Kvinne uten troverdighet?

Det er to grunner til at republikaneren Donald Trump kan bli valgt til president i USA 8. november i år. Den ene er at demokratenes kandidat er en kvinne. Den andre grunnen er at den kvinnen er Hillary Clinton.

Hun er den klart best kvalifiserte kandidaten, både når hun sammenlignes med forretningsmannen Donald Trump og med senator Bernie Sanders, som inntil han i fjor ble demokrat, var uavhengig. Clinton er to ganger valgt til senator fra delstaten New York, har vært førstedame i åtte år, og USAs utenriksminister i president Barack Obamas første regjering i fire år.

Likevel har Donald Trump og Bernie Sanders i den pågående valgkampen hevdet at hun ikke er kvalifisert til å inneha presidentembetet. Sanders måtte trekke tilbake sin påstand, men Donald Trump fortsetter hemningsløst.

I et nettintervju med Janell Ross i The Washington Post 30. mai i år, skriver statsvitenskap-professor Julie Dolan ved Macalester College i Minnesota at Clintons kandidatur stiller spørsmål ved «…om en kvinnelig presidentkandidat i det hele tatt kan unnslippe velgeres fastlåste forestillinger og medienes framstillinger, som reiser tvil om kvinner er egnet til Det hvite hus.»

26. mai var ingen god dag for Clintons valgkamp.

Trump og Sanders er langt dårligere kvalifisert enn Clinton, men de er menn. Trumps mangel på karakter og kvalifikasjoner for presidentembetet, er så åpenbare at kommentatorer som den konservative George Will i The Washington Post har skrevet at virkelige konservative må arbeide for å hindre at Trump blir president. Men etter at de republikanske velgerne ga ham flertallet av utsendingene til landsmøtet, vender de fleste av Trumps motstandere kappen etter vinden og støtter ham.

Blant de pinligste omvendelsene er senator Marco Rubios. Mens han fortsatt selv var presidentkandidat, var han blant de som gikk lengst i å beskrive Trumps mangel på kvalifikasjoner som en trussel for sikkerheten til USA og den øvrige verden.

Intervjuer Janell Ross spør om velgerne har forventinger om at kvinnelige kandidater skal være mer sannferdige enn mannlige. Kelly Ditmar, som er universitetslektor i statsvitenskap ved Rutgers University-Camden, svarer at forskning viser at kvinner ofte blir oppfattet som mer sannferdige enn menn. Dette kan være en styrke for kvinnelige kandidater, og blir derfor et angrepspunkt for deres motstandere og konkurrenter.

«Med andre ord, siden velgere har forventninger om at kvinner er sannferdige, kan konsekvensene for kvinner som blir oppfattet som uærlige, være større enn for menn,» mener Dittmar.

Kritikken mot Clintons bruk av privat epost er på mange vis et sidespor.

26. mai var ingen god dag for Clintons valgkamp. På denne dagen ble det offentliggjort en granskingsrapport om utenriksminister Hillary Clintons bruk av privat epost i embetet via en server plassert i Clintons hjem i New York. Hovedkonklusjonen, som ble gjengitt i avistitlene om rapporten, var at Clinton ikke hadde søkt om godkjenning av bruk av en privat server, og at hun ikke fått tillatelse om hun hadde søkt. Dette er i strid med flere av Clintons tidligere uttalelser om epostene. I fjor sommer sa hun at departementet hadde «gitt tillatelse» til denne ordningen.

Avvikene styrker påstander om at hun ikke er sannferdig. Slik gjorde denne dagen det litt lettere for Donald Trump å beskrive Clinton som «skurkaktig», «korrupt» eller «upålitelig», som alle kan avledes av oppnavnet han nå bruker mot henne: «Crooked Hillary».

Kritikken mot Clintons bruk av privat epost er på mange vis et sidespor. Den etterforskes av FBI, men det er lite sannsynlig at den vil føre til at det blir tatt ut tiltale. Selv om noe av eposten er blitt hemmeligstemplet i ettertid, var den ikke det da den ble sendt og mottatt.

Men kritikken passer inn i den oppskriften for effektiv valgkamp som gjorde Karl Rove til en uvurderlig rådgiver for George W. Bush gjennom guvernørvalg i Texas og hele veien til to perioder i Det hvite hus. Roves metode var å rette angrepene mot motstanderens sterke sider.

Felles for begge angrepene var at de virket.

John McCain var krigshelt, torturoffer og respektert senator fra delstaten Arizona da han stilte som presidentkandidat ved nominasjonsvalget i New Hampshire i 2000. Han knuste presidentsønnen, den tørrlagte festløven som hadde sluppet lett fra verneplikten som flyger i Nasjonalgarden, mens vietnameserne knekte bein i McCains kropp.

Det moralske forspranget var enormt. Det ble mindre dersom det kom for en dag at McCain var far til et svart barn født utenfor ekteskap. Sånt gjør inntrykk i sørstatene. At det aktuelle barnet i McCain-familien var adoptert og fra Bangladesh, var det vanskeligere å få fram. Rove benekter at han hadde noe med denne kampanjen å gjøre.

