Labours lek med sprengstoff

Det er turbulente tider i Storbritannia. Fristen for en brexitavtale rykker nærmere, uten at statsminister Theresa May ser ut til å ha noe bedre grep om situasjonen av den grunn. Mays tur til Salzburg for å møte EU-toppene må sies å ha vært mislykket. Hun reiser svekket hjem til landsmøte i sitt konservative Tory-parti, der gribbene sirkler.

Landsmøte i Labour, som fant sted tidligere denne uka, viste imidlertid at det ikke bare er toryene som sliter med å finne en farbar vei gjennom brexitvillnisset.

Samtidig var lufta over Liverpool, der Labour-delegate møttes, tykk av snakk om et mulig nyvalg i høst.

I Storbritannia er stemningen nå at Corbyn faktisk kan komme til å vinne.

Labour-leder Jeremy Corbyn giret i alle fall opp til valgkamp da han entret talerstolen sist onsdag og gjorde sitt ytterste for å framstå statsmannsaktig. Theresa May, på den andre siden, har all mulig grunn til å frykte at Brexit-spetakkelet hun har stelt i stand ender ved stemmeurnene, og har også avvist at hun planlegger noe slikt. Det kaoset Mays regjering har stelt i stand gir nemlig grunn til å tro at velgerne vil straffe henne hardt.

 

Viktig for Europas sosialdemokrater

I Storbritannia er stemningen nå at Corbyn faktisk kan komme til å vinne dersom et tidlig valg presser seg fram. Som man kunne høre i podkasten vår Noen har snakket sammen, befinner partiet seg likevel i en slags mellomstilling, der det på den ene siden har lyst på makt nå, men på den andre siden neppe er helt klare for det.

Plutselig sto Corbyn imidlertid der på talerstolen, ikke bare som Labour-leder, men også som en potensiell framtidig statsminister.

Det som tegner til å bli en dramatisk høst i britisk politikk, kan dermed også bli et vendepunkt for Europas sosialdemokrater, som har krøket seg gjennom en skyggedal de siste årene, noe valgresultatet i Sverige for et par uker siden bare var det siste av en lang rekke eksempler på.

En Corbyn-regjering vil ha en dramatisk effekt på de interne diskusjonene i de sosialdemokratiske partier på kontinentet.

Blir Corbyn ny britisk regjeringssjef i høst eller i vinter, vil det ha mye å si for debattene Europas sosialdemokrater fører med seg selv og hverandre . Han er posterboy for en helt annen strategi enn den de svenske sosialdemokratene gikk til valg på: Mens de forsøkte å triangulere vekk trusselen fra høyrepopulismen ved å gjøre en kuvending i migrasjonspolitikken etter flyktningkrisen i 2015, har Corbyns prosjekt handlet om å ta Labour noen sjumilssteg til venstre.

 

En sosialistisk flamme

Nå er det et stykke hav mellom Storbritannia og resten av Europa, både helt bokstavelig og når man snakker om politisk kultur og historie. Med brexitforhandlingene som en kullsvart sky over Westminster, er også den politiske situasjonen noe for seg selv.

En eventuell Corbyn-regjering i London vil likevel ha stor betydning. Det vil bli brukt for alt det er verdt av dem som mener løsningen på sosialdemokratiets uføre er å reaktivere den sosioøkonomiske konfliktlinjen og ta mer dramatiske grep for å få bukt med den voksende ulikheten, senvirkningene av finanskrisen og det kappløpet mot bunnen som den økonomiske globaliseringen inviterer til.

Under Corbyns ledelse brenner den sosialistiske flammen trolig sterkere i Labour enn de fleste andre steder.

Da jeg var i London i mai, var det 200 år siden Karl Marx ble født. Han ligger begravet på en kirkegård nord i London. Selv om han ikke hadde mye til overs for sin tids sosialdemokrater, og blant annet kritiserte den reformistiske vendingen som fant sted i Tyskland den gang, var det Marx (og Friedrich Engels) som i sin tid tente den sosialistiske flammen som man ennå kan se et svakt gjenskinn av i sosialdemokratiet.

