Krigens mange overraskelser

Russernes overraskelsesangrep på Ukraina 24. februar, for et halvt år siden i dag, var et av de minst overraskende i krigshistorien. Amerikansk etterretning delte villig av sine analyser, som viste seg svært presise. Men siden har det meste overrasket alle. På begge sider av fronten.

Sjokkerte russere har fått servert en solid dose virkelighet i dagene opp mot halvårsmarkeringen av krigens utbrudd.

De lange bilkøene med russere som forlater Krim-halvøya, forteller utvetydig om en konflikt i dramatisk endring. Ferien på svartehavskysten blir ikke helt den samme når sola forsvinner bak enorme søyler av ild og røyk, og russiske stridshelikoptre flyr taktisk over sandstrendene i høyde med badeballene. Sjokkerte russere har fått servert en solid dose virkelighet i dagene opp mot halvårsmarkeringen av krigens utbrudd.

Titusener av døde og lemlestede russiske gutter sendt i retur fra den ukrainske fronten, virker ikke å ha påvirket den russiske opinionen. I den grad omverden kan vite hva som rører seg i hoder og hjerter til den jevne russer. Konsekvensene av Putins krig er uansett blitt pulverisert og bagatellisert av den kompakte russiske mediesensuren. Et helt folk er forledet. Men en vettskremt russisk middelklasse på vei hjem fra ferie, eller som gir opp Krim som sted å bo, gjør inntrykk og pipler inn gjennom sensurens mur. Frykt funker.

En rekke eksplosjoner på Krim er fulgt opp med én på flyplassen i OL-byen Sotsji rett etter at Putin selv hadde ankommet byen. Samme dag gikk en bilbombe av i Moskva, sannsynligvis rettet mot en av president Putins ideologiske inspirasjonskilder, Aleksander Dugin. I angrepet ble hans datter drept. Også hun en sentral eksponent for russisk nasjonalisme og nyfascisme. Anslaget har vekket enorm oppsikt og skaper selvsagt stor utrygghet blant den russiske eliten − langt fra noen frontlinje.

President Zelenskyjs utrolige metamorfose fra klovn til helt trollbandt en hel verden.

I det krigen var på vei inn i en tilstand, med statiske frontlinjer i de okkuperte grenseområdene i øst, har vanlige russere blitt trukket inn i krigen. Inn i propagandakrigen der moralen på begge sider er målet. Britenes statsminister Winston Churchill var svært drevet av tanken om å ramme Berlin. Og dagen etter at de første tyske bombene falt over London seinsommeren 1940, fikk tyskernes hovedstad kjenne krigens terror på kroppen. Det var nålestikk å regne militært, men det hadde gedigen betydning for britenes moral å vite at slagene var gjengjeldt. Slik det må føles for ukrainerne nå.

Men anslagene på russisk-okkupert territorium og inne i Russland, har en pris. Russerne vil svare. Tirsdag advarte amerikansk UD at de hadde opplysninger om at russerne vil angripe sivil infrastruktur og statlige installasjoner. Også russerne kan tenkes å ville markere styrke på halvtårsdagen for overfallet eller spolere ukrainernes uavhengighetsdag fra Sovjetunionen, som også er 24. august.

Etter et halvt år med krigshandlinger har krigens konsekvenser for våre egne liv og lommebøker tatt over dagsorden.

Det har vært en overraskelsenes krig så langt. Krigens vemmelige, uforutsigbare natur er bevist, selv om rettferdighetens pendel har svingt Ukraina og deres støttespilleres vei. I februar og mars var det ukrainernes evne og vilje til å stå imot som gikk mot alle odds. President Zelenskyjs utrolige metamorfose fra klovn til helt trollbandt en hel verden. Og når det første angrepssjokket var absorbert, var det russernes strategiske og militære impotens, brutalitet mot sivile og dårlige forståelse av Ukraina som forundret. Samtidig sto vi alle storøyde og kikket på et samhold i Europa ingen hadde våget å håpe på. Nå er det ukrainernes offensive moralkrig som skaper overskrifter. Men krigens luner kan fortsatt snu.

Krigen øst i Ukraina preges nå av russisk artilleri som legger alt det kan ramme i grus. De sovjetiske lagrene med granater skal holde lenge. Ukrainerne svarer med vestlige presisjonsvåpen. Det ligner mest på første verdenskrig, en utmattelseskrig i et avgrenset område, med skyttergraver og skrekk for de involverte, mens livet går sin gang i Kiev og Moskva. Men forutsigbarheten i denne tilstanden kan fort brytes opp. Bruk av taktiske atomvåpen, brukt i begrenset skala på slagmarken slik russerne har i sin militære doktrine, vil endre premissene sjokkartet raskt.

Det skal ikke mye fantasi til for å frykte vinteren.

Mer nærliggende er det å tro at politikken kan endres. Et sentralt spørsmål er vestens egen evne og vilje til å bruke ressurser på Ukraina. Etter et halvt år med krigshandlinger har krigens konsekvenser for våre egne liv og lommebøker tatt over dagsorden. Den europeiske kraftsituasjonen dominerer den politiske debatten. Uten Putins gass er energisituasjonen på kontinentet ute av kontroll og sentralbankenes fortvilte grep for å stagge inflasjonen har enn så lenge ikke hatt den forventede effekten. Det rattes febrilsk for å få kontroll på økonomien. Uroen sprer seg i Europa, og fortsatt er det høysommer. Det skal ikke mye fantasi til for å frykte vinteren.

Demokratier kan velge nye ledere som har andre saker på dagsorden enn å redde Ukraina, som å redde seg selv. Til og med i Norge er det stemmer som nå roper på at vi må sette oss selv først, og kutte kraftledningene − og båndene − til Europa. Et splittet Europa er den største faren for ukrainerne.

Putin kan fortsatt overraske oss alle.