Kulturkrigsbulletin, uke 50/2019

Det foregår en strid om hegemoniet i offentligheten. Høsten 2019 har det vært en rekke debatter om holdninger, verdier, tankemønstre, og identiteter. I dette virvaret er det lett å miste oversikten. Derfor oppsummerer vi hver uke de siste slagene i kulturkampen i denne spalten.

Vi sier pjuhh, siden trøkket nok er litt lavere nå lik før jul. Men det er jaggu ikke mye. Også dette har vært en uke i kulturkrigens tegn:

 

Grønn I

Den statsstøttede organisasjonen Human Rights Service, anført av Hege Storhaug, har blogget om de nye uniformene til Tog-Norges stolthet Vy. Hun reagerte sterkt på at en av kvinnene i materiellet som Vy sendte fra seg hadde hijab på hodet, samt vid kåpe, og skrev derfor: «God natt, Vy. God natt, Norge.» Skulle «islamiseringen» ingen ende ta, var det underliggende spørsmålet. Ja, Storhaug beskrev den begredelige tilstanden i landet slik etter dette: «Den kulturelle revolusjonen ruller taktfast videre…»

Hijaben var heller ikke det eneste Storhaug reagerte på. For å matche togene hadde Vy også valgt grønn som farge – og det er jo profeten Muhammeds yndlingsfarge! «Tilfeldig? Neppe!» som det heter. Storhaug nøyde seg derfor ikke med å påtale snikislamisering i denne saken. Her var det åpenbart snakk om tvangsislamisering. Vi ligger an til å tape kampen om friheten og vil snart være underlagt et religiøst, totalitært åk. På grunn av Vy-uniformen, altså.

Et stort flertall av dem som leste bloggposten har brukt uka til å himle med øynene, noe som kanskje kan tyde på at det ennå finnes folk som tenker klart i det overspente debattklimaet vårt. Samtidig har spørsmålet om berettigelsen av HRS’ statsstøtte dukket opp igjen i kjølvannet av Storhaugs Vy-tirade. Starter den debatten for fullt, skal du nok likevel se at polariseringen er i gang igjen.

 

Kjønn

«Verden er full av voldtektsofre som aldri har fått prøvd sin sak i rettsapparatet. For mange av dem er Cissi Wallin en helt, selv om hun denne uka ble dømt for ærekrenkelser i en svensk rett», skrev Heidi Helene Sveen her i Agenda Magasin denne uka. Teksten var en reaksjon på dommen mot Wallin, som i sosiale medier hadde anklaget den profilerte Aftonbladet-journalisten Fredrik Virtanen – med fullt navn – for voldtekt, noe retten altså fant det riktig å slå ned på.

Med «outingen» av Virtanen plasserte Wallin seg helt i spissen for #metto-debatten i Sverige. For Virtanen, som riktignok også ble anklaget av en rekke andre kvinner, fikk saken store konsekvenser. Han mistet jobben og fikk sin karriere lagt i grus. Retten idømte derfor Wallin en bot på 5 000 svenske kroner, og påla henne samtidig å betale Virtanen 90 000 i oppreisning.

Ukas avgjørelse markerer slik sett en grense: Selv om man er hellig overbevist om at man kjemper en nobel kamp mot en patriarkalsk ukultur og en samtale om kjønn man mener er breddfull av menns århundregamle privilegier, kan man ikke bedrive selvtekt slik Wallin gjorde

For Sveen går det samtidig an å forstå Wallins handlemåte. Svært få voldtektsanmeldelser fører til fellende dom, og ettersom også hennes egen sak ble henlagt, slik så mange andre saker blir, er det forståelig at Wallin lette etter andre måter å bekjempe maktstrukturer som gir overgripere et frirom på, var argumentet.

At Wallin ble trukket for retten for det, mens de svenske mediene som i likhet med henne offentliggjorde Virtanens navn gikk fri, vitner om nettopp de maktstrukturene #metoo oppsto for å bekjempe, kan man dessuten mene om man haler og drar litt i dette perspektivet.

I det store bildet, der #metoo-kampanjen kan betraktes som en mangefasettert offensiv for å endre inngrodde normer og kollektive forestillinger om kjønn og makt, var det altså som om man i retten støtte mot en befestning som viste seg uinntagelig, i alle fall i denne omgang. At det ikke har avfødt sterkere reaksjoner enn det vi har sett, er faktisk litt bemerkelsesverdig når man tenker på denne måten, og samtidig vet hvor intense #metoo-debattene gjerne blir.

I likhet med de aller fleste andre stemmene i norsk debatt, er også Sveen i sin tekst skeptisk til Wallins borgervern i sosiale medier. Det framstår for henne som en lite velegnet metode i kampen for å vri definisjonsmakten og få en slutt på sanksjonsfriheten for menn som trakasserer eller begår overgrep.

I kjølvannet av dommen har også de fleste andre her hjemme akseptert eller støttet dommen. Mens Kjetil Rolness noterte seg at «det hender fornuften seirer, selv i Sverige», skrev Astrid Meland i VG at også sosiale bevegelser vi skulle heie på kan trenge justeringer og at dommen kan være et nødvendig korrektiv. Det er langt mellom dem som tar klart til motmæle mot dommen, selv om det har vært enkelte tilfeller av det, også.