Under Corbyn brenner denne sosialistiske flammen sterkere i Labour enn de fleste andre steder. På det som var selve 200-årsdagen for Marx, den 5. mai i år, satt jeg likevel på en konferanse arrangert av organisasjonen Progress, som er plassert på høyresiden i Labour, og lyttet til Alastair Campbell, den beryktede spinndoktoren til Tony Blair, som – for å si det forsiktig – står for en ganske annen versjon av sosialdemokratiet enn den Corbyn gir uttrykk for.

 

Et dypt splittet parti

Sett fra Progress-konferansen, ble vurderingen av Corbyns bidrag til videreutviklingen av sosialdemokratiet mer komplisert enn en ensidig vurdering av hans venstreradikale retorikk skulle tilsi.

Her var hans fremste kritikere samlet. De kunne knapt skjule sin avsky for det aller meste av det han sto for og representerte, selv om det også var ganske klart at de allerede hadde tapt kampen om makten i partiet til den venstreorienterte Momentum-bevegelsen, som engasjerte hundretusener av nye, ofte unge medlemmer og sprang ut av kampanjen som bar Corbyn til topps i 2015.

Det jeg først og fremst fikk et inntrykk av under besøket mitt i mai, var hvor splittet Labour ennå var etter det skjellsettende maktskiftet som Momentum stelte i stand. På landsmøtet denne uka handlet mye  om å forsøke å samle troppene, men i realiteten skjer det uten at høyrefløyen engang regnes med lenger. Når de avgjørende konfliktlinjene istedenfor nå istedenfor går mellom Momentum og fagbevegelsen, er det liten tvil om at corbynistene har konsolidert sin makt over partimaskinen. Men spenningene på sentrum/venstresiden i Storbritannia består om man ser litt større på det. De sentrumsorienterte Labour-folka har jo ikke blitt borte, selv om de er nokså tause nå.

I Corbyns tale forsøkte han etter beste evne å framstille sin venstrevending som en ny form for common sense i det britiske samfunnet.

At Corbyn også er en Labour-politiker med en offensiv policy-agenda, ble tydelig under talen han holdt på landsmøtet onsdag. Den handlet om å renasjonalisere jernbanen, rette opp i et privatisert fengselsvesen som har gått av hengslene, bygge billige boliger i massiv skala, øke politistyrken med 10.000 nye konstabler, forsvare pensjonene, tilby gratis kjernetid i barnehage til alle 2-4-åringer, redde det offentlige helsevesenet og bedre tilbudet for både psykisk syke, mennesker med nedsatt funksjonsevne og eldre, for å nevne noe.

I tillegg kom alle de kjente Corbyn-vendingenesom perler på en snor. Retorikken handler om de rikes grådige kynisme, hvordan pressen er i deres lomme og hvordan bankene i City får dominere den økonomiske politikken. Labour, på den andre siden, er «for the many, not the few», som det heter.

I talen sin forsøkte Corbyn etter beste evne også å framstille sin venstrevending som en ny form for common sense i det britiske samfunnet. Etter ti år med kuttpolitikk etter finanskrisen, var tidsånden nå på hans side, argumenterte han.

 

Look to Labour?

For mange er dette selvsagt søt musikk. Et stykke på vei har Corbyn også rett i at den britiske befolkningen har sett seg lei på privatisering, outsourcing og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, og jeg kan tenke meg at hans slagord om å gjenoppbygge offentlig sektor, skape en blandingsøkonomi for det 21. århundret, en «revolusjon for grønne jobber» og en demokratisering av økonomien, noe som blant annet innebar å gi de ansatte en tredel av styremedlemmene i alle større britiske bedrifter, går hjem hos en del.

For andre viser slikt imidlertid at Corbyn er en politiker med fromme ønsker – og et lite overbevisende svar på spørsmålet om hvordan han vil realisere dem eller betale for dem. Noen mener sågar at det hele er økonomisk galimatias.

