Konkurranse er for tapere

Guds kvern maler langsomt, men av og til går den fortere enn vanlig. Dette har vist seg å være tilfellet for de store amerikanske teknologiselskapene Google, Amazon, Facebook og Apple.

For bare drøye fem år siden var de USAs stolthet og selve kronbeviset på at den amerikanske innovative ånden ikke var i tilbakegang, snarere tvert imot. De kritiske stemmene var få, og da ansatte i Obama-administrasjonen skulle finne nye jobber etter valget i 2016, ble jobb som lobbyist for ett av disse selskapene sett på som uproblematisk, nesten hederlig, som Alec MacGillis påpeker i boken Fulfillment.

I dag anses de fire store teknologiselskapene som trussel nummer én mot den amerikanske økonomiske modellen.

Det skulle imidlertid ikke vare. I dag anses de fire store teknologiselskapene som trussel nummer én mot den amerikanske økonomiske modellen. Deres oppbygning av markedsmakt presser alle andre ut av områdene de operer i, og kveler innovasjon i krybben.

Om vi ikke gjør noe med saken, får vi høre, så vil vi oppleve at disse, og lignende selskaper, vinner monopolmakt på forretningsområdene deres – om de ikke har slik makt allerede. Hvordan har det fått gå så langt?

 

Det frie markedet

Monopolisering av viktige industrier er ikke en nyvinning i USA. Fenomenet har en lang forhistorie. På slutten av 1800-tallet vokste det frem mektige monopoldannelser i USA. Store industrialister som J.P. Morgan og John D. Rockefeller ledet an i monopoliseringen av alt fra olje- og stålproduksjon til jernbane. Som professor ved Columbia Law School, Tim Wu, skriver i The Curse of Bigness, så hadde man allerede på plass lovgivning som skulle forhindre monopoldannelse i den såkalte Sherman Act. Denne ble imidlertid offer for påfølgende presidenter som var vennlig innstilt til næringsinteressene loven var ment å tøyle.

I samspill med næringsinteressers ønske om å monopolisere vokste også en motstående bevegelse frem som ønsket å bryte opp monopolene og deres makt – antitrust-bevegelsen. Denne tar sitt navn fra selskapsformen trusts som ble brukt for å danne monopoler, og tilsvarer norsk konkurranselovgivning.

Disse fikk sitt inntog i politikken da Theodore Roosevelt kom til makten. Han bar med seg et sett nye ideer om hvordan staten burde forholde seg til monopolene. Snarere enn å tolereres, burde de brytes opp. Som Wu skriver, var det nettopp det Roosevelt satt seg fore. Med den til nå sovende loven i hånden gikk han til angrep mot industrialistene og satte i gang en prosess som i løpet av de første tiårene av 1900-tallet ville bryte opp de store monopolene i USA.

 

Ingenting godt varer evig

Det amerikanske markedet ble med det friere og grunnlaget for konkurranse langt bedre. Det skulle imidlertid ikke vare. I takt med at Reagan-revolusjonen slo innover det amerikanske samfunnet, fulgte også en ny tenkning rundt konkurranserett. Denne ble særlig ført an av juristen og professoren Robert Bork.

I 1978 presenterte Bork en fremvoksende forståelse av konkurranserett i USA i boken The Antitrust Paradox. Ifølge Bork var det feil å slå ned på monopoler på grunn av monopoldannelsen i seg selv. Det var heller ikke nødvendigvis riktig å gjøre det for å bedre konkurransen i et gitt marked. Målet for om man skulle anvende konkurranselovgivningen måtte snarere være hvordan monopolmakten slo ut mot forbrukerne. Om en monopoldannelse førte til lavere priser og bedre produkter for forbrukeren, så var det heller ikke nødvendig å slå ned på selskapet med monopolmakt.

I takt med at Reagan-revolusjonen slo innover det amerikanske samfunnet, fulgte også en ny tenkning rundt konkurranserett.

