Korona rammer kvinner hardest
FOTO: Heiko Junge / NTB

Kvinnesykdommen Korona

Kvinner tar første, andre og tredje skiftet på koronadugnad. 

Nå er det ett år siden verden stengte. Siden har vi levd i bølger av full stopp, gradvis kontroll, forsiktig gjenåpning, økt smitte og nye nedstenginger. Det har kostet. Er det noen som er overrasket over at kvinner har betalt litt mer enn menn?

Er det noen som er overrasket over at kvinner har betalt litt mer enn menn?

Vi burde kanskje ikke være overrasket hverken over pandemien eller byrdefordelingen. For det første fordi vi egentlig har blitt fortalt at en pandemi kunne skje. I Norge har Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB), for eksempel i sin risikorapport fra 2019, vurdert sannsynligheten for et omfattende pandemiutbrudd som høy. I november 2019 advarte Verdens helseorganisasjon (WHO) om at «The world is at acute risk for devastating regional or global disease epidemics or pandemics that not only cause loss of life but upend economies and create social chaos»

De fikk i stor grad rett. Det ingen helt forutså, var konsekvensene. I sin rapport fra 2019 anslo DSB at en pandemi lik den vi nå står i ville påføre oss 8000 dødsfall, og økonomiske kostnader på 19 milliarder kroner, knyttet til behandling av smittede og produksjonstap som følge av sykefravær.

Nå vet vi at helsekostnadene ble mye lavere, mens de økonomiske kostnadene mye, mye høyere. Vi vet også at særlig de økonomiske kostnadene har vært svært skjevt fordelt. De som bor trangest, tjener minst og strever mest, har også bidratt mest på dugnad. Og altså: kvinner har betalt en høyere pris enn menn.

I Norge dør det rundt 1,1 mann med covid-19 for hver kvinne som dør etter å ha blitt smittet.

Det er omtrent like mange kvinner som menn som får påvist covid-19, men menn som blir smittet av Covid, blir sykere og har større sannsynlighet for å dø. I Norge er denne forskjellen mindre enn i resten av verden.  I Norge dør det rundt 1,1 mann med covid-19 for hver kvinne som dør etter å ha blitt smittet.

Dødeligheten er altså ganske jevnt fordelt. Men kostnaden av Covid er jo, som vi vet, mye større enn det heldigvis begrensede antallet dødsfall. De økonomiske og sosiale konsekvensene, dem vi så massivt undervurderte, de er det kvinnfolk som tar mest støyten for.

La oss se på økonomien først. Når det økonomiske kostnadene av pandemien ble så vanvittig undervurdert, var det fordi vi ofte glemmer at ting henger sammen. Kostnadene av helsekrise er jo ikke bare helsekostnader. Det er også kostnader av smittevern, av nedstenging og av nye måter å leve på.

Det er ikke helt uvanlig i en økonomisk krise at kvinner tar regninga

Det er ikke helt uvanlig i en økonomisk krise at kvinner tar regninga. Under finanskrisen ble også menn umiddelbart rammet hardest, mens kvinner tapte mest på lang sikt. For eksempel viste en studie fra 2014 at ledighet blant menn i Europa økte mest i finanskrisens første fase, men også plukket seg raskere opp igjen. Langvarige innsparinger i årene etterpå rammet også kvinner hardest.

Den mest åpenbare er kostnaden ved å miste jobb og inntekt. En viktig oppgave på koronadugnaden har bestått i å miste jobben. Dette skiftet tok spesielt mange kvinner på seg. De første massive permitteringene i mars 2020 rammet bredt, men skjevt. Det var de lavest lønte som mistet jobben først, og verst gikk det utover kvinnene, som er i flertall i mange lavtlønnsyrker i privat sektor, som handel, servering og tjenestenæringer. Det var høyere risiko for arbeidsledighet i familier med lav husholdningsinntekt og dårlig likviditet, og lavinntektsfamilier var overrepresentert. Ofte var det to i samme familie som mistet jobben, og oftere i familier med barn enn uten. Skjevt og urettferdig med andre ord

Verst gikk det utover kvinnene, som er i flertall i mange lavtlønnsyrker i privat sektor, som handel, servering og tjenestenæringer

Fortsatt er ledigheten skyhøy. Tall fra NAV for februar 2021 viser at alle aldersgrupper har opplevd en stor økning i arbeidsledigheten sammenlignet med samme tid i fjor. Økningen har vært størst blant de under 30 år, særlig blant kvinnene. Ledigheten blant kvinner i alderen 20-24 er mer enn dobbelt så stor som på samme tidspunkt i fjor.

