Krigens uutholdelige letthet

«Vi banker dritten ut av dem», sier USAs president Donald Trump om krigen han har startet mot Iran. «Vi er veldig heldige som har han som leder av den frie verden», sier Israels Benjamin Netanyahu om Trump.

George Orwell nikker anerkjennende fra det hinsidige.

Herregarderoberetorikk og banal smisking, altså. Fra menn med makt til å vende tommelen opp eller ned for menneskers og nasjoners liv og frihet. Sånn går dagene i en verden som med ett tar lett på krig. I tåken av tomme ord, løgner og omtrentligheter skjules et vanvittig alvor. Nemlig et nytt, skamløst syn på makt og utøvelse av den.

«I don’t need international law. I’m not looking to hurt people», sa Trump til New York Times etter at han hadde voldtatt Venezuela i januar. Trump trenger ikke å følge Folkeretten. Fordi han er snill. Nå banker han dritten ut av Iran.

Statsminister Netanyahu lover på sin side en kort affære. En rask og avgjørende krig som skal sikre iranerne en egen, demokratisk valgt regjering, har den israelske krigsherren lovet verden på Fox News. Han avviser alle bekymringer for at krigen kan trekke ut. Nei da, klinisk, raskt og effektivt. Med regimeskiftegaranti. Og Trump er topp. George Orwell nikker anerkjennende fra det hinsidige.

Krigsminister Pete Hegseth er en tredje kilde til forvirring.

Vi ser nå et paradigmeskifte som kan sende verden ut i en ny global krig. Etter de to første som begge skulle være de siste. Den første vet vi fortsatt ikke hvorfor ble utløst. Historikere har i over 100 år forsøkt å finne svaret. Den andre ble tvunget på vestens demokratier av fascismen. Men hva med den tredje? Hva kan utløse en ny ukontrollerbar konflikt? Uansvarlighet. Respektløshet. Umoral. Og inkompetanse.

Vi nærmer oss nå terskelen for at Nato involveres. Raketter mot Tyrkia, der USA har store baser og atomvåpen, kan utløse artikkel 5. Et angrep på én er et angrep på alle. Samtidig vet vi at Russland og Iran er nære og avtalefestede allierte, og at Kina er verdens største kjøper av iransk olje. Og venezuelansk.

Mens krigens ild truer med å spre seg, klarer ledelsen i verdens største krigsmakt ikke engang å bli enig om ett budskap om hva angrepet på Iran skal begrunnes med. Hvordan truet Iran amerikaneres sikkerhet?

Var det atomprogrammet som partene satt i forhandlinger om da USA likevel angrep? Men ifølge amerikanske etterretning i mars i fjor, bygde ikke Iran en bombe. Atombyrået sier det samme. Og hvis Iran gjorde det, så sa jo Trump etter angrepene i juni at atomprogrammet var «tilintetgjort»? Hva er sant? Ord har ikke lenger betydning.

I de blindes rike er som kjent de enøyde konger.

Trump har også sagt at det er hans oppfatning at iranerne forberedte et angrep på amerikanske styrker. Dette er ille, fordi det ikke fins bevis for det. Ille fordi det pågikk forhandlinger, og derfor undergraver tilliten til alle i Vesten. Det er ille fordi Trumps egen utenriksminister sier noe annet om årsaken til krigen. Marco Rubios oppfatning var at de måtte angripe fordi de ville bli et mål etter at Israel hadde angrepet Iran.

Krigsminister Pete Hegseth er en tredje kilde til forvirring. Fra visepresident J.D. Vance er det derimot stille. Etter angrepet i sommer sa han at Trump-regjeringa ikke var «dumme nok» til å bli trukket inn i krig i Midtøsten. Som da var konsistent med Trumps valgløfter. Men ikke lenger. Løfter er billige. USA er kaos.

