Grønt pluss grønt kan fort bli skjønt

Aftenpostens Trine Eilertsen, NRKs Lars Nehru Sand og en rekke andre norske journalister og kommentatorer later til å mene det er tilnærmet umulig å forene Senterpartiet og Miljøpartiet de grønne (MDG). De to partiene framstilles i dag som ekstreme motpoler i norsk politikk. Det er langt fra hele bildet. Og motsetningene som er der, kommer neppe til å stå i veien for et samarbeid mellom Sp og MDG i framtida.

Mandag kveld var jeg på valgvake hos både Miljøpartiet de Grønne og Senterpartiet i Oslo. Alle partier er selvsagt seg selv nærmest – og klapper mest for seg selv. Men det er også interessant hvem de buer på under valgsendingen. Både i MDG og Sp buer de på Høyre og Frp. Ingen av dem buer på hverandre. Og selv om MDG er selverklært blokkuavhengige, og Sp kaller seg sentrumsparti og noen steder lokalt samarbeider til Høyre, er det ingen tvil om hvilken side av norsk politikk partiene føler seg mest hjemme i. Begge er planta med begge beina i sentrum-venstre, begge vil ha et samfunn med små forskjeller mellom folk og er villige til å bruke politikken langt mer aktivt enn den sittende regjeringen på en lang rekke områder. Ikke så mange sier det høyt, men du finner knapt en MDGer som mener at samarbeid med høyrepartiene er en mulig vei til gode klimaløsninger for Norge.

At de to store vinnerpartiene i årets valg skal være så umulige som samarbeidspartnere, er vanskelig å se.

Ingen markedsliberalister

Troen på at markedet alene kan løse utfordringene folk i Norge og verden står ovenfor, er relativt fraværende i både MDG og Sp, selv om en og annen Sper nå og da brisker seg med at de er «borgerlige». Men som Trygve Slagsvold Vedum sier: Det er ikke særlig mange som våkner om morgenen og tenker: åh, jeg er så borgerlig, det avgjør hvem jeg skal stemme på i dag.  Folk er jo opptatt av sakene. MDG og Senterpartiet har en god del til felles der.

Mandagens sjokkvalg var virkelig en grønn storeslem – riktignok på litt ulikt vis – i stort sett hele Norge. Og det er interessant å se på hvilke nye konfliktlinjer som finnes på tvers av det rødgrønne fellesskapet (MDG inkludert) som nå har oppslutning blant 56 prosent av velgerne, mens dagens regjeringspartier bare får 36.

At de to store vinnerpartiene i årets valg skal være så umulige som samarbeidspartnere, er vanskelig å se. Enten man tar utgangspunkt i hvilke saker de er mest opptatt av, hva slags politisk prosjekt de har eller i arbeidsmetoder og partikultur.

Begge er partier der det lokale spiller en enormt viktig rolle, på flere måter.

Den enorme og uløselig motsetningen mellom en elite i byene som elsker bomring, økologisk og lastesykkel mot ulvehatende, dieselelskende klimaskeptikere på landet er et bilde jeg ikke kjenner igjen fra alle årene jeg har jobbet tett på og med tillitsvalgte fra de ulike partiene i sentrum-venstre, også mange fra Senterpartiet og MDG. Jeg har fulgt de to partiene gjennom over 20 år i norsk politikk. De har langt mer til felles, og ikke minst muligheter til fellesskap, enn det som kommer fram i ettervalgsdebatten i de store mediene. Og de står langt nærmere hverandre i dag enn de gjorde tidligere.

Det er ikke overraskende at MDG nå sier at de vil være en del av en framtidig regjering, og da er det en rødgrønn regjering de snakker om, selv om de ikke sier det rett ut. Like lite overraskende er det at Sp sier at de ikke vil sitte i regjering sammen med MDG. Trolig er det første mer sant enn det siste.

 

Mye til felles

For de har mye til felles. Begge er partier der det lokale spiller en enormt viktig rolle, på flere måter. De er i stor grad drevet nedenfra – med mange lokale aktive medlemmer og/eller folkevalgte. Begge vil løse store samfunnsproblemer gjennom lokale løsninger. Store samfunnsoppgaver skal løses nært – og i samråd med – folk. Å ha samme måte å tenke på er en stor styrke hvis man skal samarbeide.

Mye av makten i begge partier ligger lokalt, og deres lokale folkevalgte har stor frihet og makt. Begge har vært – og kommer i all hovedsak til å være – avhengige av å finne enighet med andre for få gjennomført politikken sin. Begge er vant til å både gi og ta – og ikke minst ha respekt for samarbeidspartnere man ikke er enige med alt i. Begge er partier som er villige til å inngå en hestehandel for å få gjennomslag for sine kjernesaker, og velgerne deres vet at sånn er det. Det gjør samarbeid enklere.

I begge partiene står forvalteransvaret ualminnelig sterkt – at det er politikkens viktigste oppgave, en plikt, å overlate det man har fått i bedre stand til de som kommer etter. Begge har felles interesser i å løfte en lang rekke saker opp på den nasjonale arenaen, og tvinge resten av partiene til å bruke tid og krefter på disse. Eksempler på slike saker er skogpolitikk, jordvern og naturvern. Selvsagt er det en del som skiller i disse spørsmålene. Men det også mye som samler MDG og Sp. I skogpolitikken er de opptatt av ulike ting – men det er ingenting i veien for at man kan nå både målene i Sps partiprogram og det MDG ønsker samtidig.

 

Mer politisk analyse? Hør Agenda Magasins podcast:

 

Begge er ualminnelig opptatt av å sikre matjord. I spørsmålet om vern eller drift av naturen har de ulike syn i en del konkrete saker – men dette er områder som alltid kommer til å bli diskutert i enhver norsk regjeringskoalisjon – og også internt i de fleste partier. Hvis dette hadde vært avgjørende, hadde Norge knapt hatt en eneste regjering de siste 30 årene.

