Landet som glemte at det var sosialdemokratisk

Mange land ser med misunnelse på Norge og Norden. Økonomimagasinet The Economist har døpt den nordiske velferdsstaten for den neste «super-modellen». Det er kombinasjonen av økonomisk vekst, lav ulikhet og høy tillit som lokker frem superlativene.

Men for alle som har fulgt den politiske debatten i Norge den siste tiden, er det lite hurra å spore. Noen er bekymret over at strømregningen blir høyere. Andre at skatteregningen blir det. For noen er det så trangt at inntekten rett og slett ikke strekker til det aller nødvendigste. Og regjeringen stuper på målingene.

Vi ser på det som et gode at direktørens datter og håndverkerens sønn går på samme skole.

De fleste merker at det er trangere økonomisk for tiden, og det er jo ikke noe gøy. Men det er heller ikke sånn at politikerne våre har bestemt at prisene skal skyte i været akkurat nå. Som en del av verden er også vi påvirket av det som skjer der ute.

En sterk stat, et godt sikkerhetsnett og små forskjeller, har gjort at vi har håndtert tidligere økonomiske kriser relativt godt og at konsekvensene av dem ikke har slått ut så hardt som i mange andre land. Det gjør de heller ikke nå, selv om det kan være grunn til å spørre om det ikke rammer litt hardere enn før.

Vi som er så heldige å bo i Norge, bør anerkjenne at vår modells suksess ikke kan tilskrives at vi er født med høyere tillitsnivåer eller som mer rettferdige mennesker enn andre, men fordi vi har valgt den. Først og fremst gjennom opprettelse av institusjoner og måten vi organiserer samfunnet på.

Vi organiserer oss på arbeidsmarkedet og forhandler lønn og konflikter i fellesskap. Det gir høy produktivitet og lav ulikhet. Vi organiserer offentlig og privat sektor slik at vi får mest mulig ut av det bedriftsøkonomiske og det samfunnsøkonomiske. Vi har valgt en universell velferdsstat der alle betaler inn, får muligheter, og hjelp når det er behov.

Vi ser på det som et gode at direktørens datter og håndverkerens sønn går på samme skole. At de begge har tilgang til de samme utdanningene og helsetjenestene. At vi har fellesarenaer og at det ikke er for stor forskjell på oss bidrar til høy tillit.

Det gjør mer vondt, og det blir mer bråk av å øke skattene enn å senke dem.

For å kunne bevare den, er det viktig å vite hva mekanismene i modellen består av. Og det er litt som med kjærligheten – vi må velge den hver dag.

Små forskjeller står helt sentralt i modellen. Vi oppnår mindre forskjeller gjennom koordinerte lønnsforhandlinger, gjennom en universell velferdsstat og gjennom et omfordelende skattesystem.

Lenge har modellen blitt smurt av gode tider og oljepengebruk. Og det virker som det har festet seg et inntrykk hos en del at det er mulig å få i pose og sekk. God velferd, lav ulikhet, skattekutt og lønnsfest.

Det er lett å glemme at den norske modellen er et spleiselag som forutsetter at alle bidrar.

Lenge har det blitt snakket om at det vil bli strammere. Nå slår blant annet eldrebølgen inn for fullt. Og da tvinger det seg frem et valg. Ønsker vi å opprettholde den norske modellen med en offentlig finansiert velferdsstat med gratis utdanning, felles helsevesen, gode skoler, infrastruktur og sikkerhetsnett også i fremtiden, vil det kreve noe av oss. Siden 80-tallet har ulikheten økt. Økende ulikhet er ikke forenlig med det tillitsbaserte, trygge og produktive samfunnet vi har nytt så godt av.

En ansvarlig regjering, som fortsatt ønsker den norske super-modellen, er nødt til å ta grep.

Regjeringen skjønner dette. Og derfor gjør de det som må til for å sikre budsjettet og arbeider for å snu ulikhetsutviklingen.

Det gjør mer vondt, og det blir mer bråk av å øke skattene enn å senke dem. Det visste vi fra før. Derfor er skatteøkningene i hovedsak blitt lagt på de aller aller rikeste og de aller aller mest lønnsomme næringene. De fleste har faktisk fått lavere skatt.

En ansvarlig regjering, som fortsatt ønsker den norske super-modellen, er nødt til å ta grep. Da kan ikke vi som innbyggere late som om sosialdemokrati er noe annet enn det der er: et spleiselag.

Der utfordringer løses best sammen, og der alle får like muligheter er et bedre samfunn for alle. Der velferd rettferdiggjør et høyere skattenivå. Alle får noe igjen for det.

I årets budsjett er det enkelt å peke på gratis skolefritidsordning, billigere barnehager, økt barnetrygd og begynnelsen på en lenge etterlengtet tannhelsereform. Alternativet er at bare de som har råd, kan skaffe seg god utdanning og helse. Det er et annet Norge enn det som hylles internasjonalt.