De lettvinte unnskyldningers retorikk

Normene for hva som er sosialt akseptable måter å debattere på i det offentlige rom, ser ut til å være i endring. Ikke bare har Donald Trumps provoserende retorikk i valgkampen knapt vært noen ulempe for ham – også her hjemme synes normene å være på glid.

Vi har for eksempel en inkluderingsminister som bruker ekskluderende ord og vendinger, tilsynelatende bevisst, og høster applaus for det. Stadig oftere ser jeg etablerte samfunnsdebattanter, gjerne høyt utdannede, presumptivt oppegående personer, omtale grupper og enkeltmennesker på måter jeg ikke kan forestille meg at de ville ha gjort dersom en av de omtalte hadde stått foran dem og møtt blikket deres.

Ved å fornekte den andres menneskelighet, slipper jeg ansvar uten å måtte undersøke saken.

Slike debattanter roses for å «si det som det er» og «tørre å være politisk ukorrekte». Men form og innhold er ikke det samme – og uavhengig av innhold, bør vi kreve at argumenter i den offentlige debatten framføres på en respektfull måte.

Med «respekt» mener jeg ikke servilitet eller frykt for å gjøre seg upopulær. Jeg mener å velge ord man kunne gjentatt uten skam hvis man sto ansikt til ansikt med den det gjelder. Jeg sikter til en genuin interesse også for det man ikke måtte like; en erkjennelse av at selv motstanderen i debatten, selv medlemmene i en gruppe man måtte ønske å ta avstand fra, er individer fylt av lengsler, håp og skuffelser, som en selv. Kanskje kunne jeg like gjerne brukt ordet «oppmerksomhet».

Det er vanskelig å se for seg et samfunn preget av tillit og samarbeid, men uten respekt.

Som Toril Moi skriver i sin lille bok Språk og oppmerksomhet (2013, s. 36): «Moralsk vurdering […] uttrykkes gjennom kvaliteten på den oppmerksomheten vi retter mot situasjonen eller personen, og kvaliteten på språket vi bruker for å beskrive det vi ser».

Ingen kan redde verden alene. Den som gjerne vil være et anstendig menneske, er derfor stadig nødt til å vurdere grensene for sitt eget ansvar. Respektløs retorikk tilbyr lettvinte løsninger på slike reelle indre konflikter: Ved å fornekte den andres menneskelighet, slipper jeg ansvar uten å måtte undersøke saken, uten å måtte sette meg selv i den andres sko, uten å føle dårlig samvittighet. I en komplisert verden kan det være ganske fristende.

Norge er i verdenstoppen når det gjelder generell tillit til medmennesker. Grunnen er neppe at vi er spesielt naive eller sløve, men snarere at vi stort sett er til å stole på. Kombinasjonen tillit og pålitelighet inngår i en god sirkel som ikke bare gir et trivelig samfunn, men også en effektiv økonomi:

I stedet for å bygge gjerder, installere alarmer og hyre inn kontrollører, kan vi konsentrere oss om å produsere, samarbeide, nyte resultatene av innsatsen. Men det er vanskelig å se for seg et samfunn preget av tillit og samarbeid, men uten respekt. Å uttrykke seg respektløst offentlig, er å undergrave tilliten og samhørigheten i samfunnet.

Økonomisk og psykologisk forskning viser at folk flest kan være samarbeidsvillige og generøse, men også at idealismen langt fra er ubetinget. For det første forsvinner velviljen som dogg for sola hvis vi føler oss dårlig behandlet. For det andre er svært få villige til å bidra til fellesskapets beste hvis andre ikke gjør det samme. Og for det tredje er det riktignok slik at vi strekker oss langt når vi først føler et personlig ansvar for saken det gjelder; men om vi kan, unngår vi gjerne situasjoner som kan stille oss overfor et slikt ansvar.

Men vi leter stadig etter unnskyldninger til å slippe å påta oss slikt ansvar.