En annen viktig oppgave på den samme dugnaden, har handlet om å tvert imot møte på jobb og holde hjulene i gang. I helse og omsorg for eksempel. Hvem rakk opp hånda? Kvinner. På verdensbasis er 70 prosent av alle helsearbeidere kvinner.  I Norge er tallet 83,4 prosent.

Helsearbeidere har ikke hjemmekontor. De har økt arbeidspress og ikke minst risiko for selv å bli smittet. Butikkmedarbeidere, servitører, og frisører kan heller ikke jobbe hjemmefra. Noen permitteres, andre står i førstelinje. Første og andre skift.

I Norge er andelen kvinner blant helse arbeidere,  førstelinja under pandemien, hele 83,4 prosent.

En undersøkelse blant medlemmene i Handel og Kontor, som representerer bransjer med overveiende grad av kvinner, bekrefter inntrykket. Selv blant disse er belastningen på kvinner høyere enn menn. Kvinner oppgir i større grad enn menn at de har opplevd en økt arbeidsbelastning som følge av krisen, og svarer oftere enn menn at de har opplevd å miste vakter som følge av smitteverntiltak.

Det tredje skiftet er hjemme, og her stiller også kvinner opp. Ubetalt omsorgsarbeid har en tendens til å tilfalle kvinner. Kvinner lever lengre enn menn og er dermed i flertall blant aleneboende eldre som blir sittende alene og isolert. Stengte skoler og barnehager og ensomme foreldre med redusert tilbud er fortsatt ofte en kvinnejobb.  Etter at koronapandemien bidro til stengte skoler og barnehager, permitteringer og økt bruk av hjemmekontor, har det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret styrket seg, viste en undersøkelse fra Likestillingssenteret i mai i fjor. Blant både kvinner og menn oppga likevel at de opplevde det som positivt med mer kvalitetstid med familien.

Ubetalt omsorgsarbeid har en tendens til å tilfalle kvinner

Slik er det ikke for alle. Koronapandemien gjør det vanskeligere å se og bekjempe vold mot kvinner. For noen er hjemme det minst trygge stedet å være. Særlig når ingen får komme på besøk. Under perioden med de strengeste koronatiltakene gikk antallet henvendelser til landets krisesentre ned. Neppe fordi færre ble slått av sine partnere. Tvert imot vet vi at stress som følger av usikkerhet og dårlig økonomi har en tendens til å øke konfliktnivå i familien.

En mer sannsynlig forklaring, mener forskerne, er at mange krisesentre i perioder har hatt et redusert tilbud, eller antas å være stengt når alt annet er det, og at andre tjenester som ellers fanger opp og avdekker vold og overgrep i nære relasjoner, som NAV og helsetjenester, også har hatt redusert aktivitet.

Og ennå har jeg ikke skrevet om alle millionene av jenter i verden som kanskje aldri kommer tilbake til skolen. Om svekket mødrehelse og reproduktiv helsehjelp over hele verden.

Koronapandemien gjør det vanskeligere å se og bekjempe vold mot kvinner.

De virkelig store kostnadene av pandemien er dem vi hele tiden må veie opp mot smittevern. Hva koster det samfunnet og individene når stadig flere mister jobben, jobber hardere og mer, eller har det dårlig hjemme? Når disse kostnadene skal veies opp mot hverandre, kan det være greit å huske at kvinner bærer mest av alle disse andre kostnadene.

Så er det selvsagt sånn at de aller fleste kvinner – og menn – støtter oppunder smittevern, og bidrar der vi kan. Kvinner er mer bekymret for både egen og andres helse enn menn. Men kvinner betaler også mest. Jeg ville bare nevne det, sånn i anledning kvinnedagen.