Koronapandemien kveler demokrati

Da pandemien rammet, hadde verden sett en tilbakegang i det liberale demokratiet over flere år. Bare 14 prosent av verdens befolkning bor nå i et demokrati. For den gjennomsnittlige verdensborgeren er demokratiets tilstand tilbake på nivå med 1990.

Bare 14 prosent av verdens befolkning bor nå i et demokrati.

Samtidig har det vært økning i folkelig mobilisering i mange land, hvor folk har protestert mot ulikhet, diskriminering, kutt i subsidier, privatisering og korrupsjon. I land som Chile, Libanon, Hong-Kong og Nigeria har unge og gamle, kvinner og menn samlet seg, og krevd innflytelse, mer åpenhet og at myndighetene skal stå til rette for sin politikk.

2019 var et år for de store demonstrasjonene. Så kom 2020 og pandemien satte en brå stopp for denne mobiliseringen.

Verst var det i perioden mars til juni i fjor. Da stengte land etter land helt ned og folk ble bedt om, og i mange tilfeller tvunget, til å holde seg innendørs. I Norge ble et forslag om en mulig lov om portforbud skrotet. I mange deler av verden har slike lover blitt innført uten noen som helst demokratisk forankring.

Portforbud er ikke bare inngripende i seg selv, men har også gjort det vanskeligere for folk å sette mat på bordet. Folk kommer seg ikke til og fra jobb innenfor det tidsrommet de kan bevege seg fritt, eller fordi de frykter at politiet skal anklage dem for å ikke overholde reglene og true med bøter eller arrestasjon.

Det samme gjelder ved manglende bruk av munnbind på offentlig sted. Selv om både krav om munnbind og portforbud er tiltak for å stanse smitte, har politiet i mange land slått altfor hardt ned på dem de mener bryter reglene. Terskelen for å gi bot eller gjennomføre en arrestasjon er mange steder lav.

I Norge en lov om portforbud skrotet, men mange steder har slike lover blitt innført uten noen som helst demokratisk forankring.

Koronapandemien har ført til en konsentrasjon av makt, men også en konsentrasjon av penger. I Tanksmien Agenda og Norsk Folkehjelps rapport «Ulikhetspandemien», peker alle organisasjonene som er intervjuet på at det i landene der de jobber har vært lite åpenhet omkring avtaler inngått mellom myndighetene og bedrifter under pandemien.

Det er derfor vanskelig å vite sikkert hvor mye offentlige penger som er betalt til enkeltselskaper eller bransjer, og hvem som har tjent på dette under korona. I Zimbabwe for eksempel, ble den prisvinnende journalisten Hopewell Chin’ono arrestert. Årsaken var at han delte en avsløring på Twitter om en korrupsjonsskandale knyttet til et statlig innkjøp av smittevernutstyr for helsearbeidere til en verdi av 60 millioner dollar.

En åpenbar utfordring er også at de som sitter med eierskap i større selskaper ofte har tett kontakt med, eller rett og slett er en del av den politiske eliten.

Det sies gjerne at en krise er en mulighet man ikke skal kaste bort. Det gjelder også for de som ønsker å tjene penger på uærlig vis.

Det er med andre ord umulig å snakke om håndtering av koronapandemien i store deler av verden, uten å snakke om korrupsjon. En pandemi er i sin natur svært godt egnet til å utnyttes økonomisk for de som har mulighet til, eller ønsker det. Avgjørelser må tas raskt. Det gir større rom for å ta dårlige avgjørelser, hjørner kan kuttes og regelverk forbigås. Store kontrakter kan gis, uten at de konkurranseutsettes eller blir gjenstand for normale kontrollrutiner.

Det sies gjerne at en krise er en mulighet man ikke skal kaste bort. Det gjelder også for de som ønsker å tjene penger på uærlig vis.

I mange land har myndighetene også brukt muligheten pandemien gir til å innføre upopulære politiske tiltak eller lover, fordi de vet at befolkningen er redd for å demonstrere og si ifra. Enten fordi de er redd for å bli smittet, eller fordi myndighetene har truet med bøter hvis noen bryter innførte restriksjoner. De aktivistene som likevel har forsøkt å demonstrere har blitt møtt av overdreven maktbruk, og beskyldninger i offentligheten om å sette liv og helse i fare.