Ofte er det noe uklart over hva som menes når venstresiden i Europas sosialdemokratiske partier sier «Look too Labour».

Det bildet som er skapt av Corbyn i utlandet stemmer uansett bare delvis overens med den stillingen Labour-lederen har i Storbritannia. Dermed er det ofte noe uklart over hva som menes når venstresiden i Europas andre sosialdemokratiske partier sier «Look too Labour».

Det venstrepopulistiske aspektet ved den økonomiske politikken er én viktig side av kontroversene rundt Corbyn. Dette er likevel ikke den eneste grunnen til at Labour-ledelsen har møtt så mye kritikk de siste tre årene.

 

Parti under beleiring

Skal man være i stand til å vurdere Corbyns sjanser i et eventuelt valg eller vurdere hvor nyttig corbynismen kan være for sosialdemokratiet generelt, må man dykke inn i denne britiske konteksten og se nærmere på kontroversene som Labour under Corbyns ledelse er viklet inn i.

Etter det oppsiktsvekkende gode valget i fjor sommer, der Labour overgikk forventningene og endte med 40 prosent av stemmene, har nemlig det britiske sosialdemokratiet vært under mer eller mindre konstant beleiring.

Samtidig har også beleiringsmentaliteten hatt gode kår.

Frontene er fastlåst. Situasjonen i partiet er satt i aspiks. Det er ingen bevegelse.

Sett fra venstre flanke, både i Labour og i resten av Europa, har det hele handlet om at de rike og mektige, i allianse med både mediene og de spredte restene av Tony Blairs regime på innsiden av partiet, forsøker å stikke kjepper i hjulene for Corbyns radikaliserte versjon av sosialdemokratiet.

Selv om man vanskelig kan benekte at det har vært enkelte urimelige angrep, er en slik generell avvisning av all kritikk problematisk av to grunner: For det første er det snakk om spørsmål som selvsagt fortjener å bli behandlet alvorlig i sin egen rett. For det andre fører denne måten å håndtere uenighet på til at motstanden mot Corbyn bare øker i styrke, noe som igjen får hans trofaste støttespillere til å bli enda skarpere i sine beskyldninger.

 

Sår debatt om antisemittisme

Hvor destruktiv denne dynamikken kunne bli, så jeg ved selvsyn da jeg besøkte London for å intervjue politikere, akademikere og kommentatorer i og rundt det britiske arbeiderpartiet. Som en av kildene mine, som i sin tid jobbet for Ed Milliband, sa: «Frontlinjen er fastlåst. Situasjonen i partiet er satt i aspik. Det er ingen bevegelse nå.»

Siden den gang har debatten gått høyt om blant annet antisemittisme fra venstre, noe den nåværende Labour-ledelsen overraskende nok har hatt store problemer med å ta tydelig avstand fra. Corbyn har også inntatt en rekke posisjoner, særlig i utenrikspolitikken, som er mildt sagt kontroversielle, ikke minst gjelder dette hans syn på sanksjoner mot Russland etter Salisbury-angrepet og lovnaden om å anerkjenne en palestinsk stat straks Labour kommer til makten. Det siste var også noe han gjentok fra talerstolen denne uka, mens han i de to andre sammenhengene – et stykke på vei, i alle fall – forsøkte å berolige kritikerne fra talerstolen.

Det er her uklarheten blir tydelig, for hva gjøre partiet da?

Først og fremst har det likevel vært et åpent spørsmål hva Corbyn egentlig mener om Brexit. Mye tyder på at han helst så at Storbritannia forlot en union som i hans øyne er til for bankdirektørene.

Etter landsmøtet er dette inntrykket forsterket. Salen var i overveldende grad Brexit-motstandere, og delegatene svarte med stående trampeklapp da Keir Starmer, partiets skyggeminister i Brexit-spørsmål, sa at Remain bør være et av alternativene i en ny folkeavstemning om Storbritannias forhold til EU. Samtidig har Corbyn gitt uttrykk for at resultatet av den forrige folkeavstemningen skal respekteres, noe han også gjentok i talen sin.

