Krigsmotstand i kvikksand

Jeg fikk en melding fra en venn: Jeg er bekymret for verden.

Vi er bekymret for verden.

Når jeg skriver dette ser jeg boligområder, levende natur og vakre hager sprengt i fillebiter i Libanon, live på en Instagramkonto nær meg. Rundt 500 mennesker som levde vanlige liv i går, er drept i dag. Hvor mange som ligger og skriker i smerte på sykehus, aner jeg ikke.

Og dette etter personsøker-terror.

Krig er hammer.

Nok en politisk konflikt skal løses med bomber i hodene på folk og traumer i tiår. Sånn har det blitt og verre skal det bli si.

Verden ruster opp.

Ord som «hevn» og «straff» har inntatt storpolitikken. «Retten til å forsvare seg» er automatisk retten til å bruke vold og våpen mot andre. Men forsvar kunne vitterlig vært hundre andre ting. Fantasien har avgått med døden under bomberegnet, den også.

Det er, som det sies i sangen, hammeren som former hånden.

Krig er hammer.

Tenk om det var dette vi sa til våre barn når de var i konflikt: Ta hevn. Du har rett til å forsvare deg. Slå hardere enn han, du må vinne.

Vi er midt i et våpenkappløp.

Tenk om det var dette vi sa om en kollega havnet i konflikt med sin leder: Du må straffe henne, selv om det kommer til å ramme andre uskyldige, så lenge du gjør alt du kan for å unngå det er det greit. Det er viktigst å vinne! Ha rett. En verden av narsissister.

Det er, når jeg tenker etter, nettopp dette vi som samfunn forteller våre barn om konfliktløsning 2024.

Våpen er veien til fred.

Det er en avgrunn mellom mange vanlige folks tanker om andre løsninger på konflikt og hva som utgjør sikkerhet i et samfunn, enn den militære løsningen. Det vet jeg, for jeg møter hundrevis av dem når jeg er ute og snakker om fredsboken jeg har skrevet.

Men det er ingen makt hos vanlige folk, hvis makt er tid, er penger, er ressurser. Vi sitter og soser i en boble uten tilgang til rom, hus eller fora der det er ekte makt. I denne avgrunnen er det både håp og uro. Det er nesten så man får håpe det en dag koker over.

At et samlet Storting ble enige om 1635 milliarder kroner til det militære forsvaret uten en eneste kritisk motstemme, er kritisk nok.

Hvor er fredsbevegelsen, spørres det nesten hånlig.

«Vi må jo ruste opp» er forsvaret for å ruste opp det militære forsvaret. Nye amerikanske baser på norsk jord.

Problemet er jo dette: Alle stater ruster opp.

Vi er midt i et våpenkappløp.

Verre er at det ingen av partiene som fortsatt mener de er fredspartier, satte hardt mot hardt og krevde penger til fredsarbeid også, når man først skulle være med på denne galskapen:

Hvorfor krevde man ikke i samme stund opprustningen av det militære forsvaret ble vedtatt, å ruste opp fredsbevegelsen, fredsarbeid, fredskontorer, fredsorganisasjoner og fredstiltak av alle slag?

Tenk om disse partiene hadde krevd en bitteliten sum i møte med de 1635 milliardene: For eksempel 1 skarve milliard i året til fredstiltak. Vi kunne laget litt av en tenketank da. Drevet opplysende arbeid. Skapt folk til folk-samarbeid og jobbet internasjonalistisk med krefter i andre land som også plages av å se skattepenger forsvinne inn i militære formål, mens velferd og klima blir skadelidende.

Dette er også «collateral damage».

Hvor er fredsbevegelsen, spørres det nesten hånlig.

Generasjonen etter meg har i tillegg fått boligmarkedet å stri med.

Fredsbevegelsen besøker en mor på sykehjem eller svarer på jobbmail på kveldstid.

Fredsarbeid på dugnad. Mellom jobb, middag og unger.

Tidsklemme i hverdagen  – en jobb/hjem-ubalanse der mange føler de ikke strekker til – som det har blitt ropt om nå i 20 år og som aldri ble tatt på alvor.

Men den får konsekvenser langt utover samlivsbrudd, mental slitasje, sykemeldinger og kanskje færre barnefødsler. Den får også konsekvenser for dugnadsarbeid for gode og viktige saker. Vi har ikke tid til dugnad oppå alt. Det er ikke lenger en husmor hjemme som ordner opp.

