Kulturkanonens funksjon

Etter at Torbjørn Røe Isaksen for et par uker siden lanserte sitt forslag om en ny norsk kulturkanon, har mediene flommet over av synspunkter om hvorvidt vi trenger en slik kanon eller ikke. Men hva er egentlig en «kanon»?

I bibelsk sammenheng er det en liste over tekster eller bøker som anses som ekte og autoritative, i kontrast til mer usikre kilder, som gjerne betegnes som «apokryfe». Det åpenbare etymologiske slektskapet mellom «kanon» og «kanonisering», altså helgenkåring, har fått enkelte til å oppfatte utvelgelsen av bestemte verk i vår kunst- og litteraturhistorie som et slags kvasireligiøst ritual, en velsignelse av vår kulturs mesterverk.

Saken er imidlertid at vi må helt tilbake til de gamle grekere for å finne ordets opprinnelse, og dets betydning var nok mer av sekulær enn religiøs art. «Kanon» betyr egentlig regel, og ble først brukt i omtale av kunst av den greske skulptøren Polykleitos, som levde på 400-tallet før Kristus. Ifølge Polykleitos er menneskelig skjønnhet målestokk for alt som er vakkert, og kunsten er derfor i sitt vesen et bilde på idealmennesket.

Polykleitos’ traktat er gått tapt, men de prinsippene som den forfektet er kjent gjennom andres kommentarer og, ikke minst, gjennom hans berømte statue av en mann med spyd, kalt «Doryphoros». Statuen illustrerer prinsippene i hans berømte proporsjonslære som tok utgangspunkt i forholdet mellom figurens helhet og dens enkelte deler. I henhold til Polykleitos’ kanon skal for eksempel hodets størrelse være en åttendedel av kroppens totale lengde.

Interessen for kunst kan vekkes individuelt i hver enkelt av oss.

Noen av reglene som Polykleitos satte ned ble brutt allerede av hans elever, men ingen tvilte likevel på at det fantes universelle regler for god kunst. De grunnleggende estetiske prinsippene var i overensstemmelse med matematikkens lover; det samme gjaldt for øvrig også musikkens harmonilære, slik denne var formulert av en annen greker: Pytagoras.

Da Michelangelo lot seg inspirere av antikke mesterverk som ble gravd fram av Romas ruiner på begynnelsen av 1500-tallet, bidro han samtidig til at den klassiske kunstens kanon ble knesatt som modell og forbilde både for renessansen og de påfølgende kunsthistoriske periodene. Kunstens idealer, slike de ble uttrykt i antikkens mesterverker, ble oppfattet å være evige og universelle; Michelangelo og hans samtidige betraktet dem som modell og norm for all senere kunst.

Når vi i dag bruker begrepet kanon om billedkunst, bøker, musikk og andre kulturytringer, tenker vi imidlertid gjerne på en liste over de aller beste verkene innen en gitt sjanger over en viss periode. Polykleitos laget en regel, men ingen liste. En av de første som prøvde å klassifisere og rangere malere etter kunstneriske kvaliteter var den franske kunstteoretikeren Roger de Piles (1635-1709). De Piles’ liste bestod av 50 kunstnere fra hans samtid og nære fortid, i stor grad italienske mestere, men også en del franske og flamske malere.

I vår hjemlige kulturkanon-debatt er diskusjonen om kvalitet lagt til side.

Hver og en ble gitt karakter etter hvor flinke de var innen kunstens fire deler: komposisjon, tegning, farge og uttrykk. Ikke uventet viste De Piles’ liste at florentinske malere jevnt over hadde bra «score» på tegning mens venezianerne var flinke i farge og koloritt. I samlet poengsum var det imidlertid to som raget over alle andre: Rafael og Rubens.

Ideen om at den gresk-romerske antikken representerte et kunsthistoriske høydepunkt og kravet om at estetiske kvaliteter må være universelle og evige, var to tanker som gikk hånd i hånd. Da det første ble gjenstand for kritikk, stod også det andre for fall. Dette skjedde med romantikken på slutten av 17- og begynnelsen av 1800-tallet. Forfattere og kulturpersonligheter som Herder, og, noe senere, Victor Hugo, Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc og John Ruskin, vendte om på det etablerte hierarkiet ved å sette middelalderen over renessansen.

Det som spesielt skilte middelalderens kunst og arkitektur fra renessansen, var at den ikke gjorde krav på å være universell. Det var særlig den gotiske stilperioden fra ca. år 1150 til slutten av 1300-tallet romantiske kunstnere lot seg inspirere av. Gotikken, som først oppstod i området rundt Paris, ble av romantikerne oppfattet som en stil som var typisk for det sentrale og nordlige Europa. Samtidig som den utgjorde et alternativ til de klassiske stilprinsippene, oppfattet romantikerne den som en åpning for folkekunsten og alt som var lokalt, regionalt og nasjonalt.

Internasjonal kunst er like god som hjemlig, samtidskunst er like god som eldre kunst.

Av denne grunn var den gotiske stilen viktig i nasjonal identitetsbygging. Dette gjaldt ikke minst i Norge, hvor Nidarosdomen, med stilelementer fra både romansk og gotisk periode, ble gjenoppbygget som kroningskirke for norske konger.

Uten klassiske forbilder ble i realiteten enhver diskusjon om universelle og evige kvaliteter i kunsten meningsløs. Ruskin ønsket å gå tilbake til kunsten slik den var før Rafael (hans likesinnede kalte seg for «pre-rafaelitter»), og utfordret dermed hele systemet som var grunnlaget for De Piles’ barokke kanon, hvor nettopp Rafael hadde vært det store idealet. I henhold til det romantiske kunstsynet er enhver kanon eller klassifisering av kunst overflødig, rett og slett fordi det ikke finnes universelle regler for god kunst.

Det store paradokset er imidlertid at romantikken, idet den gravla illusjonen om objektive kriterier for god kunst, samtidig gjenoppvekket interessen for det nasjonale. I vår hjemlige kulturkanon-debatt er diskusjonen om kvalitet lagt til side; i stedet er man på leting etter ulike former for uttrykk – bilder, bøker og musikk – som vi opplever som viktige og som har en identitetsbyggende funksjon.

Det som leses og læres i skolen er på mange måter viktigere.

I denne sammenhengen er det strengt tatt ikke estetisk kvalitet som står i sentrum. Når regjeringen, med Røe Isaksen i spissen, tar initiativ til en ny kulturkanon, er det ikke for å bestemme hvorvidt operaen i Bjørvika er bedre eller dårligere enn stavkirkene. Målet er nok heller å lage en oversikt over kunst- og kulturuttrykk som har betydd noe for mange og som folk kan kjenne seg igjen i.

Interessen for kunst kan vekkes individuelt i hver enkelt av oss; internasjonal kunst er like god som hjemlig, samtidskunst er like god som eldre kunst. Men vår opplevelse i en teatersal eller et museum er ikke nødvendigvis noe vi deler med så mange andre. Det som leses og læres i skolen er på mange måter viktigere. Det danner nemlig et viktig grunnlag gjennom å skape felles opplevelser og felles referanseramme. For å føre en fornuftig debatt om Hamsun og Ibsen er det ikke tilstrekkelig at vi har lest deres bøker og hatt utbytte av dem. Andre må også ha lest dem. Derfor kan en kulturkanon faktisk ha en funksjon.