 

Vil kreve nyvalg

Han varslet samtidig at Labour vil stemme mot Theresa Mays plan, slik den nå ser ut, om hun ikke kommer ham i møte på viktige punkter før forhandlingene avsluttes i november. Akkurat det virker imidlertid usannsynlig, siden hun også er under massivt press fra høyrefløyen i eget parti før Tory-landsmøte som begynner i dag.

Planen har dermed ikke bare fått tommelen ned i Brussel, men vil etter alle solemerker også få det i det britiske parlamentet. Corbyn vil kreve nyvalg om denne situasjonen oppstår, men om han får gjennomslag for det er usikkert.

Er Corbyn enig i at partiet bør nærme seg en omkamp og ta stilling for et Remain til slutt?

Det er her uklarheten blir tydelig, for hva gjøre partiet da? Landsmøtet vedtok at en ny folkeavstemning bør være en mulighet, men i timene og dagene som fulgte kranglet ulike profiler om det betydde at Remain burde være et alternativ på stemmeseddelen.

Det var denne uenigheten Starmer skar igjennom da han tok ordet. Han har tilsynelatende også stor støtte blant partiets aktive medlemmer. Hele 86 prosent av dem svarer i en undersøkelse at de støtter ideen om å spørre befolkningen igjen.

 

Bevisst uklarhet?

Men er Corbyn enig i at partiet bør nærme seg en omkamp og ta stilling for et Remain til slutt? Selv om ideen hadde dominert hele landsmøtet, styrte han i talen sin klar av hele problemstillingen. Han strakk seg til å si at alle alternativer er på bordet om det ikke ble nyvalg. Men hva betydde egentlig det?

Inntrykket man sitter igjen med er at han nå forsøker å spille det samme dobbeltspillet som i fjor sommer. Den gang var Corbyns uklarhet faktisk en medvirkende årsak til det relativt gode valgresultatet, mente flere av analytikerne jeg snakket med. Alle som var mot Brexit hadde nemlig en grunn til å stemme Labour fordi partiet tross alt var mer Europa-vennlig enn toryene.

Labours brexitposisjon ble en slags tom bøtte som alle kunne fylle med sine egne fantasier.

Alle de tradisjonelle Labour-velgerne, som hadde stemt for Brexit, på den andre siden, ble imidlertid også beroliget av at Corbyn framsto som en nokså EU-skeptisk fyr. Labours brexitposisjon ble slik en slags tom bøtte som alle kunne fylle med sine egne fantasier.

Nå tikker klokka imidlertid ubønnhørlig mot datoen som er satt for Storbritannias EU-exit, altså den 29. mars neste år. Oppnår man ingen avtale før den tid, vil konsekvensene bli enorme.

 

Kjernen i Labours problem

Det står om vanvittig mange arbeidsplasser og i verste fall om freden i Nord-Irland. Dermed er Labour nærmest nødt til å ta tydeligere stilling snart.

Kanskje skyldes Corbyns nøling at en ny folkeavstemning vil bryte med hans egen overbevisning, eller kanskje tenker han mer på de 35 prosentene av Labours velgere forrige gang som faktisk stemte Leave, og på hvordan han kan maksimere Labours sjanser dersom det faktisk blir et nyvalg nå.

Brexit-dilemmaet er den viktigste årsaken til at man på ingen måte kan garantere Corbyn-seier ved et eventuelt nyvalg.

Det vet han nok bare selv. Her er vi likevel ved kjernen i problemet for Labour nå: Et beslutning tvinger seg fram, men beslutningen er nesten umulig å fatte. Akkurat nå skyller en anti-brexit-bølge gjennom Labour, og det er også et Remain-flertall i befolkningen, ifølge de siste målingene. Men hva som skjer dersom hele spørsmålet åpnes opp igjen, er langt fra sikkert.

Brexit-dilemmaet er også den viktigste årsaken til at man på ingen måte kan garantere Corbyn-seier ved et eventuelt nyvalg.