Han skriver at han heller ikke sto bak TV-reklamen som sådde tvil om John Kerry hadde fortjent medaljene han fikk for heltemot i Vietnam da han var demokratenes presidentkandidat mot president Bush i 2004. Men felles for begge angrepene var at de virket, og at de angrep motkandidatens sterke sider.

Kritikken mot Hillary Clintons bruk av privat epost, svekker hennes arbeid og innsats som amerikansk utenriksminister i fire år. Ved innledningen av årets valgkamp skåret Clinton høyt på meningsmålernes tillitsbarometer. Nå er hun trukket ned på nesten samme lave nivå som Donald Trump. Medienes faktasjekkere har dokumentert at Donald Trump er systematisk usannferdig, uten at verken han eller hans velgere bryr seg.

Clinton demonstrerte sin lange erfaring i møte med slike holdninger.

Foreløpig ser det ut til at det preller av på Trump at han stadig blir grepet i å framsette usannheter, mens det blir hengende ved Clinton at hun ikke er til å stole på. Clinton har rast rundt 15 prosentpoeng på tillitsbarometeret, fra en skår på 69 prosent. Ikke alt skyldes Trump. Den langtrukne valgkampen mot senator Bernie Sanders har også kostet.

Foran nomiasjonsvalgkampen i 2008 ble det ikke betraktet som en vinnerformel å være en fersk, svart senator. Men det viste seg å være et mindre handikapp enn å være kvinne. Under et valgmøte med Clinton i delstaten New Hampshire, sto en mann opp i salen og løftet en forhåndslaget plakat med teksten «Stryk skjorta mi». Da vaktene fulgte demonstranten ut, kommenterte Clinton at USA hadde et stykke å gå på veien mot et likestilt samfunn. Hun erklærte at kvinners rett til lik lønn for likt arbeid og andre likestillingskrav, var og hadde vært blant hennes fremste kampsaker som politiker.

I en TV-debatt mellom de demokratiske kandidatene noen dager seinere, spurte debattlederen om hennes kommentar til at noen av velgerne uttalte at de ikke syntes hun var sympatisk. Spørsmålet var i seg selv av den typen som spørreren ikke ville ha stilt til en mannlig kandidat. Clinton demonstrerte sin lange erfaring i møte med slike holdninger da hun svarte at det «sårer min følelser å høre dette», men at hun ville gjøre sitt beste for å rette opp inntrykket hos disse velgerne.

Trump og Clinton skårer like lavt på tillitsbarometeret.

Da kom det fra Barack Obama, uten at han var spurt og uten at han så opp fra papirene han hadde foran seg: «Du er da sympatisk nok, Hillary». Obama har siden benektet at bemerkningen var ment nedlatende, men det var slik den virket og ble oppfattet.

Hillary Clinton har båret feministstempelet helt siden hun trådte fram på den nasjonale, amerikanske politiske arenaen som Bill Clintons ektemake. Det har virket mobiliserende på kvinner som har støttet kvinnesaker, men er samtidig blitt brukt mot henne av tradisjonelle menn og kvinner. Det ble framstilt som et angrep på hjemmeværende kvinner da hun som førstedame erklærte at hun ikke kom til å «bake småkaker og holde teselskaper».

Dette er den lange linjen i angrepene og kritikken som rettes mot Hillary Clinton. Donald Trump sier nå at «det alltid blir rot med Hillary». Også det er et angrep på en sterk side ved henne. Hun har alltid vært kjent for planmessighet, detaljkunnskap, oversikt og orden. Det var Bill som var den uorganiserte, den improviserende.

Trump og Clinton skårer like lavt på tillitsbarometeret. Bare rundt en tredjedel av velgerne betrakter dem som sannferdige og tillitsverdige. Lektor Dittmar mener dette kan bli et større problem for Clinton enn for Trump.

Trump må vises fram som Clintons rake motsetning.

Trump har steget i meningsmålingene etter at Ted Cruz og John Kasich kastet inn håndkleet, og ligger nå likt med Clinton. Hennes tall holdes nede av at senator Sanders tilhengere fortsatt har ham å stemme på i nominasjonsvalgene 7. og 14. juni. Mange demokrater trodde på solid ledelse og til slutt en klar seier til Clinton da det ble klart at Trump ble republikanernes kandidat. Det gjør de ikke lenger.

I stedet sprer det seg en usikker følelse av at Clinton og hennes rådgivere famler etter hvordan hun skal svare effektivt på hans provokasjoner og utspill. «Hillary Clinton strever med å finne fotfeste i uvanlig valgkamp» var tittelen i The New York Times 28. mai. Der sier tidligere senator Ken Salazar, som er en av dem Clinton kan velge til sin visepresidentkandidat, at Clinton må understreke kontrasten mellom Trumps mangler på den ene siden, og Clintons kvalifikasjoner på den andre.

Trump må vises fram som Clintons rake motsetning, «selvisk, selvsentrert, splittende og ukvalifisert til å bli president,» skriver Salazar til avisen. «Dette er en gatekamp mot en fyr med en barberkniv og en knust Coca-Cola flaske, og du må bekjempe ham på den måten,» sier pastor Al Sharpton til avisen.