I Kambodsja reagerte menneskerettighetsaktivister da myndighetene innførte en kriselov uten tidsbegrensning. Loven gir myndighetene ubegrenset mulighet til å overvåke egne innbyggere via telekommunikasjon, og økt kontroll over pressen og sosiale medier. Loven innebærer også klare begrensninger på bevegelsesfriheten, karantenekrav, samt myndigheters mulighet til å konfiskere private eiendeler. Da loven ble kritisert for å være opportunistisk og gi mer makt til regjeringen og militæret, svarte myndighetene med å arrestere 26 aktivister for å «ha spredt feilaktig informasjon om covid-19».

Siden nedstenging og begrensninger på forsamlingsfriheten har ført til at sivilsamfunnsorganisasjoner og aktivister ikke lenger kan samles, eller bruke gateprotest som virkemiddel, har det ført til nye måter å organisere seg. Men å «møtes» på internett er heller ikke ufarlig. Sikkerhet har på mange måter blitt ekstra viktig det siste året. I mange land har myndigheter brukt eksisterende lover, eller iverksatt nye, for å øke den digitale overvåkingen eller begrense deling og spredning av digital informasjon.

Å «møtes» på internett er heller ikke ufarlig.

For eksempel viser en rapport fra organisasjonen Association for Progressive Communications (2021) at afrikanske regjeringer bruker applikasjoner til å spore innbyggernes bevegelser. Apper brukes også som verktøy for å kriminalisere spredning av falsk informasjon om covid-19. Spesielt det siste har blitt misbrukt til å stilne eller arrestere journalister og regjeringskritikere en rekke steder.

Heldigvis ser vi også mange eksempler på at sivilsamfunnsorganisasjoner, fagbevegelse og aktivister har slått tilbake og krevd endring. I Sør-Afrika oppsto det bekymring blant befolkningen da myndighetene sendte politi, militære og private sikkerhetsselskaper ut i gatene for å kontrollere nedstengingen i fjor. Dette førte til at aktivister satte opp et system der befolkningen kunne registrerte brudd på menneskerettigheter under krisen, i samarbeid med South African Human Rights Commission. Tilsvarende aktiviteter gjennomføres av organisasjoner i andre land.

Så hva kan Norge gjøre med dette? Hvordan kan vi støtte dem som kjemper imot maktkonsentrasjon og korrupsjon, og for menneskerettigheter, demokrati og fordeling?

Det økende presset på sivilsamfunnsaktører bør bety at Norge øker bevilgningene til dem, og prioriterer å styrke sivilsamfunnet som selvstendig aktør, gjennom norsk bistand. Egenorganiserte organisasjoner har ofte bredere legitimitet og representerer interessene for marginaliserte og diskriminerte grupper. De må styrkes. Støtten til lokale sivilsamfunnsaktører som jobber med å følge opp bruken av offentlige budsjetter, som holder næringslivet til ansvar, og som kjemper imot korrupsjon og ulovlig kapitalflukt må opp.

Norske myndigheter bør trappe opp sin politiske og økonomiske støtte til fagbevegelse i utviklingsland.

Fagbevegelsen spiller også en sentral rolle i å motvirke maktkonsentrasjon i mange land. Under pandemien har krav om bedre smittevern vært avgjørende for å bedre vilkårene til helsearbeidere og andre offentlig ansatte. Fagforeninger har også spilt en rolle i å sikre flere tilgang til nasjonale krisepakker og velferdsordninger. Norske myndigheter bør derfor trappe opp sin politiske og økonomiske støtte til fagbevegelse i utviklingsland.

Samtidig må Norge fortsette å holde menneskerettighetsfanen høyt internasjonalt, også når det kan gå utover egne interesser. Når det er nødvendig, må vi kritisere myndigheter, selskaper eller andre som unndrar skatt eller nekter organisering eller undertrykker grupper eller enkeltmennesker. Norge bør ha som høy prioritet å bygge internasjonale allianser som står sammen mot menneskerettighetsbrudd og press på det sivile samfunn.