Kvinner som forsvinner

«Hvordan kunne verden sove gjennom dette? Hvordan kunne mer enn 50 millioner kvinner forsvinne fra et land i løpet av en periode på mindre enn ett århundre?»

Spørsmålene stilles av Rita Banerji – en av Indias mest markante feministiske stemmer. Hun er opprinnelig biolog med naturvern som spesialfelt, og har vært involvert i flere prosjekter som kombinerer økologi og bærekraft med et kjønnsperspektiv.

Sortert bort

I dag er Banerji en fargerik, uredd og kontroversiell aktivist for kvinners rettigheter i det indiske samfunnet. Hun skygger ikke unna de tøffe debattene – og hun er ikke redd for å bryte tabuer og tråkke på ømme tær i kvinnesakens navn. Banerji mener India trenger en feministisk revolusjon.

Hun ble rystet og opprørt over å lese om Indias manglende 50 millioner kvinner.

I årene etter årtusenskiftet jobbet Banerji med en bok om kjønn, seksualitet og makt i det indiske samfunnet. Det hun fant ut mens hun gjorde research til boken, førte henne nærmest inn i en eksistensiell krise.

Hun ble rystet og opprørt over å lese om Indias manglende 50 millioner kvinner. Om alle som blir sortert bort før fødselen bare fordi de er jenter. Om jenter som blir drept som nyfødte eller små barn. Om bruder som blir frarøvet livet av ektemannen eller ektemannens familie. Om talløse kvinner som blir ofre for «æresdrap» eller lynsjet fordi de ble stemplet som hekser. Om kvinner som dør grunnet utrygge aborter, blant annet fordi familien ikke ønsket et jentebarn. Om enker som blir brent levende på bålet sammen med den døde ektemannen. Banerji oppdaget død over hele linja.

Hun så at indiske kvinner, i alle livets faser, fra vugge til grav, trues av systematisk, målrettet og dødelig vold – kun fordi de har feil kjønn. Hun oppdaget at det foregikk et folkemord mot jenter og kvinner i hennes eget hjemland.

For Banerji førte oppdagelsen til sjelegransking. Hvordan kunne hun, en kvinne født og oppvokst i India, ha vært så blind for det som skjedde rundt henne? Før hun var ferdig med boken, hadde hun startet 50 Million Missing Campaign – den kanskje mest fremtredende kampanjen for å bekjempe sortering av jenter og kvinner i dagens India. «Som inder, som kvinne og som menneske kunne jeg ikke la denne saken ligge», sier Banerji.

Tallet på «savnede» kvinner har økt

Rita Banerji hadde hørt snakk om de savnede jentene i hjemlandet da hun som ung gikk på college i USA. Men hun hadde ikke fullt ut forstått hvilken massiv og brutal vold som skjulte seg bak den dystre statistikken. Foredraget hun hørte på college, ble holdt av den indiske økonomen og nobelprisvinneren Amartya Sen. Det var Sen som først satte det globale kvinneunderskuddet på den internasjonale dagsordenen. I et essay publisert i New York Review of Books i 1990 anslo økonomiprofessoren at mer enn 100 millioner kvinner er «savnet» på verdensbasis.

Det anerkjente tidsskriftet The Economist har kalt det en «global krig mot jentebarn».

Sen foretok ikke noen dyptpløyende analyse av årsakene til kvinnemangelen, men etterlyste oppmerksomhet på problemet. Siden Amartya Sen skrev sitt essay, har tallet på «savnede» kvinner økt ytterligere. Ifølge FNs befolkningsfond (UNFPA) er mer enn 117 millioner «savnet» bare i Asia. FN har videre anslått at det på verdensbasis mangler om lag 200 millioner kvinner. Tallene varierer litt, men det er trygt å anta at tallet ligger et sted mellom 150 og 200 millioner.

De «savnede» kvinnene har ingen «naturlig» forklaring. Eufemismen «savnet» skjuler tvert imot en av de største forbrytelsene i vår tid. Mangelen på kvinner er et direkte resultat av at det over tid har fått utvikle seg ulike praksiser der jenter velges bort. På verdensbasis anslås det at mellom 1,5 til 3 millioner jenter sorteres bort på denne måten hvert eneste år.

Ifølge den indiske regjeringen blir to tusen indiske jenter fratatt livet daglig. Noen mener tallet er langt høyere. Sorteringen av jenter er så systematisk at det anerkjente tidsskriftet The Economist har kalt det en «global krig mot jentebarn».

Det finnes ingen annen gruppe i historien som har blitt forfulgt og utslettet på denne måten.

Jentene og kvinnene har blitt fortrengt i det stille. Kvalt av hender som skulle beskytte nyfødte barn, sortert bort på operasjonsbord, slått i hjel av mannen som skulle elske og ære dem, drept fordi de oppførte seg «upassende» og frarøvet livet fordi menn mente de hadde rett til det. Bare i løpet av de siste tiårene har millioner blitt fratatt sitt potensial for liv og sin rett til liv fordi de hadde to X-kromosomer i stedet for ett X- og ett Y-kromosom.

Systematisk utsletting

«Det finnes ingen annen gruppe i historien som har blitt forfulgt og utslettet på denne måten», sier Rita Banerji. I likhet med mange av de andre aktivistene som jobber med Indias savnede kvinner, er hun opptatt av å trekke sammenligninger med andre store forbrytelser i menneskehetens historie. De reagerer på at den massive volden mot jenter i India ikke vekker like stor avsky som vold og drap andre steder i verden. De frustreres over at så mange – særlig i Vesten – nøler med å kalle dehumaniseringen og den systematiske utslettingen av kvinner i India for et folkemord.