Uansett har vi neppe hørt det siste om verken Wallin, Virtanen eller seksuell trakassering. Wallin vil anke, og saken vil nok derfor dukke opp igjen. Samtalen om #metoo mer generelt vil dessuten fortsette, og bør vel også gjøre det, for her er det mange tråder vi ennå ikke har nøstet helt opp.

Til neste gang kan man for eksempel dykke ned i denne undersøkelsen, og reflektere over hvor dype samfunnsendringer kampanjen har/ikke har gitt opphav til.

 

Grønn II

Ifølge nyhetsmagasinet Time er Greta Thunberg årets navn. Donald Trump likte det selvsagt dårlig, og twitret dermed noe stygt og hånlig om henne. Et av ukas høydepunkt må sies å ha vært Gretas elegante svar.

Selvsagt er spørsmålene om klimagassutslipp og global oppvarming hard politikk og vitenskap. Men her er det også en kollisjon mellom verdensanskuelser og tolkningsrammer som settes i scene. Bak hatet mot Greta, som Trump slett ikke er alene om, ligger en følelse av at vi står overfor enda et skifte i den kollektive bevisstheten. Det er en ny tids problemer som her har fått en sterk og tydelig forkjemper, og det er den gamle tidens menn som reagerer med å skjelle henne ut, paradoksalt nok ved å skrike nokså høyt mens de ber henne roe seg ned…

Samtidig, på klimamøtet i Madrid, sliter forhandlerne med å bli enige om nye, forpliktende og mer ambisiøse utslippskutt, noe som vel antyder at de skolestreikende kidsas utålmodighet ikke er helt malplassert. Her hjemme har Eivind Trædal dessuten skrevet kronikk om konstruksjonen av klimadebatten som en metadebatt der spørsmål om skam og moralisme blir hovedsaken. Han har sett seg lei på at bekymringer for debattklimaet trumfer bekymringer om klimaet.

Selv varslet Thunberg, idet uka gikk mot slutten, at hun nå er litt sliten og trenger en kort pause. Om også motstanderne hennes vil ta juleferie, er vel et mer åpent spørsmål, og vi lurer på når det første utspillet om at også det å feire kjøttfri jul er et angrep på alt vi holde hellig her i landet. Happy holidays and seasonal greatings, som det heter.

 

Redd nasjonen!

Tidlig i uka kunne det se ut som om vi denne gangen kunne unngå å skrive om innvandring. Den gang ei. Halvor Fosli er en godt kjent stemme på innvandringskritisk side i talløse Facebook-tråder. Han er tidligere forlagsredaktør og Prosa-redaktør, og forfatter av både et knallhardt og lærd oppgjør med Hans Jæger og Kristianiabohemen (som ble publisert i 1994) og en bok om majoritetsnordmenn som føler seg presset ut av Groruddalen (fra 2015). Nå har han også skrevet ny bok, gitt ut på forlaget Document i siste liten før julegrana tennes.

Den 400 sider lange Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid, som ifølge forlagets omtale «dokumenterer avviklingen av Norge, og stiller oss overfor spørsmålet: Er det likegyldig for oss om landet vårt blir borte?» tar til orde for en stopp i «masseinnvandringen» og enten assimilasjon eller retur av de som har kommet til Norge.

I et intervju i Dag og Tid i forbindelse med lanseringen tar Fosli også til orde for å stoppe med kvoteflyktninger, all annen asylinnvandring og familiegjenforeninger. Gjør man ikke det, er han redd for at nasjonalstaten vil krakelere og at Norge blir likere land som Bosnia og Libanon, der ulike folkegrupper står steilt mot hverandre.

Foreløpig er det bare registrert én anmeldelse, som til gjengjeld var både overstrømmende og en anelse konspiratorisk. Den er også forfattet av tidligere nevnte Hege Storhaug, som her forskutterer at Foslis bok enten vil bli utsatt for ufine angrep eller tiet ihjel i hovedstrømsmediene. Vi får følge med.

 

Og ellers, da?

Ellers var det vanskelig å ikke legge merke til debatten om forbud mot homoterapi i Stortinget denne uka.

I tillegg kan man notere seg at også en annen kulturkampklassiker, nemlig «debatt om kriminalomsorgen», er tilbake i en oppdatert variant i Samtidens nye nummer om fengsler. Her forsøker et knippe skribenter å diskutere humanisme i strafferettspleien noen tiår etter at aktivistforskerne Nils Christie og Thomas Mathiesen rettet søkelyset mot dem samfunnet burer inne. I bladet har også Anne Bitsch en nyansert og nyanserende tekst som tar for seg hennes egen intellektuelle utvikling i møte med virkeligheten i norske rettssaker om voldtekt, mens Anders Løvlie har en kortversjon av sin Samtiden-tekst i Aftenposten.

På en helt annen front har vi en slags reprise av Handke-debatten gående etter at den kontroversielle nobelprismottakeren i litteratur holdt sin pristale i Stockholm. Her anbefales Aage Borchgrevinks kommentar i Dagbladet, Simen Ekerns artikkel i Morgenbladet og John Erik Rileys tenksomme essay som ble publisert tidligere denne uka.

Helt til slutt må vel striden om jula også nevnes – igjen. Denne uka er det visst skolegudstjenestene det står om – igjen, det også.