Er koronakrisen vippepunktet?

Da jeg skulle handle torsdag 12. mars var det første jeg så et par med munnbind og to overfylte handlevogner med dopapir og hermetikk ved kassa. Bak disse sto en endeløs kø med velfylte vogner og det rådet en lettere panisk stemning i butikken der folk lynraskt snappet den siste lapskausboksen foran sidemannen. Skolene og min arbeidsplass (universitetet) ble stengt ned samme dag, elever og studentene sendt hjem.

Det var et øyeblikk hvor det var mulig å ane en slags «the day after tomorrow»-stemning – før resten av dagen ble fylt av politiske formaninger om samhold og solidaritet. Hobbes og Rosseau ville nok hatt ulike prognoser for utviklingen videre; enhver er seg selv nok eller sammen er vi sterke.

Selv om hangen til å sikre familiens lager av toalettpapir er påfallende, så er menneskets adelsmerke vår sosialitet, empati og samarbeid.

Historien gir belegg for begge varianter, men selv om hangen til å sikre familiens lager av toalettpapir er påfallende, så er menneskets adelsmerke vår sosialitet, empati og samarbeid. Dette dominerer så lenge vi befinner oss innenfor normalitetens rammer, og det er der vi befinner oss – tross alt. Korona er ikke spanskesyken. Om noen måneder er de fleste av tilbake til normalen, dog med et etterslep på noen områder.

Selv om regjering og helsemyndigheter høster kritikk for nøling og sendrektighet, så er egentlig handlekraften formidabel både nasjonalt og globalt. Vi har også sett tilsvarende tidligere når helse og/eller økonomi står på spill. Selv om krisebegrepet i dagligtale sitter vel løst (definisjonen er «plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse»), så er det allikevel ingen tvil om at korona-pandemien fortjener betegnelsen krise: i skrivende stund har den kostet 5 000 liv på verdensbasis, og vi vet at det ikke stopper der. En «vanlig» influensa kan kreve flere hundre tusen liv.

Til sammenlikning anslår WHO at klimaendringer tar 150 000 liv årlig, og millioner dør av luftforurensning. Det kumulative menneskelige lidelsene og de økonomiske kostnadene som følge av klimaendringer og naturtap, vil etter alt å dømme sette korona, influensa og det meste av andre store og små kriser i skyggen, allikevel er handlekraften omvendt proporsjonalt med risikoen. Hastigheten («plutselig forandring») er avgjørende her, for klima oppleves tross alt som en langsom og til dels fjern trussel i rom og tid for de fleste av oss.

Vi er evolusjonært innrettet mot å håndtere umiddelbare og konkrete trusler både som individ og fellesskap.

Det er ikke merkelig at det er slik. Vi er evolusjonært innrettet mot å håndtere umiddelbare og konkrete trusler både som individ og fellesskap, men tilsvarende dårlig på forsakelser til beste for framtid og ufødte. Churchill tapte ikke popularitet ved å love ingenting annet enn blod, svette og tårer, men det var under en kollektiv erkjennelse av at alle var involvert i en krig mot en ytre fiende. Det er en erkjennelse som vi ennå ikke har nådd i kampen for natur og miljø, dels fordi fienden er oss selv, og det er grunn til å tro at den fulle erkjennelsen ennå ligger et stykke fram i tid – selv om vi definitivt ser positive trender.

Spørsmålet som nå stilles er om det kan være slik at aldri så galt at det ikke er godt for noe. De mange av oss som er friske, men i korona-eksil, opplever rolige dager der vi kan få tid til det vi ellers forsaker i vårt daglige tredemøllekappløp på høyt turtall: skrive eller lese det vi ellers alltid må saldere bort, tid til familie, natur og tur, ja kanskje også oppleve våren som ellers renner ut som sand mellom fingrene.

Finanskrisen i 2008 ble for mange en tapt mulighet til å tenke nytt fordi det eneste verktøyet i verktøykassa var «løp og kjøp».

Det er også grunn til å tro at 2020 også vil gå inn i historien som det året klimagassutslippene pekte bratt nedover, riktignok på en måte som ingen ønsket. Spørsmålet er om dette representerer et slags ultimat vippepunkt for natur og kultur. Kort sagt, kanskje dette kan gi en erkjennelse av at ikke bare går livet går videre uten alle møtene, reisene og tingene, men at det har noen fordeler også. Og kanskje gir det klimasaken den nødvendige dytt.

Det er ganske enkelt umulig å vite. Finanskrisen i 2008 ble for mange en tapt mulighet til å tenke nytt fordi det eneste verktøyet i verktøykassa var «løp og kjøp» for å få hjulene i gang igjen. Det er ikke kommet så mange verktøy innen den tid, og når maskineriet skal fyres opp igjen post-korona kan det hende at en skadeskutt økonomi vil velge de billigste, fossile og naturødeleggende redskapene. Det er her vi må utvidet samholdet i tid og rom. Vi må føle ansvar for et utvidet fellesskap og et større «vi» der de som allerede stirrer klimaproblemet i hvitøyet, samt ufødte slekter og andre arter trekkes inn.

Korona byr på mange utfordringer og trusler, men få muligheter. Klimaet byr også på mange og større utfordringer og trusler – men også mange muligheter.