Hvis du gir en person en pengesum og ber henne dele nøyaktig slik hun ønsker med en anonym, tilfeldig valgt annen person, er sjansen stor for at hun vil være ganske generøs. Men prøv så å fortelle henne, før mottakeren har fått vite om gaven, at hun kan få lov til å ombestemme seg: Hvis hun vil, kan hun i stedet få litt mindre penger, men ingen mulighet til å dele. Økonomiske eksperimenter viser at svært mange, også blant de som hadde planlagt å dele rundhåndet, foretrekker det siste alternativet.

En gruppe kolleger og jeg ba norske sykepleier- og eiendomsmeglerstudenter om å dele 100 kr mellom seg selv og Amnesty International (Jacobsen m.fl. 2011). Begge studentgruppene, særlig sykepleierstudentene, donerte generøst til Amnesty. Når vi gjentok øvelsen, men ga studentene en mulighet til i stedet å få bare 90 kr og ingen anledning til å dele med Amnesty, foretrakk halvparten av sykepleierstudentene og en tredjedel av eiendomsmeglerstudentene denne muligheten.

Andre studier viser at dersom det muligens er en konflikt mellom ens egne og en annens interesser, foretrekker mange å bestemme hva de vil gjøre uten først å få informasjon om konsekvensene for den andre. Tilsvarende ser vi at mange ønsker å la tilfeldighetene rå framfor å ta et aktivt valg – hvis det innebærer at de kanskje kan tjene penger på en annens bekostning, men uten selv å fatte beslutningen.

Når vi faktisk befinner oss i situasjoner der vi føler moralsk ansvar, handler vi gjerne deretter. Men vi leter stadig etter unnskyldninger til å slippe å påta oss slikt ansvar: Jeg visste ikke. Jeg kunne ikke. Jeg glemte det. Jeg tenkte meg ikke om.

Respektløs retorikk appellerer til behovet for å slippe ansvar.

Antakelig kjennes slike unnskyldninger rimelige fordi de av og til, i noen situasjoner, er rimelige. Det ville ikke bare vært umulig, men også urettferdig, om du skulle ta ansvar for alt. I ethvert samfunn finnes normer for hvem som bør ta ansvaret for hva. Det er naturlig å konsultere slike normer før man trår til.

Dette gjelder ikke spesielt de gjerrige og asosiale. Egoisten trenger ingen ekstra grunn til å være egoistisk. Det er mennesker med samvittighet som må avgrense ansvaret sitt.

Respektløs retorikk appellerer til behovet for å slippe ansvar – men uten å bruke oppmerksomhet på å lete etter gode grunner. I stedet «løser» den problemet ved å indikere at motparten er en vi ikke behøver å ta på alvor, en som anstendighetskravet ikke gjelder for.

Respekt er noe annet enn generøsitet. Erna Solberg har for eksempel gjentatte ganger uttalt seg om flyktningepolitikk på en måte jeg oppfatter som respektfull, også når hun har argumentert for strenge regler. Sylvi Listhaugs berømmelige utsagn om at flyktninger ikke «kan bli båret på gullstol inn i Norge» (VG 28.12.15) og at de «kan ikke bare nyte, de må også yte» (Dagbladet 02.02.16) er eksempler på retorikk som provoserer ikke ved å være streng, men ved å unnlate å forholde seg til situasjonen til enkeltindividene det gjelder.

Respektløs retorikk er hatets retorikk.

Hat og forakt overfor andre grupper er i dag på fremmarsj i USA og Europa. Respektløs retorikk er hatets retorikk: ikke fordi den nødvendigvis er hatefull i seg selv, men fordi den oppmuntrer til å overse motpartens menneskelighet.

Respektløs retorikk er argumentasjon uten et du. Karl Ove Knausgård har sagt følgende om Hitlers Mein Kampf: «Om jeg skulle beskrive Mein Kampf i en setning, ville det være at det er en bok uten et «du». Det er et «jeg» der, det er et «vi» der og det er et «de» der. Men det finnes ikke noe «du». Uten et slikt du kan jeg-et si og mene hva som helst. Jeg-et er fullstendig ukorrigert. Det er ikke forpliktet overfor noe annet enn seg selv og sine ideer» (Klassekampen 20.08.11).

La oss gjerne være uenige i sak. Men la oss fortsatt kreve av hverandre at vi debatterer med respekt. La oss ikke tillate verken oss selv eller andre å glemme at det finnes et du.