Dette resulterte i en spesiell situasjon for alle som ønsket å bevise de negative effektene ved monopolmakt for en domstol – hvor jo de fleste viktige spørsmål i USA ender opp. Som forfatteren og aktivisten Matt Stoller nylig påpekte, ble man nødt til å hyre inn økonomer som kunne bevise at det gitte selskapets monopolmakt ledet til høyere priser for forbrukere, noe som ofte ikke er tilfellet. Selskapet må på sin side vise at det er det motsatte som skjer, og vil i de fleste tilfeller vinne frem.

Borks ideer om konkurranselovgivning og hvilke monopoler som var problematiske eller ikke, slo rot. Utover 80- og 90-tallet gikk man, ifølge Wu, bort fra den tidligere fiendtlige holdningen til monopoler til fordel for en langt mer forståelsesfull innstilling. Regulatoriske byråer som the Federal trade Commission (FTC) sluttet å bruke makten sin til å hindre monopoldannelse og ble snarere en instans man knapt trengte å bekymre seg for ved monopoliserende oppkjøp og lignende.

 

Ikke konkurrer, dann et monopol

Dette har ledet til situasjonen man ser i USA i dag, hvor monopolisering av en rekke forretningsområder foregår. Som Wu påpeker, har bransjer som øl, luftfart, internett og flere andre siden 90-tallet konsentrert seg på noen få selskaper. Mest fremtredende er imidlertid situasjonen i teknologibransjen.

I denne har kampen om monopolmakt lenge vært rådende, og ikke i det stille. I 2014 skrev den toneangivende Silicon Valley-entreprenøren Peter Thiel en kommentar i Wall Street Journal ved tittelen «Competition is for Loosers». Snarere enn å kjempe dag inn og dag ut mot konkurrerende virksomheter, argumenterer Thiel, burde vordende entreprenører finne seg nisjer hvor de kan skape en monopolsituasjon. Snarere enn å måtte konkurrere på priser, kan man i en slik situasjon innkassere profitten av å være uten konkurranse.

Dette er et mantra flere av de store teknologiselskapene har tatt til seg. Mange av dem er i utgangspunktet tapsprosjekter, som for eksempel taxitjenesten Uber. Selskapet har aldri tjent penger, men ideen er at om de bare kan komme seg opp på en stor nok markedskonsentrasjon, så vil de kunne skru opp prisene fordi det vil finnes få eller ingen konkurrerende tjenester.

 

Tid for endring?

Ting er imidlertid i emning. En ny vind har de siste årene blåst innover amerikansk politikk, og koret av stemmer som hevder at konkurranselovgivningen av i dag ikke er tilstrekkelig, vokser. Det er spesielt i årene etter valget av Trump at trenden har skutt fart. Akademikere som Tim Wu har funnet sammen med journalister som David Dayen og aktivister som Matt Stoller. Både Dayen og Stoller har gitt ut kritikerroste bøker om monopolenes historie i USA, og har på hver sin måte påvirket politisk: Dayen som redaktør i The American Prospect og Stoller gjennom tankesmien American Economic Liberties Project.

Den mest innflytelsesrike blant de nye stemmene er imidlertid akademikeren Lina Kahn. Mens hun fortsatt var student ved Yale Law School skrev hun den smått legendariske artikkelen «Amazon’s Antitrust Paradox» – et spill på tittelen til Borks bok. Artikkelen trekker frem de mange problemene ved å bedømme Amazon etter den tradisjonelle måten å se på monopoler på. Selv om Amazon holdt seg innenfor loven, var det for Kahn klart at deres grad av markedsmakt er problematisk.

Selv om Amazon holdt seg innenfor loven, var det for Kahn klart at deres grad av markedsmakt er problematisk.