 

Bakgrunnen for brexit

Det har gått med mye blekk til å forsøke å tolke brexitresultatet fra 2016, men det synes rimelig opplagt at det dreide seg om et opprør mot alt det de politiske elitene i London sto for. Brexit ble en britisk avart av det som har rammet de fleste vestlige land i større eller mindre grad: En akse som tilsynelatende hadde fint lite med høyre/venstre-aksen å gjøre ble plutselig definerende for folks meningsdanning.

Illustrerende nok viste undersøkelser i etterkant av folkeavstemningen at den sikreste predikatoren for Leave-stemmegiving var konservative og autoritære synspunkter i verdispørsmål. Synet på dødsstraff var for eksempel det som i størst grad skilte Leave-velgere fra Remain-tilhengere.

Dypest sett dreier det seg om en følelse av å ikke strekke til i møte med en samfunnsutvikling som har skutt voldsom fart.

Nøyaktig hva denne verdi- eller identitetsaksen egentlig innebærer er selvsagt gjenstand for diskusjon, og mye tyder på at det er en nokså sammensatt affære. Migrasjon er ett viktig stikkord, men i tillegg handler dette om forholdet mellom by og land, unge og gamle, om du har gått på universitetet eller ei, og så videre. Dypest sett dreier det seg kanskje om en følelse av å ikke strekke til i møte med en samfunnsutvikling som har skutt voldsom fart de siste tiårene.

 

En langfinger til systemet

Når de som en gang var ryggraden i industrisamfunnet og kjernefamilien ikke lenger høster anerkjennelse for innsatsen, men snarere får hele sin livsstil og sitt verdisett utfordret, går det nemlig på selvbildet løs. Når de opplever at de ikke selv har ressursene og kompetansen som skal til for å utnytte mulighetene som framtidssamfunnet gir, kan det bli fristende å vise langfingeren til hele det systemet som forteller deg at det ikke finnes noe alternativ.

I Storbritannia ble frustrasjonene, frykten og de manglende framtidsutsiktene klebet til EU. Åpner man opp det spørsmålet igjen, er det som å leke med politisk dynamitt: Her var det dette som truet med å sprenge de gamle partiene i filler, slik særlig migrasjonsspørsmålet hatt den samme effekten i andre europeiske land.

Både det nasjonalistiske UKIP og de pro-europeiske Liberaldemokratene rører på seg igjen i kulissene.

Corbyn blir nok ikke betraktet som en del av etablissementet i like stor grad som tidligere Labour-ledere. Momentum-folket er også nidkjære forsvarere av sin Labour-interne revolusjon, og slår hardt ned på alt som kan minne om det gamle regimet. Så lenge det er brexit-prismet som dominerer i den britiske versjonen av vår tids nye politiske hovedmotsetning, er partiet likevel utsatt for de samme splittende kreftene som andre sosialdemokratiske partier.

 

Politisk risikosport

Et nyvalg i løpet av de neste månedene, med en uavklart situasjon rundt hele brexit-spørsmålet, er dermed politisk risikosport også for Labour. Både det nasjonalistiske UKIP, med Nigel Farage i spissen, og de pro-europeiske Liberaldemokratene rører på seg igjen i kulissene. Det vil jeg dessuten tro at de sentrumsorienterte Labour-folka som er drevet ut av partiet kan tenkes å være. Hva det er som spruter ut av flaska dersom denne korken poppes nå, er det dermed vanskelig å si noe sikkert om.

Da jeg møtte Patrick Diamond, som tidligere jobbet i 10 Downing Street og nå leder tankesmia Policy Network, pekte han på nettopp dette. Slik Diamond så det, da vi snakket sammen i mai, var brexitspørsmålet i ferd med å fortrenge høyre/venstre-aksen som den definerte dimensjonen i britisk politikk. Det var ikke engang sikkert at det britiske partisystemet ville overleve denne kullkastingen, mente han.