Generasjonen etter meg har i tillegg fått boligmarkedet å stri med. De bor ikke i billige kollektiv som generasjonen før, mens de studerer for eksempel. De bor rådyrt og jobber på.

Og vi forventer at disse skal redde verden sånn litt på si, mens alt mulig militært har strålende arbeidsforhold, ergometrisk stol og halv skatt i desember?

Sivilsamfunnet, hjertet i vår fredsinnsats, blir underfinansiert og oversett.

USA forbereder seg på krig med Kina til tross for farene for atomkrig, skrev Klassekampen på lederplass mandag, og viste til den amerikanske admiralen Lisa Franchettis plan for krig med Kina før 2027. Amerikanske politikere – med NATO på slep? – kan komme til å sette i gang en storkrig for å stoppe den økonomiske veksten til Kina.

Det er en sammenheng mellom kapitalisme og krig. Kina er ingen territoriell trussel for USA. Der USA ligger trygt mellom to hav.

Da blir det heller ikke en stor folkelig amerikansk bevegelse mot krig. Krigsmotstand har det med å komme når kriger drar ut i tid og ens egne dør.

Eline Heidisdatter Lorentzen, som er styreleder i Norges Fredsråd, et samarbeidsorgan som knapt har ressurser til mer enn medlemsarbeid, skriver:

«Men i skyggen av milliardene som brukes på militæret, lider fredsbevegelsen i stillhet.

Sivilsamfunnet, hjertet i vår fredsinnsats, blir underfinansiert og oversett. Investeringene i opplysningsarbeid på fredspolitiske spørsmål og støtten til organisasjoner som jobber med fred, har forsvunnet.

Men Lorentzen fikk ingen pressekonferanse der hun kunne si dette.

Organisasjoner som jobber med alt fra autonome våpensystemer til klimakrisens innvirkning på konflikter, blir ignorert. Hvorfor er det slik at de som kjemper for fred må kjempe en enda hardere kamp for å få de nødvendige ressursene?»

Men Lorentzen fikk ingen pressekonferanse der hun kunne si dette. Ingen avisforsider eller stor debatt.

Den såkalte realpolitikken som føres for tiden, der stater ruster opp militært, på en jordklode som helt faktisk brenner under beina våre, er ikke bare naiv politikk. Det er utopisk, hvis målet er fred og hvis målet er å stanse en pågående klima- og naturkatastrofe.

Dette samspillet, mellom klima og krig, mellom naturkriser og militær opprustning, er så dypt alvorlig og mørkt, at det nesten er umenneskelig å ta innover seg.

Men vi må faktisk det, her fra avgrunnen vi sitter, fulle av følelser, men tomme for makt.

Fredsbevegelsen er sviktet, oversett, underfinansiert og presset inn i et hjørne.

I en brytningstid for menneskeheten, med klima- og naturkrise, med rekordmange mennesker på flukt og med økende økonomisk ulikhet mellom folk, bør det være en tankevekker at stadig mer av folks skattepenger går rett inn i ellevill opprustning.

Fredsbevegelsen er sviktet, oversett, underfinansiert og presset inn i et hjørne. Og det er helt villet. Vi passer ikke inn i en militaristisk «fornuft».

Derfor kan Lorentzen i det minste få plass her, til sine viktige poeng:

«Er dette virkelig det Norge vi ønsker? Et land som kaster milliarder etter militæret, men som ikke finner midler til å støtte fredsbevegelsen? Vi krever mer av våre politikere. Vi krever at de ser verdien av fredsbevegelsen og det opplysningsarbeidet vi bedriver. Fred er så mye mer enn bare fravær av krig.

Politikere, hør oss skrike: Det er på tide å satse på fred, ikke bare forsvar!

Vi må styrke sivilsamfunnet og gi de nødvendige midler til å arbeide for en fredeligere verden. Vi må se forbi den blinde troen på militær makt og ikke bare investere i våpen, men innse at ekte sikkerhet kommer fra fredspolitiske verktøy som dialog og forståelse.

Vi krever en balansert tilnærming til sikkerhet, slik at vi sikrer fremtidige generasjoner en mer fredfull verden.»