Koalisjonskontroverser

«Should I stay or should I go?» sang The Clash. Dette spørsmålet melder seg igjen når man ser på dilemmaet som nå rammer Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD). Etter sonderingene om et regjeringssamarbeid mellom Angela Merkels kristendemokratiske partiallianse (CDU/CSU), de Grønne og de Liberale (FDP) overraskende brøt sammen i november, vurderer nå sosialdemokratene å danne en ny storkoalisjon med Merkels parti.

Landsmøtet satte opp flere hinder på veien mot et nytt regjeringssamarbeid mellom Tysklands to brede folkepartier.

Det ser i alle fall slik ut på overflaten. Under SPDs landsmøte i Berlin forrige uke ga delegatene ledelsen mandat til å gå i gang med «åpne samtaler» med Kristendemokratene. Landsmøtet satte imidlertid opp flere hinder på veien mot et nytt regjeringssamarbeid mellom Tysklands to brede folkepartier.

Dermed blir partiledelsen nødt til å kalle inn til et nytt landsmøte og vinne delegatenes støtte før de eventuelt går inn i mer forpliktende samarbeidsforhandlinger med Merkel etter nyttår. Hvis de to partene skulle komme til enighet, vil alle SPD-medlemmer også bli spurt om hva de mener i en uravstemning i partiet.

 

Taper på regjeringsdeltakelse

«It’s always tease, tease, tease,» heter det videre i sangen. Økonomisk og politisk sett er Tyskland det sterkeste landet i Europa. Europa etterlyser tysk lederskap og på grunn av landets budsjettoverskudd har man også betydelig armslag på hjemmebane. Hvorfor er da SPD så nølende med å bli et regjeringsparti igjen?

SPDs villighet til å la seg forføre av Frau Merkel igjen er forståelig nok begrenset.

Det mest åpenbare svaret gir seg selv om man kikker på valgresultatene de siste årene. SPD-CDU/CSU-storkoalisjonen mellom 2005 og 2009 kostet førstnevnte parti mer enn 11 prosentpoeng. I den siste koalisjonen med «Mutti», fra 2013 til 2017, dalte Sosialdemokratenes oppslutning ytterligere – fra 25,7 til 20,5 prosent.

SPDs villighet til å la seg forføre av Frau Merkel igjen er derfor forståelig nok begrenset. Men Sosialdemokratenes nøling stikker også dypere enn som så.

 

Visjon og pragmatisme

«One day it’s fine and next it’s black,» synger The Clash.

I de 154 årene som har gått siden SPD ble grunnlagt, har det alltid vært en konflikt mellom den høyverdige, tidvis utopiske visjonen om en fjern men utvilsomt bedre framtid, og nøktern hverdagspolitikk.

For hundre år siden var denne konflikten representert av striden mellom den marxistiske sosialdemokratiske teoretikeren Karl Kautsky og hans interne partimotstander Eduard Bernstein.

Da Willy Brandt var partiformann og Helmut Schmidt kansler, løste man denne spenningen på en svært produktiv måte.

Der Kautsky hevdet at SPD var et revolusjonært parti som ville framskynde kapitalismens snarlige fall, tok Bernstein til orde for en reformstrategi med fokus på forbedringer som var oppnåelige her og nå. Denne konflikten kom til uttrykk som en motsetning mellom politisk opposisjon – i hvis ly man kan fokusere på en lysere framtid – og ekte engasjement, som dels kan føre til at man svikter visjonen, men som i det minste gjør relle forbedringer mulige.

I sine glansdager trakk SPD veksler på nettopp dette spennet mellom visjon og pragmatisme. Da Willy Brandt var partiformann og Helmut Schmidt kansler, løste man denne spenningen på en svært produktiv måte. Slik er det ikke lenger.

 

Sjelekvaler

«Exactly who am I supposed to be?» Tekstlinjen oppsummerer SPDs sjelekvaler for tiden. Den produktive spenningen har vært fraværende i flesteparten av de seneste koalisjonsregjeringene.

I koalisjonsavtalen fra 2013 klarte SPD å få gjennom store reformer, for eksempel innføringen av lovbestemt minstelønn. Men i de etterfølgende fire årene syntes partiet å gjøre lite annet enn å stille seg bak Merkel og hennes politikk.