Som Kahn påpeker i sin artikkel, så fungerer Amazon både som fasilitator for e-handel og som aktør på sin egen plattform. De selger selv sine egne varer under egne Amazon-merker side om side med andre selgere. Som Brad Stone viser i Amazon Unbound, lar dette Amazon benytte dominansen sin til å skvise konkurrerende selgere på plattformen, så vel som de utenfor. De på plattformen, da Amazon bruker sin innsikt til å identifisere bestselgere som de så lager egne versjoner av litt billigere og med bedre plassering. De utenfor plattformen, da det etter hvert nesten er obligatorisk å selge på Amazon for at ikke salgstall skal stupe. De lave prisene kan Amazon utholde ved å subsidiere dem med midler fra andre lukrative deler av virksomheten.

Kahns artikkel, samt påfølgende arbeider, vakte stor oppmerksomhet i viktige deler av det amerikanske samfunnslivet. Tenkningen hennes ble plukket opp av amerikanske politikere, så vel som konkurransehåndhevere i Brüssel. Da kongressen i USA etter startet en omfattende undersøkelse av konkurransesituasjonen i landet, var Kahn soleklar som sekretariatsmedlem i utvalget som gjorde undersøkelsen.

I miljøene Kahn kritiserte var reksjonen tilsvarende lite positiv. Stone siterer i sin bok en bransjeaktør som kaller Kahn artikkel for «hipster-antitrust».

 

Kampene står for døren

Personer som Kahn, Dayen, Stoller og Wu lyktes i stor grad med å overbevise toneangivende Demokrater om at konkurranselovgivning og monopolmakt er viktig. Flere av kandidatene i primærvalget i 2019 løftet saken som en kampsak – eller i hvert fall noe de ville jobbe med. Biden var ikke en av disse, så da han vant nominasjonen og senere valget, så rådet det stor usikkerhet om veien videre.

Usikkerheten viste seg imidlertid å være ubegrunnet. Wu ble tidlig ansatt som rådgiver på området for administrasjonen selv, mens Kahn nylig ble ansatt som leder av FTC – og det bare 32 år gammel.

Teknologibransjens enorme lobbymaskineri er satt i gang.

I kongressen munnet samtidig utredningen Kahn var med på å lede ut i en rekke lovforslag som vil styrke kampen mot monopolene. FTCs budsjetter foreslås forstørret betraktelig, og en serie tiltak tar sikte på å gjøre det vanskeligere for bedrifter å kjøpes opp, samt for plattformselskaper å gi seg selv fordeler på egen plattform. Til sist foreslås det å bryte av deler av de store teknologiselskapene. Forslagene har allerede møtt hard motstand fra kongressmedlemmer fra California med tett tilknytning til bransjen. Tilsvarende er teknologibransjens enorme lobbymaskineri satt i gang.

Det første skuddet for baugen kom da Amazon nylig hevdet at Kahn måtte finnes inhabil i alle spørsmål for FTC som hadde med selskapet å gjøre. Amazon hevdet at hun var ubehjelpelig farget i alle spørsmål som angikk dem.

 

Et gjennombrudd

Det er langt fra sikkert at den nye våren i amerikansk konkurransepolitikk vil vinne fram. Motstanderne deres er formidable, og til tross for lovende tegn innledningsvis, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved om den nye retningen innen konkurranserett har vunnet nok konsensus enda til å vinne frem med radikale endringer.

Som Stoller påpeker, så er også de ferske lovforslagene vagt ordlagt og fulle av hull som kan utnyttes av de som ønsker å unngå konkurranselovgivningen.

Stoller slår imidlertid også fast at til tross for sine mangler og til tross for kampene som vil komme, så er det slående hvor langt utviklingen har kommet. Som Wu påpeker i sin bok så foregikk konsentrasjonen i amerikansk næringsliv i rask takt under Obama-administrasjonen. At man på kun fire år har kommet så langt at en hardbarket trustbuster sitter som øverste konkurransemyndighet i landet og svært innskrenkende lover foreslås med kryssende partistøtte, er virkelig et lite under.

Årene som kommer, vil avgjøre om det er tyngde i den nye koalisjonen mot monopolistene eller ikke. Kjedelig blir det ikke å følge med på.