette når vi trues av klimakatastrofer og krig?

Fordi, svarer Lakoff selv, «familie» er også en metafor. I USA, Founding Fathers, i Norge Fedrelandet. Vi sender «våre sønner og døtre» i krig. «Mødrene har grett». Og så videre.

Men viktigere: Hvordan vi tenker om vår nasjon, henger sammen med hvordan vi tolker «familieverdier».

La oss si du har en ide om «familie» som varianter av konstellasjoner. Ofte vil jo dette bli sett på som progressive og liberale meninger. Her kan «familie» være mine, dine og våre barn, ekspartnere, nye partnere, eller først og fremst vennene dine, din homofile ektefelle, eller moren din og søsteren hennes.

Egentlig bryr du deg ikke om hvordan folk lever sine liv, men du tar for gitt at man i ulike familiegrupper viser hverandre empati og bestemmer ting i fellesskap.

Dette er en helt annen «familieverdi» enn en kjernefamilie med en sterk far som har siste ord. Men det er ikke denne familieverdien ytre høyre tenker på.

USA har lenge sett på seg selv om verdens store Far, og Trump tar rollen for gitt.

Hvis man ta man tar disse ulike familieverdiene og plasserer dem på en nasjon, så får man et ulikt syn på hva en nasjon er.

I den mer rause forståelsen av familieverdier, blir også nasjonen et mylder av stemmer som vil ulike ting og alltid er i endring, og der vi sammen må finne løsninger. Altså, et demokrati. Men hvis du går for den mer rigide familiemodellen, skal nasjonen som familien ledes av en sterk mann, som har siste ord og egentlig gjør som han vil.

Du tror han vil familiens beste, eller nasjonens beste. Du må tro det, for det du selv vil teller faktisk ikke.

Den sterke faren skal også disiplinere, skriver Lakoff, og dette gjør at «familieverdier» innehar et ekstra element: Belønning og straff. I familien og i samfunnet.

 

Å ta fra folk velferd blir straff, mens skattelette til de rike er belønning

Når ytre høyre sier «familieverdier», så tegner de samtidig et bilde av en verden som generelt er farlig og ond. Det vil alltid være vinnere og tapere og hard konkurranse der ute. Det er noe som er absolutt riktig og absolutt galt. Familien og nasjonen trenger derfor en disiplinerende beskyttende far og barna/borgerne skal være lydige og gjøre som de blir fortalt uten krevende spørsmål eller kritikk.

Og lydig blir man gjennom straff når man gjør noe galt. Derfor tar man lettere på vold i hjemmet, slik Putin stadig vekk driver med i sitt lovverk, og man ruster opp volden ute, gjennom våpenopprustning og trusler med militær maktbruk.

Tanken er at barna og borgerne skal disiplineres til å følge sin egeninteresse, altså bli fullt og helt nyliberale i sjel og sinn. Da vil alle i denne perfekte verden klare å ta vare på seg selv. Det er en sammenheng også mellom «familieverdier» og begeistringen for markedskrefter og krig.

USA har lenge sett på seg selv om verdens store Far, og Trump tar rollen for gitt.

Det er nå vi må skjønne hva «ingen er fri før alle er fri» virkelig betyr, før det er for sent og vi står igjen med: Ingen er fri.

De som velger å hjelpe andre, fremfor seg selv, altså være solidarisk, kommer i veien for dette idealet. Vi ødelegger systemet og den påståtte renheten i det. Det er en person som ikke adlyder, som ikke gjør det som er rett, som kan ende opp med å ikke klare seg selv.

Og da, da kan man komme til å trenge velferd og hjelp. Fra konservativ til ytre høyre til oligarkiet: Skrekk og gru! Tenk å gi folk noe de «ikke har gjort seg fortjent til».

Tenk om folk blir avhengige av andre, av staten.

I denne logikken skal de som ikke lever opp til den disiplinerende farens moral straffes med mindre velferd, men de som klarer seg, skal belønnes. For eksempel med skattelettelser på store formuer. Når disse skattekuttene blir store nok, er det uansett ikke penger til velferd.

Sånn henger familieverdier, nyliberalisme og militarisme sammen, og det igjen sammen med forakt for all «svakhet».

Det er nå vi må skjønne hva «ingen er fri før alle er fri» virkelig betyr, før det er for sent og vi står igjen med: Ingen er fri.