Ikke lenger så Storbritannia

Livet utenfor EU har vist seg tungt for britene. Mer enn seks år etter folkeavstemningen som tok nasjonen ut av EU og inn i det store og usikre, hjemsøkes landet av streiker, den dyreste strømmen i verden og elendige økonomiske utsikter. Det har også kostet en dronning og fire statsministre.

Det er lite sannsynlig at noen i den konservative regjeringen lytter.

For resten av Europa har britenes forsøk på utenforskap slått ned som en atombombe. Katastrofalt og avskrekkende. Et eksperiment man aldri igjen må prøve. Meningsmålinger viser nå over hele Europa at den folkelige viljen til å bryte ut av EU har falt voldsomt. Brexit og krigen i Ukraina har gitt svært solid oppslutning om EU. I Norge har Europabevegelsen nesten doblet sine medlemstall siden 2016.

Nå slår London-ordfører Sadiq Khan alarm. Den evige, ukuelige byen har sett og overlevd alt. Alt annet enn en pågående hard Brexit. Londons økonomi er hardt rammet, og talentene som ellers strømmet til storbyen, ender i andre verdensbyer: «Etter år med fornektelse og unnlatelse, må vi akseptere den brutale sannheten: Brexit fungerer ikke. Den har svekket vår økonomi, knekt våre fagforeninger og ødelagt vårt gode rykte», sa Khan under en middag i byens en gang så potente finansmiljø. Ordføreren ba ikke om ny folkeavstemning, som han gjorde i 2018, men om et mykere brudd med Europa. Budskapet var like enkelt som det var desperat: Vi trenger Europa.

Det er lite sannsynlig at noen i den konservative regjeringen lytter. Brexit er langt fra gjennomført, og rykter før jul om en avtale på linje med Sveits, er bryskt avvist. Partiet er fortsatt styrt av nasjonalistiske brexit-fundamentalister, som hevder valget i 2016 var grønt lys for et absolutt brudd og ikke for mellomløsninger. Drømmer om avtaler som igjen kan bety fri bevegelse mellom EU og Storbritannia, er knust. Statsminister Rishi Sunak gjentar og gjentar at han stemte for brexit og fortsatt tror det er det beste for Storbritannia.

Den konservative regjeringen er så presset av brexit-følger at den nå driver regelrett fagforeningsknusing.

Ordfører Khans økonomiske bekymring gjelder selvsagt hele Storbritannia. Landet er i resesjon, og ifølge noen eksperter er den britiske økonomien i like stor fart ned som den russiske. Landet sliter i særklasse mest av verdens utviklede land. Det betyr dårligere kår for vanlige folk, som opplever betydelig reduksjon i kjøpekraft og levestandard. Og det betyr offentlige kutt, som har opprørt statlig ansatte. Streikeviljen er stor.

For den som vil huske, var brexit-tilhengernes aller tyngste argument at man skulle spare masse på overføringer til EU og nærmest øremerke disse til det hjemlige, offentlige helsevesenet britene er så stolte av, NHS. Nå er Labours etterkrigsjuvel i krise. Før jul streiket ambulansesjåfører og sykepleiere, og nye streiker er varslet de kommende dagene. Nye grupper slutter seg til protestene. Universitetsansatte har varslet streiker i februar og mars, og samtlige universiteter vil stenges ned. Studentorganisasjonene har uttrykt sin støtte. Streike skal også 30.000 funksjonærer i det britiske departementet for innkreving av skatt og toll. Der er frustrasjonen høy og moralen lav, og det hevdes at milliarder har blitt unndratt beskatning mens store deler av staben er blitt satt til å følge opp konsekvenser av brexit.

Alt som minner om britisk avhengighet eller underkastelse av EUs lover og regler avvises. Mens ordene blir stadig større, blir Storbritannia stadig mindre. I både fysisk og overført forstand. Smålig nok har regjeringen varslet at den vil møte streikene med strengere lovregulering. Det kan bety krav om at streikeadgangen innen sentrale samfunnssektorer som helse og jernbane begrenses, at varslingsfristene dobles fra to til fire uker og at ansatte kan risikere sparken for å benytte streikeretten.

Derfor er det ikke overraskende at 55 prosent av britene innser at det var feil å forlate EU, mens bare 35 prosent nå støtter brexit.

Den konservative regjeringen er så presset av brexit-følger at den nå driver regelrett fagforeningsknusing. Opposisjonen i Labour frykter at også andre rettigheter kan ryke. Rundt 4000 EU-lover og -forskrifter som også har vært britisk lov, vil utløpe i desember 2023. Det er en monumental jobb å erstatte disse med britisk lovverk, og Labour advarer om at folks rettigheter gjennom generasjoner til betalt ferie og likelønn kan bli borte.

Mens krisene herjer med statsministeren i London, øker mulighetene for at Storbritannia ikke bare krymper i internasjonal anseelse, men også som nasjon. Skottene i nord er fortsatt oppgitt over avgjørelsen om å forlate EU. Og da Rishi Sunak gjestet Skottland forleden, ble han møtt av en svært pågående journalist fra kanalen STV. Politisk redaktør Colin Mackay spurte Runak om ikke det neste parlamentsvalget måtte ses på som en de facto folkeavstemning over Skottlands deltagelse i den britiske unionen.

Runak svarte ikke konkret, og Mackay nærmest brølte igjen og igjen «du svarer ikke på spørsmålet mitt». Tilbake sto en ydmyket statsminister, som også avventer svar fra Belfast om nordirenes valg av vei videre. Med republikansk flertall, snakkes det om en historisk irsk gjenforening. Brexit-prisen har vært høy, men kan altså bli enda høyere, for et Great Britain som snart kan stryke great fra navnet.

Alt tyder på at brexit var en enorm tabbe.

Derfor er det ikke overraskende at 55 prosent av britene innser at det var feil å forlate EU, mens bare 35 prosent nå støtter brexit. EU-parlamentarikere som Guy Verhofstadt, uttrykker støtte til London-ordføreren: «Brexit virker ikke, kan ikke virke, vil aldri virke», skriver den tidligere belgiske statsministeren på Twitter, før han slår fast: «Time to rejoin!».

Alt tyder på at brexit var en enorm tabbe. Drømmen om å stå alene, er blitt et mareritt. Og kanskje er det sånn at man ikke bare kan vedta at tyngdekreftene ikke lenger skal virke. Storbritannia er del av Europa, EU er landets største og viktigste handelspartner, og kreftene og båndene er for sterke til å holde dem fra hverandre. Det er nok verdt å merke seg også for dem her hjemme som vil kutte båndene til Europa.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 18. januar 2023.)