Det teknologiske tidevannet vil ikke nødvendigvis løfte alle båter, fordi fordelene ved den nye teknologien i stor grad kan bli «kapret» av en liten gruppe aktører.
CAMBRIDGE: Økonomer har lengde hevdet at produktivitet er grunnlaget for velstand. Den eneste måten et land kan øke sin levestandard på – på en bærekraftig måte – er ved å produsere flere varer og tjenester ved bruk av færre ressurser.
Helt siden den industrielle revolusjonen har dette blitt oppnådd gjennom innovasjon. Det er grunnen til at produktivitet – i vår felles forståelse – har blitt ensbetydende med teknologiske framskritt og forskning og utvikling.
Men det tok opp mot hundre år før ordinære arbeidstakere fikk bedret sine levekår.
Våre forestillinger om hvordan innovasjon fremmer produktivitet er formet av våre erfaringer fra forretningslivet. Bedrifter som tar i bruk ny teknologi blir gjerne mer produktive, noe som gjør dem i stand til å utkonkurrere bedrifter som henger etter i den teknologiske utviklingen. Men et produktivt samfunn er ikke det samme som en produktiv bedrift.
Noe som fremmer produktivitet i én bedrift, vil ikke nødvendigvis fungere for hele økonomien – og noen ganger kan det til og med ha motsatt effekt av det man ventet. Mens bedrifter kan ta seg råd til å kun vektlegge produktiviteten til de ressursene de velger å ta i bruk, må et samfunn øke produktiviteten til alle.
Men mange økonomer (og andre) har ikke innsett denne forskjellen. Årsaken til dette er antakelsen om at teknologiske framskritt til slutt vil komme alle til gode, selv om den umiddelbare nytten kun tilfaller en liten gruppe bedrifter og investorer.
Som økonomene Daron Acemoglu og Simon Johnson minner oss om i deres nye og leseverdige bok, har ikke denne troen vist seg å stemme helt med historiske realiteter. Den industrielle revolusjonen kan ha vært startskuddet for perioden med moderne økonomisk vekst. Men det tok opp mot hundre år før ordinære arbeidstakere fikk bedret sine levekår.
Som følge av dette økte produktiviteten til disse bedriftene med stormskritt.
Den tradisjonelle fortellingen om teknologi og produktivitet kan dessverre vise seg å stemme enda dårligere med dagens teknologiske framskritt. Det teknologiske tidevannet vil ikke nødvendigvis løfte alle båter, fordi fordelene ved den nye teknologien i stor grad kan bli «kapret» av en liten gruppe aktører – det være seg noen få bedrifter eller et lite segment av arbeidsstyrken.
En årsak til dette kan være uhensiktsmessige institusjoner og reguleringer, som skaper en skjev maktbalanse mellom ulike interesser i økonomien eller som gjør det vanskelig for de som befinner seg på utsiden å få adgang til moderne sektorer i økonomien. En annen årsak kan være teknologien i seg selv: Innovasjon bidrar ofte til å begunstige visse grupper, som arbeidstakere med høy kompetanse og faglærte arbeidere.
Tenk på et av hyperglobaliseringens paradokser. Etter 1990-tallet, etter hvert som kostnadene ved handel falt og industriproduksjonen spredde seg rundt om i verden, ble mange bedrifter i lav- og mellominntektsland innlemmet i globale leveransekjeder og tok i bruk den siste og beste produksjonsteknikken. Som følge av dette økte produktiviteten til disse bedriftene med stormskritt. Men samtidig stagnerte i mange tilfeller produktiviteten i økonomien der disse bedriftene holdt til. Og i noen tilfeller gikk den til og med tilbake.
Men resultatet var en spektakulær fiasko på de områder der det virkelig gjaldt.
Mexico er et påfallende eksempel på dette, og er verdt å se nærmere på siden landet gjerne ble trukket frem som et eksempel til etterfølgelse under perioden med hyperglobalisering. Takket være myndighetenes liberaliserende reformer på 1980-tallet og den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) på 1990-tallet, opplevde Mexico en kraftig oppgang i eksporten av industrivarer og i tilstrømmingen av utenlandske direkteinvesteringer. Men resultatet var en spektakulær fiasko på de områder der det virkelig gjaldt. Sammen med mange andre latinamerikanske land, fikk Mexico negativ vekst i total faktorproduktivitet de neste tiårene.