 

 

SPD framsto ikke lenger som et attraktivt alternativ med en langsiktig framtidsvisjon. I stedet ble Tysklands eldste parti avskrevet som en pålitelig partner, som litt kjedelig og grå, mer i tråd med partiets reformistiske tradisjon, men uten visjon og inspirasjon.

 

Diffust og uklart parti

«The indecision’s bugging me». Den eneste måten man kan gjøre «GroKo» (den tyske forkortelsen for «Storkoalisjon», valgt til «årets ord» av Foreningen for det tyske språk i 2013) levedyktig, eller til og med til en suksesshistorie for SPD – både for medlemmene og de som stemmer på partiet – er å gå tilbake til den produktive kombinasjonen av en langsiktig visjon og konkrete prosjekter.

På det langsiktige nivået framstår det en gang så stolte og modige SPD som et diffust og uklart parti.

På dag-til-dag nivået i politikken har partiet mye å tilby. Når det kommer til helsereformer, jobber de for eksempel for en «borgerforsikring» slik at Tysklands to-lags forsikringssystem, der eksempelvis statlige ansatte får en mye bedre avtale enn andre, lettere lar seg håndtere.

De jobber også for likelønn mellom menn og kvinner, og med å modernisere det tyske arbeidsmarkedet for å garantere trygghet og stabilitet også i en tidsalder preget av digitalisering og automatisering. Men på det langsiktige nivået framstår det en gang så stolte og modige SPD som et diffust og uklart parti.

 

Europas forente stater

«So come on and let me know,» er oppfordringen i sangen. For å fylle dette oppsiktsvekkende tomrommet presenterte SPD-leder Martin Schulz en dristig visjon i sin tale til landsmøtet nå i begynnelsen av desember.

Den tidligere presidenten av Europaparlamentet argumenterte for å ta et betydningsfullt steg mot å realisere ideen om «De forente europeiske stater».

Visjonen handlet om et enhetlig Europa som kan håndtere strømmen av flyktninger og kampen mot skatteunndragelse.

Med referanse til SPDs Heidelberg-program fra 1925, der partiet forpliktet seg til en europeisk union for første gang, skisserte han et sterkere, tettere integrert og mer aktivt Europa.

Visjonen handlet om et enhetlig Europa som kan håndtere strømmen av flyktninger og kampen mot skatteunndragelse, et Europa som utvikler virkemidler for å bekjempe økonomiske kriser i enkelte medlemsland.

Ethvert sosialdemokratisk forslag er nødt til å ha et europeisk rammeverk i dag.

Dette kan kanskje virke underlig i en tid med Brexit, eurokrise og økende anti-europeiske strømninger på vesentlige deler av kontinentet.

Men ethvert sosialdemokratisk forslag er nødt til å ha et europeisk rammeverk i dag. Det finner faktisk også en gjenklang i den offentlige opinionen. Det er nemlig en tiltagende pro-europeisk stemningsbølge i Tyskland (du kan for eksempel Google «Pulse of Europe», og se hva som dukker opp).

42 prosent av tyskere støtter, ifølge meningsmålingene, ideen om «De forente europeiske stater». Det tallet er mer enn det dobbelte av SPDs andel av stemmene ved sist valg.

 

En produktiv spenning

«Darling you got to let me know». Den pro-europeiske innstillingen kan vise seg å bli en skillelinje mellom det konservative CDU/CSU og SPD. Det kan også skape en himmel over alle de detaljerte enkeltforslagene.

Ved å stadig referere til denne visjonen, kan SPD klargjøre at kompromissene som vil måtte inngås i nok en «GroKo» ikke er partiets endelige posisjon, men bare de første stegene i riktig retning.

En tydelig visjon om hvor partiet er på vei, støttet av hverdagspolitisk handling, er den beste løsningen.

Selvfølgelig kreves det mye mer enn dette hvis SPD skal ha håp om en større framgang over tid. En digital oppdatering av partiets anakronistiske beslutningsstruktur, og troverdig personlig og enhetlig handling er noe av det første som må på plass.

Men en tydelig visjon om hvor partiet er på vei, støttet av hverdagspolitisk handling, er den beste løsningen for å snu utfordringen ved å gå inn i en ny storkoalisjon til en mulighet for et sterkere og mer synlig SPD.

(Oversatt av Sigrid Strømmen)