Alt dette burde være grunn god nok for å helle kaldt vann i blodet på dem som forventer en snarlig Corbyn-seier

Samtidig var det faktisk også en del prat om et mulig nytt sentrumsparti i Storbritannia den gang. En riking hadde til og med stilt 50 millioner pund til disposisjon for et slikt prosjekt.

Den viktigste grunnen til at dette – inntil videre, i alle fall – ikke har ført til noe, ligger i det britiske valgsystemet som kraftig favoriserer store partier og i praksis en todeling av det politiske rommet. Da jeg snakket med Emma Rees og Adam Klug, to av dem som i sin tid stiftet Momentum, bekreftet også de dette bildet. De fortalte at de sannsynligvis hadde startet et nytt parti om det ikke var for det engelske valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser.

Om det også i framtida forblir sånn, er selvsagt avhengig av nøyaktig hvor store de politiske plateforskyvningene viser seg å være i Storbritannia. Hva som skjer de neste månedene kan altså få større enda konsekvenser for britisk politikk enn vi overskuer i dag.

 

Labour burde vunnet i 2017

Alt dette burde være grunn god nok for å helle kaldt vann i blodet på dem som forventer en snarlig Corbyn-seier, og som dermed har fått håpet tent om at vi alle snart skal ha et lysende fyrtårn for det venstredreide sosialdemokratiet i Europa å se opp til.

Ifølge Diamond var heller ikke 2017-resultatet mye å gå etter når man skulle vurdere Corbyns sjanser ved neste valg.

Uroen omkring  antisemittiske uttalelser i Labour, og partiledelsens nølende håndtering av problemet, har vært en stor belasting.

Det blir ofte sagt at valget viste hvordan et venstresosialdemokrati faktisk kunne vinne valg. Men det går også an å hevde at det faktisk gikk dårligere enn det burde ha gjort og at Labour burde ha vunnet valget den gang med klar margin, ettersom May førte en så dårlig valgkamp. Ja, slik Diamond så det, var det faktisk sannsynlig at alle andre Labour-ledere i etterkrigstida enn nettopp Jeremy Corbyn ville ha vunnet sommeren 2017.

I tillegg har altså uroen omkring de mange tilfellene av antisemittiske uttalelser i Labour, og partiledelsens nølende håndtering av problemet, ført til at det settes spørsmålstegn ved Corbyns skikkethet. Hvor vanskelige denne saken har vært, kan neppe overdrives. Den handler om noen ganske såre spørsmål, og ser også ut til å påvirke folks oppfatning av Labour negativt.

 

Dramatikken fortsetter

Kanskje vil Labour-lederen likevel overraske alle og vise Europas sosialdemokrater at veien til valgsuksess går gjennom en venstredreining snarere enn gjennom en sentrumsorientering. Dersom Labour istedenfor taper et nyvalg i høst, vil det derimot kunne kaste Labour ut i en ny krise.

Momentum og Corbyn har kanskje skaffet seg så god kontroll at han kan beholde makten over Labour. Men hva hjelper det om partiet ikke engang klarer å velte Theresa May ut av statsministerstolen med alt hva hennes regjering har stelt i stand av Brexit-trøbbel?

Taper Labour igjen, begynner det også å bli virkelig lenge siden sist partiet sist hadde regjeringsmakt. Resten av Europas sosialdemokrater vil dessuten ha mistet enda et håp om at de skal finnes en enkel vei ut av deres uføre.

Brexit-spøkelset, som daværende statsminister David Cameron i sin tid slapp løs over de britiske øyene, kommer til å gå igjen i lang tid ennå.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det altså fortsatt åpent for debatt om Corbyn og corbynismen er redningen for Europas sosialdemokrater.

Det er også liten grunn til å tro at den politiske dramatikken i Londons vil avta med det første. Brexit-spøkelset, som daværende statsminister David Cameron i sin tid slapp løs over de britiske øyene, kommer til å gå igjen i lang tid ennå, for å bruke en formulering som selv gamle Karl Marx trolig ville kjent igjen.

Han vil nok snurre videre i graven sin der på Highgate-kirkegården en god stund til.