Når vi kjenner dimensjonen, er det lett å forstå aktivistenes undring og behov for å trekke paralleller. De indiske aktivistene er ikke alene om å bruke sterke sammenligninger. I boken Gendercide (1985) tok den amerikanske feministen Mary Ann Warren i bruk folkemordet som analogi for å beskrive den systematiske sorteringen av jenter og kvinner som skjer i store deler av verden.

The missing girls er et symptom på kvinners vedvarende lave status i store deler av verden.

Warren definerer gendercide som en «tilsiktet utryddelse av personer med et bestemt kjønn». I dag benyttes begrepet av globale institusjoner, nasjonale myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner, feministaktivister og medier for å beskrive den systematiske sorteringen av jenter og kvinner som finner sted i store deler av verden.

Stille fra vestlige feminister

Indiske aktivister kan ikke forstå hvorfor ikke flere vestlige feminister engasjerer seg sterkere i kampen for de savnede jentene og kvinnene. Og de har rett i at det er påfallende stille.

The missing girls er et symptom på kvinners vedvarende lave status i store deler av verden. Saken burde stått på agendaen på ethvert kvinnesaksmøte. Selv ikke i 8. mars-togene i verdens mest likestilte land blir den tilsiktede utryddelsen av jenter i India, Kina, Kaukasus og på Balkan viet noen særlig oppmerksomhet. Parolene om internasjonal solidaritet med verdens undertrykte kvinner er som regel mange og sterke. Globalt er de savnede jentene det mest alvorlige utslaget av diskriminering av kvinner i vår tid, men det er få, om noen, solidaritetsparoler å spore.

Det fødes langt færre jenter for hver gutt i dag enn for 10, 20, 30, 40, 50 og 60 år siden.

Rita Banerji har kanskje et poeng når hun hevder at det er den manglende viljen til å kalle en spade for en spade, og et folkemord for et folkemord, som gjør at gendercide ikke tas på alvor av mange som ellers er opptatt av likestilling og menneskerettigheter. Den viktigste årsaken er nok likevel at gendercide har skutt fart etter innføringen av det de fleste feminister anser som en sentral kvinnerettighet, nemlig selvbestemt abort. På 1960-tallet innførte India ultralydundersøkelser av gravide.

Kvinneunderskudd

Ultralydteknologien har gjort det tryggere for kvinner å bli gravide og gitt nye muligheter for å beskytte og hjelpe barnet. Samtidig brukes teknologien til å identifisere uønskede jentebarn. Ifølge professor Sonia Bhalotra fra University of Bristol har dette ført til en dramatisk økning i gapet mellom gutte- og jentefødsler. Det fødes langt færre jenter for hver gutt i dag enn for 10, 20, 30, 40, 50 og 60 år siden.

Realiteten er at det store kvinneunderskuddet i første rekke er et resultat av at svangerskap der det ventes ei jente, blir avbrutt. Det gjør saken ømtålig, nærmest tabubelagt. Selv om opphavskvinnen til begrepet gendercide, Mary Ann Warren, var en sterk forsvarer av selvbestemt abort, frykter mange at et oppgjør med folkemordet på jentene kan rokke ved kvinners grunnleggende reproduktive rettigheter. Som i andre debatter om selektiv abort og sortering går mange rett i skyttergravene.

Frykten er ikke tatt helt ut av luften: Flere organisasjoner med utspring i USA sier rett ut at kampen mot kjønnsselektiv abort kun er et springbrett for å innføre et generelt forbud mot abort. Det skaper naturligvis mistenksomhet.

Ulike syn på abortspørsmålet

I India er virkeligheten annerledes. Her er kampen mot gendercide feministisk. Den forener aktivister som har ulike syn på abortspørsmålet. Det klare flertallet av aktivistene er likevel tilhengere av selvbestemt abort. De er opptatt av at utrygge og tvungne aborter også er en av årsakene til det store kvinneunderskuddet i India, men ønsker en tydelig håndhevelse av forbudet mot kjønnsselektiv abort. «Det viktige er at alle jenter og kvinner i India har den fundamentale menneskeretten til liv», sier Rita Banerji.

Hvis man er opptatt av kvinnesak, kan man ikke forholde seg likegyldig.

India har hatt selvbestemt abort siden 1971, men myndighetene har samtidig lansert en rekke kampanjer for å hindre at svangerskapsavbrudd blir brukt for å sortere bort jentebarn. Forbudet mot å avsløre barnets kjønn ved ultralyd og forbudet mot kjønnsselektiv abort er de tydeligste tiltakene som er gjort for å hindre diskriminering under svangerskapet. I India er det altså ingen motsetning mellom å være for selvbestemt abort og å arbeide aktivt mot selektiv abort basert på egenskaper hos det ufødte livet.

Vi har noe å lære av denne tilnærmingen. Hvis ikke aktivister er villige til å legge prestisje til side og samarbeide for likeverd på tvers av primærstandpunkter, er det vanskelig å komme noen vei i kampen mot denne formen for sortering. Det krever mot til å være pragmatisk og vilje til ikke å mistenkeliggjøre hverandres motiver.

Det burde være mulig når så mye står på spill. For hvis man er opptatt av kvinnesak, kan man ikke forholde seg likegyldig til folkemordet på jenter. Og hvis man er et menneske, må man føle uro når noen personer blir valgt bort fra fellesskapet på bakgrunn av hvem de er.

Teksten er et bearbeidet utdrag av boken Uønsket. Mennesket i sorteringens tid.