Hvordan klarer et så lite parti å krangle så mye?

Medlemmene i Erna Solbergs regjering har i lengre tid framstått som de bitreste fiendene i norsk politikk.

Mens Frp ser ut til å stå sammen mot sin nye erkefiende, virker Venstre ualminnelig lite samlet. Hva skjer egentlig i dette bittelille partiet som i dag bare har 5 917 betalende medlemmer? Tallet har sunket jevnt og trutt de siste årene, til sammenlikning har Rødt nå 9 200 og KrF over 20 000 medlemmer. Hvordan kan så få mennesker så skape så store problemer for statsministeren, og hvordan henger konfliktene i regjeringen sammen med fortida til Norges eldste parti?

På overflaten virker det ganske enkelt. Det går riktig dårlig med Venstre etter at de først lovet velgerne dyrt og hellig at de ikke skulle gå i regjering med Frp, og så rett etter valget gjorde akkurat det. Trine Skei Grande er svekket av en lang rekke saker, og det er ikke bare Abid Raja virker sugen på å ta over sjefsjobben. Usle 3,9 prosent oppslutning i årets lokalvalg skremmer ikke bort partiets kronprinser og sesser.

Venstre har i årtier bestått av mennesker med det som fra utsiden er til dels sjokkerende ulike meninger om ganske store politiske spørsmål.

1. Dyp misnøye med Frp

Problemet for statsministeren er at du knapt finner en person i partiet Venstre som ikke er grunnleggende enig med Raja i innholdet i utspillet hans om “brun propaganda” – selv om de kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene. Det ville jo tydeligvis ikke Raja selv heller, sånn i ettertid. Men det er ikke bare akutt misnøye med Frps gjentatte frierier til de redde, mørke sidene av den norske folkesjela. I tillegg er i Venstre en bred og dyp forbitrelse i Venstre over et Frp som oppleves som en hensynsløs, lite samarbeidsorientert regjeringspartner. Men årsaken til konfliktene over kongens bord stikker langt dypere, og henger tett sammen med hvordan Erna Solberg lykkes (eller snarere mislykkes) i å styre sin regjering, og en rekke dype konfliktlinjer som går tvers gjennom Venstre.

Venstre har i årtier bestått av mennesker med det som fra utsiden er til dels sjokkerende ulike meninger om ganske store politiske spørsmål. Folk er for eller mot EU. For eller mot sentralisering. For eller mot markedsliberalisme.

Det er mange i partiet som opplever at det er en gjeng i Oslo som styrer på.

2. By og land mann mot mann

Tradisjonelt har Venstre hatt en sterk konfliktakse mellom et mer urbant, liberalt Venstre og det som ofte kalles Vestlands-Venstre. Partiet har i mange, mange år stått sterkt på deler av Vestlandet, og har hatt mange ordførere og høy oppslutning over tid. Mest kjente er kanskje Ulvik i Hardanger, hjembygd til både tidligere partileder Lars Sponheim og dagens nestleder Terje Breivik. Hvis jeg husker riktig, var det der Sponheim var da han i 2007 sa i et intervju jeg gjorde med ham at han heller ville ha Jens (Stoltenberg) som statsminister enn Siv Jensen i regjering. Han hadde partiet på hjemstedet sitt i ryggen, og har det fortsatt. For fire år siden fikk Venstre 25 prosent av stemmene i Ulvik. I år ble de nesten halvert, og de har også mistet grassalt med stemmer mange andre steder på Vestlandet, selv om de gjør det godt i noen enkelt-kommuner.

Vestlands-Venstre har tradisjonelt vært opptatt av småbedriftenes kår og en god distriktspolitikk, med både mer penger og mer makt til kommunene. Det er ikke akkurat kjennetegnet på dagens regjering. Men selv om denne konflikten fortsatt finnes, er det en annen om ser ut til å ha vokst seg viktigere de siste årene: Avstanden til makta, som også i eget parti oppleves som større. By-land-konflikten preger dagens Venstre, akkurat som det preger norsk politikk. Det er mange i partiet som opplever at det er en gjeng i Oslo som styrer på, og de som er andre steder blir verken sett eller hørt. Regjeringsdeltakelsen, både avgjørelsen om å gå inn og det å faktisk sitte i regjering, har trolig forsterket dette. Det ligger jo litt i en hver regjerings natur: Mange, raske avgjørelser tas i hovedstaden. Har man et lite og svakt partiapparat, blir avstanden enda større.

Å snakke ned sitt eget parti er ikke en oppskrift for å vinne velgere.