Og det er i dette lyset man må se motstanden mot krigen. Ikke bare er den ulovlig, det er verre enn som så, den er heller ikke gjennomtenkt, følgene av den er ikke tatt høyde for, og USAs historie de siste 25 årene med krig i Midtøsten, viser med all tydelighet at den mest sannsynlig vil mislykkes og bli farlig for alle. Jeg er ingen pasifist, jeg tror på krig som siste utvei, men nå trenger ikke USA en gang en grunn til å gå til krig. Det er skremmende.

Likevel blir motstanden mot en vanvittig krig karikert i norsk offentlighet. Subjekts redaktør Danby Choi har brukt uka til å fortsette sin kontræronani med å gjenta at han syns Trump er «kul», og begeistret dele en tekst med anslaget «Hans død er en gladnyhet for alle som elsker frihet. I Norge møtes det med fordømmelse». Hans død, altså ayatollaens død. Hvilken verden lever Choi i, må man jo undre. I de blindes rike er som kjent de enøyde konger.

Hans tese var at den beste måten å vinne en krig, var å unngå den.

Kanskje er det podkastgrizzlyen Ole Asbjørn Ness sin verden Choi nå har flyttet inn i på heltid. Den som bruker Norges Kommunistiske Parti, som fikk 48 stemmer i stortingsvalget i 2025, som bevis på norsk venstresides generelle, naive og sjuke omsorg for Iran og prestestyret. Eller gikk Choi på vitsen Ness slo på Facebook om at SV og Kirsti Bergstø ber om tre dagers landesorg etter Ali Khameneis død?

Eller lot han seg hisse opp, som Documents Espen Teigen, over at 150 folk møtte opp på torget i Trondheim med parolen «Fordøm angrepet på Iran – stopp krigen». Kritikk av USA og Israels lovløse krig er ikke støtte til iransk diktatur. Og enkeltstående sjiamuslimers sorg på et torg over yppersteprestens død, sverter ikke over på norsk venstreside i stort. Den er klokt skeptisk til ville storkriger. Selv når den «tar ut» despoter.

Hvorfor ble det ikke åpen konflikt under den kalde krigen? Mange led når ideenes kamp ble utkjempet indirekte mellom Sovjet og USA. Det gikk nær galt under Cubakrisa. Men krigens og etterkrigstidas ledere var ikke bare politikere, de var krigsveteraner. De visste hva krig var. Hva prisen var og hvem som betalte den.

USAs øverste general under andre verdenskrig, og president i åtte år fra 1953, Dwight D. Eisenhower, advarte mot den og krigsindustriens logikk. Han sa han hatet krig som bare en soldat kan. Rett bak han i rang fulgte general George C. Marshall. Hans tese var at den beste måten å vinne en krig, var å unngå den.

Vi tar ikke krig på alvor.

Den amerikanske forfatteren Robert D. Kaplan pekte for noen år siden på gapet mellom Eisenhower og Trumps erfaringsgrunnlag og derfor kompetanse. Eisenhower var en ydmyk, disiplinert leder som hadde lært leksa på mest brutalt vis, som kjente verdien av moderasjon og balanse. I Moskva satt Nikita Khrusjtsjov. Også han en mann med bitter krigserfaring, som førte til at fornuften seiret under Cubakrisa. «Vi lever nå i en verden uten hemninger. Sterke følelser er analysens fiende», skrev Kaplan i Wall Street Journal.

Holdningene til verdens mektigste ledere er sjokkerende. Vår egen offentlighets billige forsøk på å gjøre krigen til et høyre-venstre-spørsmål, ispedd banaliteter og pubertal redaktørgeskjeft, er fordummende. Og det er emment å lese VGs forbrukersak om «markedsuro» på en av krigens første dager: Krigen kan «dras nytte av». Noen bør «ta gevinst». Og er du trader – «så har du en stor fest foran deg. Uroligheter skaper også store muligheter». Sitat slutt.

Vi tar ikke krig på alvor.

(Først publisert i Dagsavisen.)