Lek godt!

Når jeg tenker på Lego så er tenker jeg på kilingen i magen. Klarer jeg å få på plass bare en til? Helt på toppen? Jeg kan kjenne parketten under knærne. I huset til min bestemor. Tårn var av en eller annen grunn det morsomste.

Ungene var helt enig om at nå kunne Lego-klossene gå videre

Og jeg husker den svarte katten vår, med en hvit flekk på brystet, som kom smygende rundt tårnet. På kattepoter unngikk han klossene som var strødd omkring. Så kikket pus, som nå var blitt til et gigantisk, elegant tigermonster, på tårnet, hvor jeg bodde med alle mine soldater. Han så det svaiet. Og rev det ned med et bestemt slag med poten. Katastrofen var et faktum. Katten løp i dekning under sofaen.

Så var det bare å begynne igjen. Med den samme kilingen.

Det er mitt legominne. Du som leser, har kanskje dine? Og ungene mine har sine. Riktignok har jeg irritert meg over overgangen fra barndommens fleksible klosser i sterk rød, blå, svar og gul, til sjokk-rosa «jentelego» og intrikate konseptpakker som gjør det vanskeligere å bare skape noe fritt.

Jeg la ut på den lokale «byttes, selges eller gis bort» gruppen på Facebook

Men akkurat her tror jeg markedet skal få spille seg ut. Det har kommet retro-lego. Og nå ser jeg at Lego også er kommet med en Ruth Bader Ginsburg-modell. Så Legoen har liksom alltid vært der. Da jeg skulle lage en to minutters film om skatt og avgifter i Agenda for et par år siden brukte jeg derfor også lego-klosser.

Før jul, andre søndag i advent, fikk vi et rykk, og ryddet huset til jul. Ungene, som nå er kommet i den herlige fasen at de blir flau over det enkle faktum av at de har foreldre, store klumpete skapninger av hud og hår, var helt enig om at nå kunne Lego-klossene gå videre.

Jeg la ut på den lokale «byttes, selges eller gis bort» gruppen på Facebook. Du vet, en av disse herlige digitale krambuene der det finnes alt fra de største skatter til slitne DVD-samlinger og fonduesett.

Det tok ikke mange minuttene før folk kastet seg på. Mange vil ha gratis Lego. Aller raskeste var en som jobbet på SFO

Det tok ikke mange minuttene før folk kastet seg på. Mange vil ha gratis Lego. Og aller raskeste var en som jobbet på SFO. Hun ville gjerne ha Lego, som hun skrev, for da kunne «de bruke pengene på andre ting til ungene.» Så en mørk og våt søndagskveld i advent satte hun seg i bilen og kjørte et godt for å komme hjem til oss.

En fin liten hverdagshistorie, tenkte jeg. Og ferdig med det. Men av en eller annen grunn ble noe hengende ved. Noen ganger er enkelthistorier nettopp – enkelthistorier. Det som litt foraktfullt kalles svogerforskning. Men etter jeg har delt denne fortellingen har det gått opp for meg at det er ganske vanlig at de som jobber på SFO går på loppemarked eller på finn.no for å skaffe leker til ungene.

Og at de gjør det på fritiden.

Så kanskje denne lille historien kan lære oss noe større?

Det er ganske vanlig at de som jobber på SFO går på loppemarked eller på finn.no for å skaffe leker til ungene. Og at de gjør det på fritiden.

For det første: Det er et eksempel på hvor utrolig mange helter vi har som jobber med ungene våre hver eneste dag, som velferdssamfunnets førstelinje. Opp med hånden de som tror vår heltinne skriver timer for den søndagskvelden. Hun vil bare at barna på SFO skal ha muligheter for å utvikle seg. Det glemmer vi ofte å si, men kanskje nå, når det er jul og folk i barnehager, på skoler og SFO har ferie etter en utrolig heftig høst med spriting av never og kohorter i kryss og tvers bare skal si: Tusen, tusen takk!

Opp med hånden de som tror vår heltinne skriver timer for den søndagskvelden

For det andre: Det er fint å kunne få gratis lego for å bruke penger på andre ting, men generelt er det lite penger å bruke på SFO. Faktisk så lite at kommunene, da SFO først kom til, fikk ta egenbetaling for denne delen av skoledagen. Den delen av skoledagen som skjer om ettermiddagen, der barna i småskolen leker, blir kjent og får venner, er altså ikke gratis. Det er det sosiologen Robert Putnam kaller «Pay to play». Det er grunnleggende ekskluderende.

Da Oslo kommune innførte gratis SFO (eller AKS som det heter der) i enkelte bydeler, økte deltakelsen fra omtrent en tredjedel til nesten alle barna. Mye tyder på at kostnad var en barriere for mange.

Godt over 100.000 barn i Norge  vokser opp med det som kalles vedvarende lavinntekt. Det betyr at de har skikkelig lite å rutte med. Svært ofte betyr det at de hverken går i barnehage eller SFO. Det gjør dem dårligere rustet i skolehverdagen, og helt i andre enden vet vi at de med større sannsynlighet selv blir fattige voksne. Dette er argumenter for gratis barnehage og SFO.

Før var vi 1 voksne pr 13 barn, nå er det økt med 1 voksne pr 15 barn.

Heldigvis saker som vil bli viktig i den valgkampen. Og nå er det 2021. Så nå kan vi begynne å tenke på det.

For det tredje: Hverdagsheltinnen skrev til meg i messenger etterpå om «en kamp de har på SFO». Det handler om ressurser. Siden skolen er lovpålagt, mens SFO er frivillig, er det lettere å kutte der.

«Før var vi 1 voksne pr 13 barn, nå er det økt med 1 voksne pr 15 barn. Politikerne tenker kun fag, og ikke på hvor vanskelig lek er for mange barn, og det er litt trist.» skrev hun. Det synes jeg også er litt trist. Og jeg synes «læringstrykk» er et elendig ord for å dele kunnskap, og at vi trenger en mer praktisk skole og at lek er en viktig del av læring. Her er meningene mange, men det beste svaret er nok en heldagskole, hvor unger kan både lære og leke og dette ses i en helhet.

For det fjerde: Historien sier noe litt brutalt om det som kan virke som verdens kjedeligste ord, nemlig «kommuneøkonomi» og «fordelingspolitikk». Neste gang du hører noen si kommuneøkonomi så vil jeg du skal se for deg en voksen dame som bruker søndagskvelden sin på å kjøre og hente lego.

Hvet du hva lego betyr? Jeg har alltid trodd ordet kom fra latin, og betyr noe sånn som «jeg bygger»

Til slutt, en fun fact:

Hvet du hva lego betyr? Jeg har alltid trodd ordet kom fra latin, og betyr noe sånn som «jeg bygger». (Litt på samme måte som Volvo betyr «jeg ruller» og ludo betyr «jeg leker».) Men når jeg undersøkte saken nærmere, viste det seg at Ole Kirk Kristiansen som startet LEGO i 1932 ganske enkelt ville ha en forkortelse for det danske uttrykket leg godt. Og så betyr det – helt tilfeldigvis – også noe sånn som «jeg setter sammen» på latin. Og familien Kirstiansen er blitt Danmarks rikeste. Det har bygget et lego-imperium.

Men akkurat denne lego-historien handlet om hvilket land vi bygger.

Og på årets første dag tenker jeg vi kan si: Det bør være et land hvor vi tar oss råd til at barn leker godt.