3. Selvpisking og enkeltstjerner

Venstre har alltid hatt en åpen partikultur, der det lov kritisere eget parti. De pleier å tulle med at det ikke er noen som hater sitt eget parti så mye som folk i Venstre. Kombinert med at oppslutningen mange steder er sterkt knyttet til enkeltpersoner som er populære i sine lokalsamfunn, har det skapt en vanskelig situasjon. Mange lokale venstre-topper har vært mer enn åpne om at de er sterkt kritiske til regjeringssamarbeidet. Både før, under og ikke minst etter at man gikk inn i regjering. Man kan jo beundre en slik åpenhet, men å snakke ned sitt eget parti er ikke en oppskrift for å vinne velgere. Regjeringsvalget gjorde også at en del viktige enkeltmennesker trakk seg ut, og det treffer partiet hardt.

De som var med eller gikk inn i partiet under sentrumsregjeringen og Sponheim valgte et veldig annet parti enn det Venstre er i dag.

4. Generasjonskonflikten

Dessuten sliter Venstre med en slags generasjonskonflikt. De som var med eller gikk inn i partiet under sentrumsregjeringen og Sponheim valgte et veldig annet parti enn det Venstre er i dag. Den gangen var de et sentrumsparti som – helt reelt – kunne samarbeide begge veier. Slik oppleves ikke dagens Venstre for folk flest. En ung, sterk generasjon der mange har vokst opp og fått store deler av sin politiske opplæring i den markedsliberale og høyreorienterte tenketanken Civita har bidratt til å gjøre Venstre til et parti som det er vanskelig å se for seg at skulle samarbeide med noen andre enn høyresiden i norsk politikk. Her finner vi mange sterke tilhengere av EU, som ivrer ganske sterkt for økonomisk liberalisme, og oppfattes som mer økonomisk liberale og mindre sosialliberale.

Dette er to grupper som er med i samme parti, men ønsker seg ulik retning for både Norge og partiet.

Samarbeidet med Frp underminerer naturlig nok miljøtroverdigheten voldsomt.

5. Grønn konkurranse

To grunnleggende verdier er imidlertid de fleste venstrefolk skjønt enige om: Miljø og klima er avgjørende, og enkeltmenneskets frihet skal alltid gå foran system og gruppetenkning.  På det første området har de imidlertid møtt voldsom konkurranse fra Miljøpartiet de grønne, som framstår som både tydeligere og mer troverdig, og selv om de fleste nok ser på MDG som en naturlig del av en rødgrønn blokk, er de ikke et venstreparti. Etter at spørsmålet om Lofoten og Vesterålen er tatt av det politiske bordet, har ikke Venstre så mye mer å vise til av miljøresultater enn stadig økende norske klimautslipp, og et bompengekompromiss ingen forstår. Og samarbeidet med Frp underminerer naturlig nok miljøtroverdigheten voldsomt.

I Stortingsvalget i 2017 klarte Venstre bare å holde på 34 prosent av velgerne fra 2013-valget.

6. Den egentlige leder-krisa

Det blir veldig stor oppmerksomhet rundt retorikk, personkamp og personlige feilsteg i kritikken som hagler mot Trine Skei Grande. Men den sterkeste kritikken mot Venstre-lederen burde kanskje være denne: Hun har ikke klart å samle partiet sitt om regjeringsprosjektet. To år etter at partiet gikk inn i den blåblå regjeringen, er store deler av partiet fortsatt grunnleggende kritiske til hele prosjektet. Og de som var for det, trives dårlig der.

Det er vanskelig å se hvordan de verdiene de aller fleste Venstre-folk tross alt deler, kan leve godt sammen med et populistisk høyreparti. Men når de nå en gang har gått inn, så er det partiledelsens jobb å få partiet med på notene. Med pisk, gulrot og gode interne prosesser. Det har Grande åpenbart ikke lykkes med.

Det ser heller ikke ut til å gå mot bedre tider. Venstre gjør det som regel dårligere (eller i beste fall likt) i nasjonale valg enn i lokalvalg. Det betyr at høstens valgresultat på 3,9 prosent ikke er et hyggelig frampek for dem. På nasjonale målinger har de hatt oppslutning helt ned mot 2 prosent det siste året. Det er rekorddårlig til og med for Venstre, som har blitt erklært døde med jevne mellomrom de siste 30 årene. Men nå er det er svært mange tar det mer eller mindre for gitt at Venstre kommer under sperregrensen ved neste valg. Sist ble de reddet av taktiske høyrevelgere, for øyeblikket tyder alt på at Høyre kommer til både å trenge og få sine egne stemmer ved neste valg.

Venstres velgere er notorisk utro. I Stortingsvalget i 2017 klarte Venstre bare å holde på 34 prosent av velgerne fra 2013-valget. For å se det i sammenheng: Senterpartiet hadde de mest lojale velgerne med 86 prosent. Ap hadde 67, noe som ble beskrevet som dypt problematisk. Norske velgere bytter parti oftere enn før, men det er verst for Venstre.

Det er mye som tyder på At Trine Skei Grandes tid som Venstreleder går mot slutten. Men et lederskifte vil ikke løse partiets grunnleggende problemer.