Lille Norge er ikke en egen planet

Vi legger bak oss en valgkamp som har vært preget av viktige saker som klima og ulikhet. Partiene har også gjort sitt beste for å få oppmerksomhet om alt fra distrikt, skole, helse og næringsliv.  Men det er én sak som har vært totalt fraværende i årets valgkamp: internasjonal politikk.

Ikke en gang den dramatiske utviklingen i Afghanistan, som Norge har hatt sterk tilstedeværelse i de siste to tiårene og gitt milliarder av bistandspenger til, har ført til særlig debatt her på berget. Det nærmeste må ha vært Sylvi Listhaug fra Frp som feilslått forsøkte å skremme med at det nå ville føre til horder av flyktninger til Norge.

En mer uforutsigbar verden krever en nyskapende utenrikspolitikk.

Det er kanskje ikke så rart at det er slik? Få av oss må forholde oss i det daglige til det som skjer utenfor landegrensene, og vi lever stort sett trygge og forutsigbare liv.

Men verden rundt oss har blitt mer uforutsigbar. Dette krever en nyskapende utenrikspolitikk som orienterer seg i det uforutsigbare og ustabile. Det vil også kreve mer offentlig debatt. Her er noen områder som blir viktige for norsk utenrikspolitikk framover og som vi bør både tenke nytt om, og en ny regjering bør få til gjennomslag:

Klima, klima, klima

I tillegg til økte kutt hjemme, må Norge ta et mye større klimaansvar internasjonalt. Klimaendringene truer de fattigste i verden mest. Dette til tross for at de i særdeles liten grad har stått for verdens totale CO2-utslipp. Norge slapp i 2019 ut 7,9 tonn CO2 per innbygger. Det er langt over det globale gjennomsnittet på 4,7 tonn. India, der utslippene har økt betydelig det siste tiåret, slipper fortsatt «bare» ut 1,9 tonn per innbygger.

Et anslag fra Kirkens Nødhjelp sier at det vil koste Norge 65 milliarder årlig å innfri vårt internasjonale klimaansvar.

Norge må derfor finansiere store utslippskutt i land som har mindre ansvar for klimakrisen enn hva vi selv har. I tillegg er vi forpliktet gjennom Parisavtalen til å bidra til at fattige land kan tilpasse seg de klimaendringene som allerede skjer, og som vil skje i fremtiden. Et anslag fra Kirkens Nødhjelp sier at det vil koste Norge 65 milliarder årlig fram mot 2030 for å innfri vårt internasjonale klimaansvar.

Her har Norge det beste virkemiddelet tilgjengelig: Det norske oljefondet. Selv om sterke krefter i det politiske Norge avviser enhver tanke om å bruke fondet som «politisk redskap», men tviholder på at fondet skal gi «høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko», er det stadig vanskeligere å holde fast på denne ideen når andre fond og kapitalforvaltere inkluderer klimarisiko i sine investeringsbeslutninger.

Som et første skritt bør fondet gjøre som ekspertutvalget ledet av Martin Schanke nylig har foreslått: kreve nullutslipp fra selskapene det investeres i. Om ikke fondets aktive eierskapsarbeid fører fram, bør fondet selge seg ut av eller utelukke selskaper som ikke klarer eller ønsker å nå målet om nullutslipp. Klimarisiko er en vesentlig risiko for fondet, og dette bør gjenspeiles i Norges Banks forvaltning. Å investere mer i klimavennlige løsninger er dessuten bra for fremtidige generasjoner, nettopp de fondet er laget for.

Ulikhetskrise

Forskjellene mellom de som har mest og minst i verden er ekstreme. Til sammen er verdens 2755 rikeste verdt over 13 000 milliarder dollar. Dette er 5 000 milliarder mer enn for ett år siden. Før pandemien var verdens rikeste mann, Amazon-eier Jeff Besoz god for 64 milliarder dollar. På ett år økte hans formue til 177 milliarder dollar. Noen få mennesker har med andre ord blitt ekstremt rike, mens andre fortsatt lever i bunnløs fattigdom og har fått det verre under pandemien. Hvis utviklingen fortsetter vil den rikeste promillen i verden eie like mye som hele den globale middelklassen innen 2050.

En ny regjering bør derfor ta initiativ til en FN-konvensjon på skatt, kapitalflukt og skatteparadis.

