Ukraina ba om militær hjelp. Norge sendte soveposer.
Åtte uker med krig. To fulle måneder med fullskala konflikt midt i Europa. Denne uka trappet russerne opp sin angrepskrig øst i Ukraina. Det skal bli verre før det blir bedre. Mye verre.
Men Norge skynder seg pinefullt langsomt for å komme Ukraina til unnsetning.
Ukrainerne står sterkt i Donbas. Her har krigen rådet siden Putins invasjon av Krim i 2014. Tøffe, krigserfarne og godt utstyrte ukrainske soldater venter den vanærede russiske krigsmakten. Putins soldater har ryggen mot veggen. Kontroll over grenseområdet er et minimum av krigslykke for den russiske diktatoren. Og når russerne nå kaster inn alle sine krefter, er oddsen imot de tapre ukrainerne.
De har lenge kjempet effektivt mot overmakten, men styrkeforholdet er brutalt ujevnt. De trenger hver patron de kan få. Men trygler om tyngre skyts.
«Friheten må være like godt utstyrt som tyranniet», sa president Volodymyr Zelenskyj da han på link fra et sted i Ukraina talte til Stortinget i slutten av mars. Han ba om våpen til å matche Russland. Det var en uimotståelig bønn om hjelp, var min vurdering sittende på galleriet over en sjeldent høytidelig stortingssal.
Men Norge skynder seg pinefullt langsomt for å komme Ukraina til unnsetning.
Rakettsystemet skulle på lager. Det var ikke lenger godt nok for oss.
Først sendte vi 2000 soveposer. Og liggeunderlag. Sammen med hjelmer og skuddsikre vester. Ganske på linje med Høyre/Frp-regjeringen som sendte stridsrasjoner til Ukrainas unnsetning i 2014. Forsvarsdepartementet insisterte da på at 25.000 rasjoner kunne sendes omgående. Maten var i ferd med å gå ut på dato. Senere viste det seg at regelverket for forsvarseksport ikke ble fulgt.
Våren 2022 ble det fort fart på fotarbeidet, og Stortinget skrotet på kort tid vår egen lov som forbød oss å selge våpen til stridende parter. Mer enn 60 år med lovpålagt tilbakeholdenhet forduftet som kruttrøyk. Regjeringa la seg på «samme linje som nære allierte og de øvrige nordiske landene».
Fire dager etter invasjonen åpnet vi døra til vårt militære overskuddslager og hentet ut 2000 håndholdte M72-raketter.
Bragden ble gjentatt en måned seinere. Pent timet opp mot Zelenskyjs tale til våre folkevalgte, bestemte regjeringen seg for atter et steg. Nye 2000 raketter. Onsdag våknet nasjonen til nyheten om at regjeringen donerer hele beholdningen av det franske luftvern-rakettsystemet Mistral. Det skal etter alle solemerker være et godt våpen, men det er noe emment over at det allerede var bestemt utfaset av det norske forsvaret. Rakettsystemet skulle på lager. Det var ikke lenger godt nok for oss. Og det bedyres fra politisk hold at vi ved å gi bort rakettene ikke svekker egen forsvarsevne.
Vi står veldig langt bak i køen av gode hjelpere.
Torsdag var Danmarks statsminister Mette Fredriksen i Kyiv, hun lovet penger til våpen. Statsminister Jonas Gahr Støre har ingen planer om å dra til Ukraina.
Brystet svulmer ikke av stolthet over vårt nasjonale bidrag til Ukraina så langt. To milliarder kroner er skjenket til humanitær hjelp. Ikke ubetydelig, men det er lommerusk når man vet at den norske statskassa fylles til randen med inntekter fra salg av olje og gass i et marked der prisene er drevet til himmels av den samme krigen.
I praksis er vi krigsprofitører. Ikke ei krone er bevilget Ukraina til våpenkjøp, selv om deler av opposisjonen har krevd det. Det kan jo legges til at Norge i mars hadde importrekord fra Russland og nekter å stenge havnene for russiske skip. Vi har gjort lite eller ingenting som virkelig har kostet oss, eller satt oss selv i fare.
Vi står veldig langt bak i køen av gode hjelpere.
Faren Putin representerer, er eksistensiell.
Det store spørsmålet er jo om det er konstruktivt å fortsette å dytte våpen inn i Ukraina. Skal vi ikke søke dialog og fred? Hele vesten øker nå mengde, kvalitet og tyngde på våpnene som sendes til fronten. Ukraina har bevist sin evne og kvalifisert seg til mer støtte.
USA har tatt steget fram fra skyggene av EU i denne konflikten og er den suverent største donoren av våpen og penger. President Biden ga torsdag nye milliarder og har sendt helikoptre, grove kanoner, 144.000 granater og ikke minst reservedeler til eldre russiske MiG-29. Det siste bidrar ifølge Pentagon til at Ukraina nå har flere operative jagerfly enn for tre uker siden. Ja, dette forlenger krigen, øker lidelsene og faren for at krigen sprer seg. Men hva er alternativet?
Jeg var først skeptisk til alle bidrag som økte fallhøyden i konflikten. Redd for konsekvensene for Norge, for barna mine. Onsdag klappet jeg nesten for at regjeringen sender mer våpen. Det er vanskelig å la være når man ser hva russerne har gjort i Ukraina. Det er ikke en krig med gråsoner. Det er ikke tvil om ansvar og skyld. Det uprovoserte angrepet.
I Spania tillot man at tyranniet var bedre utstyrt enn friheten. Vi kan ikke gjøre samme tabbe igjen.
Den ukritiske bombingen, henrettelsene av sivile. Krigsforbrytelser. Forbrytelser mot menneskeheten. Kanskje folkemord. Faren Putin representerer, er eksistensiell. For de verdiene vår verden er tuftet på. Hans menneske- og verdenssyn kan ikke gis en seier – og et enda bedre fotfeste for neste aggressive støt vestover.
Da Franco tok Spania i 1936 og sendte landet ut i en blodig borgerkrig, visste omverden hva som sto på spill. Den internasjonale avtalen om ikke å intervenere, ble respektert kun av Europas demokratier. Frankrike og Storbritannia fryktet en andre verdenskrig. Hitlers Tyskland og Mussolinis Italia sendte våpen og vant tid til at fascismen fikk bygge seg enda sterkere i Europa.
I Spania tillot man at tyranniet var bedre utstyrt enn friheten. Vi kan ikke gjøre samme tabbe igjen.
Kommentarer