La barn få være barn

I disse dager begynner nesten 60.000 norske førsteklassinger på skolen, over 20 år siden reform 97 trådte i kraft. Nå melder Dagsavisen at reformen skal evalueres igjen. Det er fornuftig.

Reform 97 ble igangsatt i sin tid av Brundtlandregjeringen, og frigjorde med det barnehageplasser for yngre barn. I Stortingsmeldingen “Vi små en aalen lange” fra 1992-93 understrekes det likevel at 5/6-åringenes utviklingsnivå må bli lagt til grunn for reformen. Men siden den gang har førsteklasse gradvis sklidd over i en form av stadig mer målstyring og mindre lek.

– Det skulle egentlig være en myk overgang fra barnehagen. Nå er barnehagelæreren kastet ut og det er innført mange flere læringsmål, sier lederen av foreldreutvalget til Dagsavisen. Et av punktene evalueringen skal svare på er “Hva sier forskningen om lekens betydning for de yngste?” Det er et viktig spørsmål og svarene som kommer blir desto mer viktig å merke seg for framtidens skoler.

Og det er de, men det er ikke alle forunt å velge seg bort fra mindre lek.

I 1947 skrev barnepsykologen Åse Gruda Skard at “Det er i leiken barna i 1-7 årsalderen har de største utviklingsmulighetene og de beste forutsetningene for å øve sine evner og krefter. Bare den som har fått leike grundig som barn, kan nytte ut sine evner fullt og helt i arbeid seinere.” 

De seneste årene har også forskere og fagpersoner uttrykt bekymring over retningen norske barnehager tar, med mer fokus på læring og mindre tid på lek. Læring gjennom lek er helt avgjørende i barneårene og motsetningen mellom lek og læring er kunstig. Også regissør Margreth Olin uttrykte samme bekymringen da hun lanserte sin film “Barndom”. Vi kan kalle utviklingen for en skolifisering av barnehagen, en utvikling som ser ut til å forplante seg inn i første klasse.

Barndom er dyrebart, det er voksnes ansvar å verne om den.

I boka “Kampen om barndommen” skriver redaktør, barnehagelærer og spesialpedagog Tove Heggen Larsen at da ansvaret for barnehagesektoren ble overført til Kunnskapsdepartementet i 2005, og dermed ble gjort til en del av utdanningsløpet, så ble tyngdepunktet flyttet over på skoleforberedende tiltak. Et tyngdepunkt som også ser ut til å gjenta seg for de minste av våre skolebarn.

I saken til Dagsavisen har foreldrene til 6 år gamle Ella valgt Steinerskolen “fordi første klasse der er nærmere en barnehage enn en skole” og fordi “de er jo knøttsmå når de er fem år”. Og det er de, men det er ikke alle forunt å velge seg bort fra mindre lek. Steinerskolen koster rundt 25 000 kroner i året.

Fra tid til annen dukker det opp personlige anekdoter på sosiale medier om barn som gråter seg gjennom lekser og for høye skolekrav. En reversering av reformen vil vanskelige kunne la seg gjennomføre, det vil koste for mye. Men en ny evaluering av reformen og en påfølgende omlegging av overdreven målstyring og skolifisering av våre minste barn i skolen er på overtid. Barndom er dyrebart, det er voksnes ansvar å verne om den.