La oss få slippe leksene

Jeg husker at jeg var litt skuffet etter første skoledag. Jeg hadde gledet meg til å begynne på skolen, og hadde sett frem til å få lekser. Men det fikk vi ikke. Det skulle sikkert være en myk start. Jeg bladde opp i den splitter nye matteboka og lurte meg til å gjøre noen oppgaver likevel. Det å ha lekser var nok selve symbolet på skolen, på at jeg var blitt stor. Og da jeg endelig fikk lekser, var det gøy – i starten. Senere ble det enda en ting som skulle rekkes på den begrensende fritiden mellom skoledagens slutt og leggetid.

Eplet har nok ikke falt langt fra stammen. Også eldstedatteren min er skoleflink og liker lekser. «Lekser er bra», sier hun. «Man lærer ting, og jeg liker å lære.» Men hun må medgi at det hender at mamma og pappa maser om de leksene. Og det kan bli stress når hun må skynde seg å gjøre unna leksene før fotballtreninga og nesten ikke rekker å hive i seg middag. Jo, når jeg nevner det som en mulighet, vil hun heller ha litt lengre skoledag og slippe leksene etterpå.

Jo, når jeg nevner det som en mulighet, vil hun heller ha litt lengre skoledag og slippe leksene etterpå.

På Flatåsen skole, den samme skolen der jeg en augustdag i 1988 gikk noe skuffet hjem uten lekser etter første skoledag, gjorde de for et par år siden et forsøk med leksefri. I stedet for hjemmelekser, hadde elevene på 5.–7. trinn to timer ekstra skole i uka. Skolen var med i et større prosjekt i Trondheim kommune, og resultatet fikk en av forskerne til å endre mening om lekser: «Lekser har ingen stor læringseffekt. Lekser fører til stressa foreldre og barn, og skaper tapere», uttalte han til NRK. I tillegg kranglet elevene mindre med de voksne hjemme når de ikke hadde lekser, mens på skoler med lekser oppga en fjerdedel av elevene at de kranglet mye med de voksne om leksene.

Lekser gjør elever skoleleie, de gjør både foreldre og barn stresset og øker konfliktnivået hjemme. Rektor på Flatåsen skole skulle gjerne ha fortsatt med leksefri – men fikk ikke lov av kommunen. «Leksefriprosjektet var veldig vellykket hos oss. […] Det fungerte utjevnende og inkluderende fordi alle fikk ekstra hjelp av lærer», sa hun.

Studier viser at barn med lav sosioøkonomisk bakgrunn lærer mindre med lekser enn andre barn. Lekser øker sosiale forskjeller, ifølge SSB. Og barn som har foreldre som er involverte og engasjerte, gjør det bedre på skolen. Hvis lekser overhodet skal føre til mer læring, må barna like oppgavene, og lærerne må følge opp arbeidet. Likevel har lekser begrenset læringseffekt for de yngste barna, men litt bedre effekt for de eldre.

Lekser øker sosiale forskjeller.

På Stortinget er partiene uenige om lekser – både om vi i det hele tatt skal ha dem, og hvordan leksene skal organiseres. SV, Rødt og MDG vil ha leksefri skole. Venstre er positive til leksefri, men vil at skolene selv skal bestemme. Det samme mener Sp. Ap vil ikke ha leksefri skole, men færre og bedre lekser. Høyre vil beholde leksene. Det vil KrF også, men de vil ha mer leksehjelp på skolen. FrP vil at leksene skal være slik de er i dag.

Arbeiderpartiet etterlyser en debatt om lekser, og de skal de saktens få. I disse dager er forslag til ny opplæringslov ute på høring, og for første gang kan lekser komme inn i lovverket: «Skolen kan påleggje elevane å gjere oppgåver utanom skoletida (lekser). Det må takast omsyn til at elevar har rett til kvile og fritid», lyder forslaget. Det har fått leksefri-partiene til å reagere. «Regjeringen tenker gammeldags», sier SV. Å gå «baklengs inn i en fremtid som burde være leksefri», sier Rødt, som var første parti som gikk inn for leksefri skole.

Lekser er en gammeldags ordning, fra da vi ikke hadde faste skoler, men såkalte omgangsskoler. Da reiste læreren rundt og underviste, og barna fikk omtrent to måneder med undervisning i året. Fra gang til gang fikk de oppgaver å jobbe med – altså lekser. Den norske skolen har utviklet seg enormt siden omgangsskolene på 17- og 1800-tallet.

Er det ikke litt rart at ungene er nødt til å ta med seg jobben hjem – i motsetning til oss voksne?

«Har du gjort leksene?» spør jeg. Jeg står og lager middag, og datteren min er i ferd med å gå opp på rommet sitt for å leke. «Ja, jeg tror det!» roper hun fra trappa.

Er det ikke litt rart at ungene er nødt til å ta med seg jobben hjem – i motsetning til oss voksne?

Jeg fortsetter med middagen samtidig som jeg leker med yngstemann, og lager et mentalt notat om å sjekke de leksene etterpå. Og håper at vi snart slipper hele greia.