Er menn direktører og kvinner mødre?

Hva trekker du frem når du skal presentere deg selv og si hvem du er?

Din politiske overbevisning? Utdanningen du har eller jobben din? Sivil status og antall barn? Og spiller det noen rolle?

Mandag 6. mars presenterte Ellingsæterutvalget sine forslag til ny politikk for barnefamilier. Solveig Horne satt ned utvalget for å foreta en helhetlig gjennomgang og vurdering av tjenestetilbudet og overføringsordningene til familier med barn under 18 år – som foreldrepenger, kontantstøtte, barnehage og barnetrygd.

Når vi skal behandle forslagene, må hensynet til likestilling, og nærmere bestemt kvinners tilknytning til arbeidslivet, være et sentralt element. Hvert år bruker vi 90 milliarder kroner på overføringer til barnefamilier. Måten vi organiserer overføringene, har stor betydning. Den kan virke som en pådriver for likestillingen, eller en brems på den.

Trine, 43 år, mamma til Theo og Emma, gift med Lars.

Kvinners tilknytning til arbeidslivet har bestandig vært svakere enn menns – og menns tilknytning til barneoppdragelse har vært svakere enn kvinners. Det bør endres for å få en bedre fordeling av jobb og omsorg. Både av hensyn til barn, menn, kvinner og hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Utvalget har levert forslag som er viktige og gode løsninger for vår tid, nemlig:

• å fjerne kontantstøtten
• å likedele foreldrepermisjonen
• å innføre gratis barnehage med kvartalsvise opptak

Det er riktige grep for en fornyet og moderne politikk for barnefamilier, arbeidsliv og likestilling.

Vi har på mange måter lykkes med vår likestillingspolitikk i Norge. Andelen yrkesaktive kvinner er høy. Samtidig kan vi skilte med høy fødselsrate, og også etter at de har fått barn, er norske kvinner yrkesaktive (80 % av alle mødre jobber).

Men selv om kvinner er i jobb, er fremdeles menn ledere i langt større grad enn kvinner, fremdeles tjener menn mer enn kvinner, og fremdeles jobber over dobbelt så mange kvinner som menn deltid. Disse ulikhetene er seiglivete, og konsekvensene for enkeltmennesker og samfunnet, er store.

Lars, 47 år, økonom, direktør og styreleder.

Skyldes dette at kvinners tilknytning til arbeidslivet er for svak? Anser ikke kvinner det som like selvfølgelig å være økonomisk uavhengige som det menn gjør? Føler kvinner i større grad ansvar for at familielivet skal gå rundt – og menn i større grad ansvar for at hjulene i samfunnet skal gå rundt?

Jeg har ikke vitenskapelig belegg for å påstå det, men tillater meg å spørre om yrke og utdanning er mer identifiserende faktorer for menn enn det de er for kvinner. De tre, fire ordene man bruker for å beskrive seg selv i møte med nye folk eller på profilen på Instagram. For menn virker det som de sentrale momentene er jobb, utdanning, relevant erfaring; Lars, 47 år, økonom, direktør og styreleder. For kvinner? Langt oftere er disse forholdene knyttet til hus og hjem; Trine, 43 år, mamma til Theo og Emma, gift med Lars.

Hva er det som gjør oss til dem vi er? Og er dette ulikt for henholdsvis kvinner og menn? Hvordan påvirker det hvordan vi innretter oss i parforhold og familie og hvordan vi deltar i samfunnet? Hva gjør det med vår frihet og selvstendighet? Dette er spørsmål det er vår plikt å stille.

Kadra Yusuf skrev i forrige uke om “Damer og demokrati”. Hun problematiserer at kvinner ikke i stor nok grad er med i de store samfunnsdebattene, men heller skriver om interiør, gjærbakst, strikking, barneoppdragelse og andre hverdagslige, nære ting. Dette tror jeg handler om noe av det samme, at det nære er det kvinner i størst grad føler som sitt ansvar, og at kvinners tilknytning til disse tingene er sterkere enn vår tilknytning til arbeidslivet.

