Landene som kan stanse USA og Kina

CAMBRIDGE: Kinas fremvekst har utfordret USAs ubestridte hegemoni over verdensøkonomien – en status USA har hatt siden Sovjetunionens kollaps. Mens noen amerikanske nasjonale sikkerhetseliter søker å opprettholde USAs dominans, virker andre å være innstilt på en stadig mer bipolar verden.

Et mer sannsynlig utfall er imidlertid en multipolar verden der mellomstore nasjoner, mellommakter, viser betydelige og motvirkende krefter, og dermed hindrer USA og Kina i å påtvinge andre deres interesser.

Mange mener, deriblant Rana Foroohar fra Financial Times, at «USA ikke er et anker for stabilitet, men snarere en risiko man må gardere seg mot».

Mellommakter inkluderer India, Indonesia, Brasil, Sør-Afrika, Tyrkia og Nigeria – alle store økonomier med betydelig innflytelse på verdensøkonomien eller i egne regioner. De er langt fra rike – faktisk utgjør de en betydelig andel av verdens fattigste mennesker – men de har også store, forbruksorienterte middelklasser og betydelige teknologiske muligheter.

Samlet sett overstiger allerede de seks landenes BNP (justert for kjøpekraft) USAs og er forventet å vokse med 50 % innen 2029.

Disse landene har typisk særegne utenriksstrategier som avviser noen klar tilknytning til enten USA eller Kina. I motsetning til hva mange i USA tror, har mellommakter ingen stor tilknytning til Kina, og de ønsker heller ikke å komme nærmere landet på bekostning av forholdet til USA.

I den grad de har blitt drevet nærmere Kina, skyldes dette snarere USAs politikk. USAs bruk av handels- og finansmakt som våpen har fått dem til å helgardere seg.

Lederne av mellommakter ønsker ikke en verden der de blir tvunget til å velge side. «Vi nekter å være en brikke i en ny kald krig», sier den tidligere indonesiske presidenten Joko Widodo. I stedet ønsker de å bygge flerdimensjonale forhold basert på handel og investering og å kunne velge fra et utvalg av muligheter som ikke er kunstig begrenset av stormaktsrivalisering.

Mange mener, deriblant Rana Foroohar fra Financial Times, at «USA ikke er et anker for stabilitet, men snarere en risiko man må gardere seg mot».

Det verste utfallet vil være om grupperingen ender med å forsterke selv autokratiske impulser hos de demokratisk valgte lederne i medlemslandene.

Med avanserte økonomier som i økende grad retter oppmerksomheten innover, har mellommakter blitt de naturlige forkjemperne for globale fellesgoder. De er godt posisjonert til å lede i å fremme tiltak i saker om klimaendringer, folkehelse og gjeldskriser.

Et godt eksempel er Brasils initiativ for en global formuesskatt for milliardærer under sitt G20-formannskap. Forslaget som vurderes, vil kunne samle inn hundrevis av milliarder dollar og spille en viktig rolle i å tette gapet i klimafinansiering for lavinntektsland.

Det er usannsynlig at mellommaktene vil bli noen betydelig blokk på egen hånd, hovedsakelig fordi interessene deres er for forskjellige til å passe inn i en felles sikkerhetspolitikk eller økonomisk agenda.

Selv når de har sluttet seg til formelle grupperinger, har den kollektive innvirkningen vært begrenset. BRICS (opprinnelig Brasil, Russland, India, Kina og senere Sør-Afrika) ble lansert med stor fanfare i 2009, men har oppnådd lite utover muligheten for fotoseanser for sine ledere.

BRICS har nylig innlemmet fire nye land: Egypt, Etiopia, Iran og De forente arabiske emirater, og muligens vil flere følge. Men det er vanskelig å se hvordan en så heterogen gruppe land skal kunne opptre sammen på en konsekvent måte.

Det verste utfallet vil være om grupperingen ender med å forsterke selv autokratiske impulser hos de demokratisk valgte lederne i medlemslandene.

De tilbyr en visjon for verdensøkonomien som ikke er avhengig av verken USAs eller Kinas makt og velvilje.

En vanlig oppfatning blant økonomer og statsvitere er at en sunn, stabil global økonomi trenger en hegemon – enten det er USA etter 1945 eller Storbritannia under gullstandarden. Ifølge teorien om «hegemonisk stabilitet», er det nødvendig med en overordnet makt for å bære kostnadene ved å drive en åpen verdensøkonomi, som å opprettholde åpne sjøveier og håndheve handelsregler og fri flyt av kapital. Følgelig blir multipolaritet en oppskrift på kaos og økonomisk oppløsning.

Men dette er et utdatert syn på hvordan dagens verden fungerer. Selv om den spesifikke blandingen av åpenhet og beskyttelse naturligvis vil variere, har ingen land interesse av å vende ryggen til verdensøkonomien. Regjeringer må balansere fordelene ved åpen handel mot støtten landets egen industri trenger for å utvikle nye muligheter.

Hvert land vet best selv når det kommer til vilkårene for deltakelse i verdensøkonomien.

Det ville vært fint å ha en verden der USA, kanskje sammen med Kina, i sannhet leverte globale fellesgoder – som økonomisk tilrettelegging og tilgang til teknologi som utviklingsland trenger for å kunne tilpasse seg og gjennomføre klimatiltak. Men slik er ikke verden i dag.

USA og andre store økonomier er sørgelig lite tilbøyelige til å levere de fellesgodene verdensøkonomien virkelig trenger, og gitt stemningen i disse landenes hovedsteder i dag, er det usannsynlig at holdning vil forbedre seg med det første.

Men dersom mellommakter skal kunne være verdige rollemodeller for andre, må de opptrå som ansvarlige aktører.

I tillegg har mange mellommakter erfart at hegemonisk makt kan brukes for å utøve tvang så vel som av velgjørende årsaker. Den kan brukes til å håndheve spilleregler som ikke tjener deres interesser – og som hegemonen lett bryter når de blir upraktiske – eller til å straffe land som ikke tilpasser seg hegemonens utenrikspolitiske mål.

Her står internasjonaliseringen av USAs sanksjoner mot Iran og Russland som eksempel.

Det viktigste bidraget mellommakter kan gi, er kanskje å gå foran som et godt eksempel og vise hvordan multipolaritet og ulike utviklingsveier er mulig i den globale orden. De tilbyr en visjon for verdensøkonomien som ikke er avhengig av verken USAs eller Kinas makt og velvilje.

Men dersom mellommakter skal kunne være verdige rollemodeller for andre, må de opptrå som ansvarlige aktører – både i sine relasjoner med mindre land og ved å fremme større politisk ansvarlighet på hjemmebane.

Oversatt av Astri Tresse

Opphavsrett: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org