Mine favorittsteder i Paris

For noen måneder siden leste jeg for første gang om et angrep med automatvåpen mot en restaurant på Rue des Rosiers i Paris. Angrepet fant sted 9. august 1982. Den dagen ble seks mennesker brutalt drept. Først to år senere ble jeg født.

Jeg kan ikke huske at jeg hørte eller lærte om angrepet da jeg vokste opp og gikk på skole i Paris. Episodisk vold er noe alle parisere kjenner, men det har aldri preget deres hverdagsliv eller samtalene. Det var Aftenposten som skrev om hendelsen i 1982 og som gjorde meg oppmerksom på den. Politiet hadde nemlig funnet ut at en av de tre mistenkte hadde vært bosatt i Norge siden 90-tallet.

Nå har det skjedd igjen. 13. november ble flere parisere angrepet med automatvåpen, på restauranter og andre offentlige plasser i byen. Folk ble drept fordi de var antatt franske og levde som franskmenn. Under to uker etter angrepene føles det som om den dagen på ingen måte vil bli glemt om 30 år. De tunge, dystre følelsene angrepene har vekket, vil nok sitte fast i den kollektive hukommelsen.

Jeg kan ikke tro at det skjedde i byen min.

Eksakt hvordan angrepene vil prege det franske samfunnet, er vanskelig å spå. Den nasjonale sikkerheten er skjerpet og dette er nok bare begynnelsen. Terroren har også ført til at Frankrike er i ferd med å samarbeide med Russland om å bombe IS i Syria og Irak. For bare tre måneder siden ble Russland nektet å kjøpe de franske Mistral-krigsskipene, på grunn av Ukraina-konflikten. At Putin kan bli en alliert igjen i løpet av så kort tid, tyder på at det som skjedde i Paris 13. november var historisk. Noen snakker allerede om at dette var Europas 11. september. Jeg kan ikke tro at det skjedde i byen min.

De kommende månedene vil vise om franske politikere har trukket lærdom av den uansvarlige utenrikspolitikken i den arabiske verden de siste årene, med Libya som den mest katastrofale intervensjonen. Men hvem har lyst å spille spåmann nå? En ting er sikkert: Ingen franskmann har om 30 år lyst til å huske 13. november som den dagen man måtte begynne å leve annerledes.

Denne tanken hadde jeg ikke lov til å ha.

De som minner om at bombeangrep i Libanon, Nigeria eller Kenya ikke har fått like mye oppmerksomhet som terrorangrepet i Paris, har rett. Men alle forsøkene på å teoretisere likegyldighet, er veldig unødvendige. Jeg tror solidariteten verden har vist Paris henger mest sammen med besøkstallene til den franske hovedstaden. Med over 10 millioner utenlandske turister i Paris hvert år, er det mange i verden som tenker “det kunne vært meg på den restauranten”. Dette er en naturlig, men skremmende tanke.

Tre uker før angrepet i Paris fikk jeg en melding på Facebook fra min venn Curro, en spanjol jeg studerte med i København. Han bor og jobber for tiden i Zürich og skulle til Paris med kjæresten sin. På en måte er han selve inkarnasjonen av et Europa uten grenser. Han spurte meg om Paris-tips. Jeg sendte ham en liste jeg har prøvd å holde oppdatert de siste fem årene mens jeg har bodd i utlandet. Curro var nemlig ikke den første som spurte om Paris-tips i kategorien “places where you can avoid mass tourism”.

Det første jeg gjorde da jeg hørte om angrepene 13. november, var å snakke med familien min, sjekke alle “jeg er trygg”-statusoppdateringene fra venner på Facebook, og gråte – som alle andre parisere. Dagen etter, midt i bakrusen, tenkte jeg på Curro og listen, som inneholdt både Le Carillon og Le Petit Cambodge, to av serveringsstedene hvor parisere ble ofre for terroren. Var det virkelig sånn at denne listen fylt av gode minner holdt på å bli en liste over steder hvor man kan bli skutt i Paris?

Le Carillon og Le Petit Cambodge skal bli på listen.

Denne tanken hadde jeg ikke lov til å ha. Jeg følte meg skyldig for at den fikk et halvt sekund i hjernen min. Jeg begravde den like dypt som Curros og mitt håp om å snakke dansk uten aksent på slutten av vårt Erasmus-semester. Listen kommer til å oppdateres igjen og igjen, med nye yndlingssteder, fine fusion-restauranter og upretensiøse barer hvor folk bruker mer av månedslønnen sin enn de burde. Viktigst av alt: Le Carillon og Le Petit Cambodge skal bli på listen.

Jeg fikk en melding av Curro etter angrepene. Han var i sjokk og ville vise empati. Mange hundre tusen andre tidligere Erasmus-studenter, som hadde blitt kjent med parisere på utveksling eller studert i Paris, gjorde sikkert det samme. Jeg liker å tro at Erasmus-programmet har bidratt mer til fellesskapsfølelsen i Europa enn politikere har klart å fremme.

Jeg har tenkt på ordet fellesskapsfølelse igjen og igjen etter at det ble kjent at jihadistene var franske og belgiske. Denne følelsen samfunnet ikke klarte å gi dem og til slutt meldte de seg ut av samfunnet. Da jeg og Curro dro på Erasmus-utveksling, dro de til Syria og fikk en fellesskapsfølelse der, midt i krig og kaos og barbari. Kontrasten er voldsom.