Krig i demokratiets navn?

Årets pris til den venezuelanske opposisjonslederen María Corina Machado har fått blandet mottakelse. I sin begrunnelse beskrev Nobelkomiteen henne som et «fredssøkende menneske» og slo fast at «demokrati er en forutsetning for varig fred».

De som hyller prisen, ser den som en sårt tiltrengt støtteerklæring til demokratiforkjempere i et Venezuela som lenge har glidd mot autokrati. Kritikerne spør på sin side hvor fredssøkende Machado egentlig er, all den tid hun har dedisert prisen til Donald Trump og uttrykt støtte til USAs bombing av sivile båter utenfor Venezuelas kyst – en praksis folkerettseksperter mener bryter med internasjonal rett. Å undergrave en regelbasert verdensorden er ikke forenlig med en fredspris, lyder kritikken.

Demokratier er slett ikke fredeligere enn autoritære regimer.

Det skal jeg komme tilbake til, men først til det teoretiske grunnlaget for sammenhengen mellom demokrati og fred, en sammenheng som fortjener et mer kritisk og nyansert blikk.

Det er riktig at konsoliderte demokratier ikke pleier å gå til krig mot hverandre, men demokratier er slett ikke fredeligere enn autoritære regimer. Veien mot demokrati – selve demokratiseringsprosessen – kan dessuten være konfliktfylt og voldelig, med potensial til å skape ustabilitet langt utover egne grenser. Spredning av demokrati er derfor ikke automatisk spredning av fred; på kort sikt kan den snarere øke risikoen for borgerkrig og mellomstatlig konflikt.

Så hvorfor hører vi likevel så ofte at demokrati skaper fred? Først og fremst fordi demokratifredsteorien hviler på solid empirisk grunnlag. At etablerte demokratier ikke går til krig mot hverandre, er en av de mest robuste sammenhengene i internasjonal politikk. Det handler også om Vestens ønske om å fremme egne verdier og styringsformer. Det som likevel ofte underkommuniseres, er at dette fredsskapende potensialet er knyttet til bestemte historiske og politiske betingelser. Og at teorien gjelder forholdet mellom etablerte demokratier – ikke land som er midt i en sårbar demokratiseringsprosess.

Demokratier kan være fredelige innad, men brutale utad.

Før andre verdenskrig fantes det bare et fåtall demokratier i verden, aldri mer enn ti. Ett av de mest stabile var Storbritannia – som samtidig var en av verdens mest voldelige stormakter, et imperialistisk rike som opprettholdt sin makt gjennom massiv militær og politisk undertrykkelse. Det illustrerer hvordan demokratier kan være fredelige innad, men brutale utad.

Dermed hviler mye av teorien om «demokratisk fred» på erfaringene fra den kalde krigen. I denne perioden var spredningen av demokrati og kapitalisme et strategisk virkemiddel i kampen mot Sovjetunionens ambisjoner. Vestlige demokratier hadde en felles fiende, så krig mot hverandre ville vært irrasjonelt.

Hva skjedde etter den kalde krigen? I Vesten begynte man å fremstille liberale verdier som universelle – som noe alle mennesker naturlig ønsker, men som mange blir nektet av sine egne regimer. Og når verdier først forstås som universelle, oppstår også forestillingen om en moralsk forpliktelse til å støtte dem og bidra til frigjøring der autoritære styresett står i veien.

Forsøkene på å spre demokrati med våpenmakt har siden fått et betydelig tilbakeslag.

Demokratifredsteorien fikk dermed ikke bare akademisk betydning, men også politisk kraft. I 1994 viste USAs president Bill Clinton eksplisitt til teorien da han hevdet at veien til global sikkerhet gikk gjennom spredning av demokrati. George W. Bush gjentok budskapet og brukte det blant annet til å begrunne invasjonen av Irak i 2003. Men forsøkene på å spre demokrati med våpenmakt har siden fått et betydelig tilbakeslag.

For fallet av et autoritært regime fører ikke automatisk til demokrati. Ofte oppstår et farlig politisk vakuum der lojaliteter brytes opp, eliter kjemper om makt og nasjonalistiske mobiliseringer får ny styrke. Overgangen fra kommunisme til demokrati i det tidligere Jugoslavia utløste blodige etniske konflikter, og oppløsningen av Sovjetunionen førte til en rekke kriger både innad og mellom de nye statene – flere av dem formelt «nye demokratier».