I by- og arealutvikling er begge partier opptatt av at dette skal skje på innbyggernes premisser, ikke utbyggernes. Begge vil at folk skal bo nærme jobb og tjenester, og de møtes for eksempel i spørsmålet om nærskoler, som er veldig viktig for Sp.

Det er slett ikke usannsynlig at Sps nye bystyremedlem i Oslo, Bjørg Sandkjær, blir en del av Raymond Johansens koalisjon.

MDG er størst i byene, men de er opptatt av mange saker som henger tett sammen med noen av Sps kjernesaker. Det er jo ikke så mye tvil om hvem som for eksempel skal levere den klimavennlige, kortreise maten MDG vil at vi skal spise. Det må – i all hovedsak – norske bønder gjøre. Og det er ingen mangel på norske bønder som gjerne vil produsere slik mat – så lenge det går an å leve av det, noe som ikke er så lett med dagens politikk og ordninger. Men hvis det finnes et marked, og man har et politisk flertall for å rette tiltak og subsidier i en slik retning, kan det være et vinn-vinn prosjekt for begge partiene.  Det vil gi en større del av verdikjeden til norske bønder, og være en del av et kjærkomment og høyst nødvendig løft i en omlegging til et grønnere og mer klimavennlig landbruk.

 

Lite felles erfaring

Det de to imidlertid ikke har, er mye samarbeidserfaring med hverandre. I hovedsak har Senterpartiet vært store der MDG er små – og omvendt. Unntaket har vært Trondheim, der de to har sittet i koalisjon sammen, med det resultat at begge gikk fram i valget – Sp med 4,1 prosentpoeng, MDG med 2,7. På Stortinget har MDG bare én representant, og det har vært lite samlende samarbeid blant opposisjonen på Løvebakken, både i forrige og denne perioden. Arbeidet er rett og slett ikke organisert på den måten, og partiene har vært for lite flinke til å dyrke det.

Dette forandrer seg etter dette valget. Nå er det muligheter for samarbeid langt flere steder. Tromsø og Bergen kan begge få styringskoalisjoner der Sp og MDG styrer sammen. Det er slett ikke usannsynlig at Sps nye bystyremedlem i Oslo, Bjørg Sandkjær, blir en del av Raymond Johansens koalisjon. Sp og MDG sitter akkurat nå og forhandler i nye Vestland, det samme skjer flere andre steder i landet. Alt tyder på at de to partiene vil lære hverandre godt å kjenne i årene som kommer.

Sp og MDG er to partier som tjener på å være uenige med hverandre – og dyrker det for alt det er verdt.

Ulv, ulv!

Sp og MDG er to partier som tjener på å være uenige med hverandre – og dyrker det for alt det er verdt. Slik får begge snakke om saker de er opptatt av, men vil løse på litt ulikt vis, og slik tar de rommet, setter sine saker på dagsorden og mobiliserer egne velgere. At MDG først og fremst har gjort det bra i byer der Sp har hatt mindre potensiale, gjør denne taktikken til en vinn-vinn situasjon for begge. Men dette er også to partier som begge viser en voldsom vilje til makt – fordi det er den eneste måten å få politiske resultater på. Dersom trendene fra årets valg holder seg de neste årene, er det mye som tyder på at den veien går gjennom samarbeid med hverandre.

Det finnes selvsagt saker der avstanden mellom Sp og MDG er enorm. Ulv er et sånt eksempel. Men helt seriøst: De der mellom 65-67 norske ulvene – enten man elsker dem eller vil skyte dem – har aldri stått i veien for avgjørende politiske allianser i Norge.

Norges neste regjering kan fort bli både kløvergrønn og bladgrønn. Sp og MDG kan begge tjene på det.

Og når MDG og Sp setter seg ned sammen, kan de finne ut av i utgangspunktet svært vanskelige spørsmål. Høsten 2018 og våren 2019 møttes Geir Pollestad (Sp) og Per Espen Stoknes (MDG) regelmessig hos Tankesmien Agenda for å stake ut en tydelig grønn og mer aktiv næringspolitikk, med helt andre mål og vilje til politikk en dagens sittende regjering har. Sammen med Espen Barth Eide (Ap) og Kari Elisabeth Kaski (SV) ble de enige om nye, progressive prinsipper for en norsk grønn næringspolitikk.

 

Makt, mål og store løfter

Ulike partier er uenige om en lang rekke saker – det gjelder også MDG og Sp. Men det vil overraske meg stort om disse to partiene vil la det stå i veien for et samarbeid, dersom det er det som skal til for å få en ny kurs for Norge etter valget i 2021. Til det er både evnen og viljen til endring, og ikke minst løftene de har gitt egne velgere, for store. Ap vil høyst sannsynlig ønske et parti i regjering som er enig med dem om hvordan vi skal organisere det europeiske samarbeidet. SV vil etter alt å dømme være tjent med et samarbeid med begge partiene for å fremme sine saker.

Selv om MDG og Sp gikk fram i dette valget, er det fortsatt Ap som er suverent størst. Det er et parti som har snudd fra arroganse til å bli noen rever til å samarbeide med andre. Som vet hvordan man både får budsjettene til å gå opp, mens alle samarbeidspartnerne både får sitt og får skinne. Nå har de to år der det blåblå regjeringsprosjektet fortsetter å rives i stykker både innenfra og utenfra, til å snakke sammen og utvikle politikk, både en og en og sammen. Norges neste regjering kan fort bli både kløvergrønn og bladgrønn. Sp og MDG kan begge tjene på det.