Det er helt feil retning å gå i.

Verken de store samfunnsdebattene, arbeidslivet eller at hjulene i dette samfunnet skal gå rundt, kan forbli noe som er mest menns ansvar. Til det er det for viktige spørsmål – vi trenger selvsagt at også kvinnene er med for fullt. Derfor er så store kjønnsforskjeller et problem. I tillegg fører det til et kjønnsdelt samfunn, hvor kvinner har for liten grad av økonomisk frihet, selvstendighet og ansvar.

Hege Brækhus, som har deltatt i utvalget, har ved en annen anledning formulert dette slik: “Forsørgelse er en veldig svak rettighet”.

Det har Brækhus helt rett i. Rettigheter om forsørgelse, som praktisk hovedregel myntet på kvinner, baserer seg på partnerens inntekt og prioriteringer, ikke dine egne. Dette svekker kvinnens ansvar for egen økonomi og tilknytning til arbeidslivet. Når det debatteres at ektefeller også skal dele opptjente pensjonspoeng mellom seg, er det et eksempel på å styrke kvinners rettigheter gjennom å styrke graden av forsørgelse. Det er helt feil retning å gå i.

Er vi enige om at det er et problem, er første bud å styrke kvinners tilknytning til arbeidslivet.

Da bør vi heller fjerne kontantstøtten, likedele foreldrepermisjonen og gjøre barnehagen gratis, akkurat som utvalget foreslår. Det er dog ett forhold som for venstresiden trolig blir problematisk, nemlig at dette foreslås finansiert blant annet gjennom å behovsprøve barnetrygden. Universelle, solide velferdsordninger er et gode, og en slik behovsprøving er ikke spesielt forlokkende. Samtidig er det ikke tvilsomt at det er barnehage som er det viktigste velferdsordningen vi tilbyr både barn og barnefamilier. Å gjør barnehagen gratis medfører en lettelse på rundt 3 000,- per måned per barn. Barnetrygden er til sammenligning på rundt 1000,- per måned per barn.

Motstanden mot å gjøre endringer i barnetrygden må ikke bli et hinder for å ta løs på de viktigste oppgavene. At barnetrygden ikke er perfekt i dag, bør vi kunne enes om ganske lett. Som et absolutt minimum bør den skattelegges. Å øke den betydelig er ikke uproblematisk, all den tid overføringer av denne karakter kan bidra til å senke motivasjonen til å ta lønnet arbeid. Og da vil den aldri kunne monne for virkelig å gjøre situasjonen til de fattigste barna bedre.

Kvinner må i større grad ta ansvar for egen økonomi på samme selvfølgelige måte som menn gjør det.

Gratis barnehage og etterhvert heldagsskole er bedre tiltak, både for å bedre situasjonen til barn i familier med lav inntekt, og for å behandle problemet, snarere enn symptomet. Og problemet er ofte at en eller begge av foreldrene til disse barna står utenfor arbeidslivet.

Kvinner må i større grad ta ansvar for egen økonomi på samme selvfølgelige måte som menn gjør det. Det får konsekvenser – ikke minst for rettigheter som pensjon – når så mange kvinner jobber deltid. Det må kvinner vite når valget om utdanning, yrke og heltid eller deltid tas.

Kvinner er fremdeles mindre økonomisk uavhengige og frie enn menn. Er vi enige om at det er et problem, er første bud å styrke kvinners tilknytning til arbeidslivet.

Heldigvis har vi fra Ellingsæterutvalget fått gode forslag til hvordan vi kan gjøre akkurat det. Utvalget har bestått av fagfolk, ledende på sine felt og uberørt av frykt for gjenvalg. Kun styrt av sitt mandat og sine faglige vurderinger. De har kommet med soleklare råd. Disse rådene bør bli til gjeldende politikk, helt uavhengig av hvilken regjering som skal styre etter valget i høst.