En nylig publisert analyse av økonomene Oscar Fentanes og Santiago Levy viser at meksikansk industriproduksjon ble mer produktiv ettersom produsentene ble tvunget til å konkurrere globalt. Mens mindre produktive bedrifter, som ikke klarte å tilpasse seg de nye omstendighetene, til slutt måtte legge ned, tok mange av de bedriftene som var igjen i bruk ny teknologi og ble mer produktive.
Problemet var todelt. For det første: Industribedriftene – spesielt de som befant seg i formell sektor – sysselsatte stadig færre mennesker, og tok dermed til seg en stadig mindre andel av arbeidsstyrken. For det andre: Resten av økonomien, som var preget av små bedrifter i uformell sektor, ble stadig mindre produktiv. Sluttresultat ble som følger: Det var produktivitetsvekst i den (stadig mindre) eksportorienterte industrisektoren, men de negative resultatene på andre områder, spesielt tjenester i uformell sektor, var enda større.
Fentanes og Levy mener disse resultatene kan tilskrives meksikanske reguleringer av arbeidsmarkedet og innretningen på landets sosialforsikring, som de mener stimulerte til aktivitet i uformell sektor og hemmet veksten blant bedrifter i formell sektor. Men det samme mønsteret –produktivitetspolarisering – går igjen i mange andre latinamerikanske land, så vel som i afrikanske land sør for Sahara.
Vi kan dra lærdom av dette for tiden vi nå er inne i – preget av kunstig intelligens.
En alternativ forklaring dreier seg om hvordan produksjonsteknologien i industrien har endret seg. Det kreves en stor grad av ferdigheter og kapital for at land skal kunne ta del i globale verdikjeder. Land som i liten grad er utrustet med disse ressursene møter på kraftig stigende kostnadskurver. Dette forhindrer landets bedrifter fra å utvide og ta til seg så mye av arbeidskraften. Arbeidstakere fra landsbygda som flokker seg sammen i byene har lite annet å gjøre enn å trenge seg inn i lavproduktivitetstjenester i små virksomheter.
Uansett hva som ligger til grunn for denne utviklingen, er dette problemet et eksempel på hvorfor myndighetens strategier for å øke produktiviteten kan slå feil. Enten det dreier seg om å ta del i globale verdikjeder, subsidiere FoU eller gi skattefradrag for investeringer, retter tradisjonelle tiltak seg gjerne inn mot feil problem.
I mange tilfeller er det ikke mangel på innovasjon i de mest avanserte bedriftene som hindrer utvikling, men heller det store produktivitetsgapet mellom disse bedriftene og resten av økonomien. Det kan være mer effektivt å løfte de som er på bunn – gjennom opplæring, offentlig innsats og bedriftstjenester til mindre, tjenesteorienterte virksomheter – enn å løfte de som er på toppen.
Vi kan dra lærdom av dette for tiden vi nå er inne i – preget av kunstig intelligens. Store språkmodeller har potensialet til å utføre en rekke oppgaver langt raskere enn det vi gjør i dag. Dette har skapt store forhåpninger om betydelig produktivitetsvekst i framtiden. Men nok en gang vil den samlede virkningen av denne teknologien avhenge av i hvilken grad den kan komme store deler av økonomien til nytte.
Slike betraktninger bør ikke gjøre oss til teknologiske pessimister eller motstandere av ny teknologi.
Som Arjun Ramani og Zhengdong Wang tar til orde for i en nylig publisert artikkel, kan produktivitetsnytten ved kunstig intelligens bli begrenset dersom deler av økonomien forblir immun mot den nye teknologien. Eksempler på områder av økonomien der dette kan skje er bygg- og anlegg, tjenester som foregår ansikt til ansikt og kreativt arbeid som krever menneskelig innsats.
Dette vil være en versjon av den såkalte Baumol-effekten (“Baumol cost disease”) der økte relative priser knyttet til visse aktiviteter hemmer levestandardsforbedringer i resten av økonomien.
Slike betraktninger bør ikke gjøre oss til teknologiske pessimister eller motstandere av ny teknologi. Men de bør få oss til å tenke oss nøye om før vi setter likhetstegn mellom produktivitet og teknologi, FoU og innovasjon. Vitenskapelig og teknologisk innovasjon kan være nødvendig for å oppnå den produktivitetsveksten som gjør at samfunnet blir rikere. Men det er ikke nok.
Dersom vi skal sørge for at teknologiske framskritt fører til produktivitetsvekst på bred front, trenger vi tiltak som er spesielt utformet for å stimulere til spredning, som gjør at vi unngår produktivitetspolarisering og som sørger for en mer inkluderende økonomi.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org
Kommentarer