Ina Libak og Sigbjørn Johnsen.
FOTO: Privat

Den langsomme følelsen av trygghet

Da vi vokste opp i Hedmark med noen tiårs mellomrom, så vi våre første glimt av generasjonskontrakten.

Skoger som ble brukt, men på en sånn måte at de skulle vare også til neste generasjon. Skolen vi gikk på gratis, for senere å kunne jobbe og betale skatt.

Besteforeldre som passa på oss, fordi de hadde alderstrygd og pensjon å leve for etter mange år i arbeidslivet.

En kontrakt der generasjonene stiller opp for hverandre gjennom livsløpet.

For som ingenting i naturen blomstrer og produserer hele tida, har også vi mennesker perioder gjennom livet hvor vi trenger hvile og ro.

Akkurat som trærne i skogen ikke produserer nye skudd hele året, er vi barn som vokser og lærer, før vi blir dem som tar vare på nye barn.

Akkurat som jordene produserer mat som høstes før de får hvilt seg, er vi i jobb og forsørger velferdsstaten, før vi får lov til å bli forsørget selv.

Det er generasjonskontrakten. En kontrakt der generasjonene stiller opp for hverandre gjennom livsløpet.

Trygghet er en langsom følelse, den kommer når du får gjentagende opplevelser av å bli sett som den du er, og at den du er har en plass. Våre første opplevelser av å høre til var på Innlandet, på et «bestemorfang», i ordene til Alf Prøysen og Hans Børli, som skrev om omgivelsene våre og menneskene som bor der.

Gode generasjonsmøter hindrer generasjonskonflikter.

Tryggheten i å være liten og ha et fang å krype oppi. Tryggheten i å ha levd lenger og være fanget noen kryper oppi.

Tryggheten i å bli sunget for. Tryggheten i å ha noen å synge for, som kan fortsette å nynne på sangene du nynner på nå.

Dette er generasjonskontrakten i det små. At vi er tryggheten til hverandre. Vi trenger hverandre og er hverandres nødvendighet.

Generasjonskontrakten i det store er å gi barn en trygg og god oppvekst som en investering for framtida eldreomsorg. Bare slik kan barn bli voksne som finner sin plass i arbeidslivet, betaler skatt og er med på å forsørger de som før var med å forsørge velferdsstaten.

Det er lettere å være sint på noen som du ikke kjenner.

Gode generasjonsmøter hindrer generasjonskonflikter.

Der generasjonene ikke kjenner hverandre og ikke forstår hverandre, er det lettere å bli sinte på hverandre, og ikke ville ta ansvar for hverandre lenger.

Da får vi unge som streiker mot voksne som ikke har tatt ansvar for klimaendringene de på leve med. Eldre som er redde for at unge skal presse dem ut av arbeidslivet. Voksne i etableringsfasen som kjenner frustrasjon mot de som eier i et boligmarked de selv ikke har råd til å kjøpe i.

Uenighet blir ofte større med avstand til hverandre. Det er lettere å være sint på noen som du ikke kjenner. Vår tids viktigte avstand er ikke den mellom to geografiske punkter. Det er avstanden mellom menneskene. Bygger vi tillit, blir denne avstanden mindre.

Uten generasjonsmøtene mister vi sammenhengen i historiene våre, vi mister generasjonskontrakten.

Likevel skjer det motsatte, at vi tilbringer mindre tid på tvers av generasjonene.

Er du hjemme med baby, er du på helsestasjonen og møter andre med babyer. I omsorgsbolig og på eldresenter møter du eldre som deg sjøl. På ungdomsklubben er du med andre ungdommer.

Selv om det en småbarnsmamma noen ganger trenger er noen med bedre tid enn seg sjøl, som kan hjelpe og lytte.

Ungdommer kan trenge noen som ikke står midt i den kaotiske ungdomstida, men som har levd gjennom den før, og vet at det er en stor jobb å bli voksen.

Eldre kan savne å tilbringe tid med et lite barn full av energi og nysgjerrighet.

Noen som spør om råd fordi de lurer på hvordan livet skal bli. Noen som ønsker å bli spurt om alt livet har vært.

Uten generasjonsmøtene mister vi sammenhengen i historiene våre, vi mister generasjonskontrakten.

Generasjonskontrakten er en slags livsgruppe.

Tida vi lever i kan bli til splittelse og konflikt mellom generasjonene. Eller den kan bli til et samhold der den langsomme følelsen av trygghet kan vokse frem. Fordi vi kjenner hverandre, stoler på hverandre og er der for hverandre.

Linn Skåber snakket en gang om at alle ved fødselen burde fått utdelt en livsgruppe, med ulike mennesker i ulik alder. På den måten hadde du en gruppe av mennesker som en trygghet i livet. Fordi alle var i forskjellig alder hadde noen tid til å stille opp hvis du selv var i en travel periode. Og hvis ingen andre kom i begravelsen din, fantes det noen yngre i livsgruppa som kom og tok farvel.

Generasjonskontrakten er en slags livsgruppe. I det store og i det små. Den er et bestemorfang, en historie som blir fortalt videre, en skog som fortsatt finnes og en økonomisk sikkerhet for velferdsstaten.

Den er den langsomme følelsen av trygghet.

Sigbjørn Johnsen og Ina Libak. Foto: Privat.