I Midtøsten har vi erfaringer fra blant annet Irak og Libya som viser hvor raskt et land kan kastes ut i kaos når diktatoren faller og ingen legitime institusjoner står klare til å ta over.

Det er umulig å overse at årets fredsprisvinner selv har tatt til orde for at USA må bruke militær makt for å «frigjøre» Venezuela.

Latin-Amerika trekkes ofte frem som et mer optimistisk eksempel, siden mange land på 1990-tallet gikk fra militærdiktaturer til demokratier uten storskala krig. Men overgangene var skjøre: institusjonene var svake, voldsnivåene høye og paramilitære grupper fortsatt aktive. Freden mellom statene skyldtes like mye geopolitisk avspenning som demokratisering. Samtidig fortsatte land som Colombia, Guatemala, El Salvador og Nicaragua å preges av omfattende politisk vold lenge etter at de formelt var blitt demokratiske.

Så bringer dette oss tilbake til Venezuela, og til problemet med å bruke makt for å fremme demokrati. Venezuelas krise handler ikke bare om autoritært forfall, men også om institusjoner som er uthulte, en økonomi i ruiner, dyp polarisering og et maktapparat knyttet til lojale sikkerhetsstyrker og paramilitære grupper. I en slik kontekst er det vanskelig å se for seg at demokrati kan gjeninnføres gjennom militær intervensjon utenfra, uten at risikoen for omfattende vold og kaos øker dramatisk.

I denne sammenhengen er det umulig å overse at årets fredsprisvinner selv har tatt til orde for at USA må bruke militær makt for å «frigjøre» Venezuela. Til Klassekampen sa hun at «Venezuelas befolkning har uttømt alle fredelige og demokratiske midler for å oppnå endring».

Stormakter handler i hovedsak ut fra egne strategiske interesser, ikke andres frihetskamper.

Slike uttalelser uttrykker desperasjonen i et samfunn der demokratiet er i ruiner, men de illustrerer også et velkjent dilemma: Opposisjonelle ledere kan ha sterke insentiver til å etterspørre ytre militær støtte, men basert på mange dårlige erfaringer, er det sjelden klokt at stormakter faktisk etterkommer slike ønsker.

Dessuten er det langt fra gitt at stormakter som USA faktisk ønsker demokratisering, selv når de hevder det. Donald Trump har selv vist liten interesse for demokratiske institusjoner, verken hjemme eller ute.

Et ferskt eksempel illustrerer poenget: Trump har nylig engasjert seg sterkt i valget i Honduras, der konkurransen står mellom en sentrumskandidat og en kandidat på ytre høyre. Ifølge amerikanske medier har han signalisert at bistanden til Honduras kan settes under press dersom sentrumskandidaten vinner. Dette skjer samtidig som landet er et nøkkelpunkt i narkotikahandelen til USA. Den tidligere presidenten fra ytre høyre ble for noen år siden dømt til over 40 års fengsel for å ha deltatt i smuglingen av store mengder kokain til USA. Likevel valgte Trump nylig å benåde ham – en beslutning som reiser spørsmål om hvorvidt kampen mot narkotika er det sentrale her.

Når en opposisjonsleder sier at alle fredelige midler mot regimet er utømt, kan det tyde på at veien mot demokrati blir preget av ufred.

Stormakter handler i hovedsak ut fra egne strategiske interesser, ikke andres frihetskamper. Og nettopp derfor er det vanskelig å se for seg at økt amerikansk maktbruk under Trump skal bringe fram det demokratiet venezuelanerne selv ønsker.

Demokratifredsteorien har rett i at demokratier sjelden går til krig med hverandre, og at flere demokratier i en region kan styrke utsiktene til fred. Men dette er et langsiktig perspektiv – et løfte om fremtiden, ikke en garanti for ro og stabilitet på kort sikt. Når en opposisjonsleder sier at alle fredelige midler mot regimet er utømt, kan det tyde på at veien mot demokrati blir preget av ufred. Nobelprisen til Machado bør derfor forstås som et ønske om å styrke den interne kampen for demokrati, ikke som støtte til en mer militaristisk amerikansk linje overfor Venezuela.