Mediestuntministeren

Tøffe uttalelser og høy medieprofil skaper et inntrykk av Sylvi Listhaug som en politiker som får ting gjort. Det er et image som både velgere og ikke minst journalister tiltrekkes av.

“Sylvi Listhaug er regjeringens mest viljesterke politiker. (…) Det viktigste er å forandre verden, ikke administrere eller videreføre det andre har satt i gang. Som politisk type er Frp-statsråden både bulldoser og festning.” Dette skriver John Olav Egeland i Dagbladet 17. april.

Sylvi Listhaug er imidlertid ingen politisk novise, som starter med blanke ark. Det er det mange av analytikerne som ser ut til å ha glemt. Hun har lang fartstid med stort ansvar, med resultater hun kan måles mot. Både fra landbruksdepartementet og ikke minst fra landets hovedstad, som byråd for helse og eldre i seks år.

Løsningene kan ikke bare varsles, men faktisk leveres.

Som integreringsminister framstår hun med vilje, tydelig budskap og godt iscenesatte medieopptredener med brukere som kulisser. Det er til forveksling lik den oppskriften hun har fulgt i sitt tidligere virke. Ny landbrukspolitikk ble lansert med brask og bram i fjøs med pressen på slep, for så å møte en ublid skjebne i Stortinget. Slik landbruksoppgjøret ble overprøvd i 2014.

– Som landbruksminister var Listhaug flinkere til å lage leven enn til å få noe gjort, skriver DNs Kjetil Bragli Alstadheim om hennes første periode som statsråd. Men for å virkelig være en handlekraftig politiker, og ikke bare ønske å framstå som en, kreves det at løftene etter hvert innfris. Løsningene kan ikke bare varsles, men faktisk leveres.

Eldreomsorg er en av Fremskrittspartiets aller viktigste saker i valgkamper. “Eldreomsorgen skal bli så god at dette er siste gang det er nødvendig å ha dette som valgkampsak”, lovte Oslo Fremskrittspartis gruppeleder Svenn Kristiansen i partiets valgavis i 2003. Fra høsten 2003 fram til valget i 2015 var Frp en del av det borgerlige flertallet som hadde ansvaret for eldreomsorgen i Oslo – fra 2006 til 2011 var det Sylvi Listhaug som byråd som skulle levere.

Fasiten var så begredelig at selv borgerlige Aftenposten (24/8-2011) måtte konstatere at “Eldreløfter støver ned” i en gjennomgang av Listhaugs løfter fra valgkampen 2007. Antall sykehjemsplasser gikk til og med ned på Listhaugs vakt – på tross av et konkret løfte om å bedre kapasiteten, og “garantere nok hjemmetjenester eller sykehjemsplass”. Inntakskravene var uendrede, det frie sykehjemsvalget forble en teoretisk øvelse og alle eldre fikk ikke trygghetsalarm.

I praksis var det også i Oslo viktigere for Fremskrittspartiet med skattekutt enn ressurser til helse- og omsorg. Det er imidlertid symptomatisk at Fremskrittspartiet og Listhaug i valgkampen la ansvaret for manglende gjennomføring av egne løfter andre steder – enten på bydelene i Oslo, eller på den daværende rødgrønne regjeringen. Slik man vil legge skylden på Arbeiderpartiet når regjeringen mistet kontroll over grensene høsten 2015.

Når viktige saker for landet skal løses i praksis, holder det ikke å posere og provosere.

Noe ble imidlertid gjort – trykket var stort på privatisering av sykehjemstjenester og annen omsorg. Det resulterte i den store Adecco-skandalen i 2011, der underbetaling, rovdrift på de ansatte og direkte ulovligheter ble avslørt på et sykehjem Listhaug hadde tildelt diplom som “byens beste”. Kommunen brukte også flittig vikarbyråer som drev ulovlig og med manglende lønn til de ansatte. Uten at Listhaug grep inn, på tross av gjentatte varslinger.

Det manglet heller ikke på advarsler da Fremskrittspartiet var pådrivere for bygging av et sykehjem for Oslos eldre i spanske Altea. I et karakteristisk mediestunt 21. september 2006 la byråd Listhaug ned grunnsteinen, men det skulle snart vise seg at ting som byggetillatelse og reguleringer ikke var på plass. Byråden slet senere med svært selektiv hukommelse etter hvert som en hengemyr av korrupsjon rundt prosjektet ble avdekket. Prestisjeprosjektet har kostet skattebetalerne minst 35 millioner kroner, ifølge Dagens Næringsliv (10/9-2915).

Fremskrittspartiets nye kronprinsesse har en imponerende evne til politisk markedsføring. Men å integrere, skolere, sysselsette og plassere titusenvis av flyktninger er et tungt og viktig samfunnsoppdrag. Når viktige saker for landet skal løses i praksis, holder det ikke å posere og provosere. Det blir til slutt avslørt.

(Denne teksten sto først publisert i papirutgaven av Klassekampen 10. mai 2016)