Å bidra til at dette ikke skjer er viktig av flere grunner. For eksempel fører ulikhet til mer ustabilitet, økt konsentrasjon av makt, mindre økonomisk vekst og utvikling, og gjør det vanskeligere å redusere fattigdom og innfri menneskers grunnleggende menneskerettigheter.

Å bekjempe internasjonal skatteunndragelse og ulikhet, og å bidra til gode, progressive og rettferdige skattesystem nasjonalt og internasjonalt, bør derfor bli en hjørnestein i utenrikspolitikken framover. Finansiell åpenhet er helt avgjørende for å lykkes i kampen mot global ulikhet. En ny regjering bør derfor ta initiativ til en FN-konvensjon på skatt, kapitalflukt og skatteparadis.

Fred, forsvar og nedrustning

Verden er preget av ustabilitet og stormaktsrivalisering. Konflikter mellom Kina og USA kan komme til å prege verden i lang tid framover, og Norges forhold til Russland er mer anstrengt enn på lenge. Den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene vil øke i årene som kommer. Rivalisering om kontroll over ressurser kan føre til konflikter i nærområdene våre.

Norge må bygge på våre gode erfaringer som nabo med Russland og manøvrere klokt og offensivt for å sikre en fredelig og bærekraftig utvikling i området. Vi trenger nytekning i deler av norsk sikkerhets-, forsvars- og fredspolitikk. Norge må hevde seg som en tydelig stemme for nedrusting og avspenning, både internasjonalt. Det betyr å søke nye allianser og sterkere bånd til land som står oss nærmest. Samtidig må Norge i neste periode signere og ratifiserer FN-traktaten som forbyr atomvåpen, og jobbe for at flere land gjør det samme.

Press på demokrati og menneskerettigheter

Menneskerettighetene har også blitt satt ytterligere under press de siste årene. I en rekke land har nasjonale myndigheter innført strenge lover og tiltak som har innskrenket menneskers grunnleggende friheter, som retten til å forsamle seg og ytre seg fritt. Det har også vært en forverring av demokratiet mange steder i 2020 og 2021. Spesielt ser vi dette ved at sivilsamfunnsorganisasjoner, journalister og mennesker som kjemper for utsatte gruppers rettigheter har fått sine rettigheter truet, innskrenket og i ytterste konsekvens fratatt.

Det kan være land vi har felles interesser og verdier med, men som vi ikke historisk har samarbeidet tett med.

I et slikt landskap må Norge være en tydelig forsvarer av menneskerettighetene internasjonalt, også når det kan gå på bekostning av våre økonomiske interesser. Det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og Norge må gjøre sitt ytterste for å utvide FNs mandat og plass i verden.

Samtidig må vi være pragmatiske og søke nye samarbeidspartnere. Dette kan være land vi har felles interesser og verdier med, men som vi ikke historisk har samarbeidet tett med. Slike land finnes både i Asia, Afrika og Latin-Amerika, i tillegg til Europa og Nord-Amerika.

Norges forhold til EU

Til tross for at EU på ingen måter er perfekt, er det vanskelig å peke på noen som helst annen global makt av betydning som spiller en mer positiv rolle i verden akkurat nå. EU tar klima på alvor. EU tar i større grad enn andre vår og fremtidens generasjoners velferd på alvor. EU tar menneskerettigheter og ytringsfrihet på alvor. EU tar demokrati på alvor. EU tar regulering av teknologigigantene på alvor.

Norge er ikke medlem av EU, men har en sterk tilknytning gjennom EØS-avtalen. Denne avtalen har høy oppslutning i befolkningen og på tvers av ulike politiske partier. Likevel er det åpenbart at avtalen ikke fungerer godt nok. Det er liten tvil om at gevinstene av internasjonal handel har blitt skjevt fordelt. Dette er spesielt partiene på venstresiden opptatt av og enige om. Heller enn å få på plass en ny handelsavtale med EU bør Norge bruke handlingsrommet som ligger i avtalen, og sikre at både norsk næringsliv og norske arbeidstakeres rettigheter ivaretas og styrkes.

Gi en stemme til utenrikspolitikken!

Selv om utenrikspolitikk ikke har fått mye plass i valgkampen har flere av partiene som stiller til valg gode og gjennomarbeidede programmer på internasjonal politikk. Heldigvis. Noen av dem foreslår også det samme som denne teksten. Så da gjelder det å finne partiet som står deg nærmest i utenrikspolitikken, og gå å stemme. Godt valg!