Litt for mange sjefer

Koronakommisjonen, som har vurdert regjeringens pandemihåndtering, konkluderte i sin rapport i april med at det har gått sånn passe.

Det vil si, det har gått ganske bra, men det til tross for regjeringens innsats. Det som reddet oss, var den norske samfunnsmodellen med et sterkt offentlig helsevesen folk har tillit til. Heldigvis, ettersom regjeringens beredskapsarbeid ellers fungerte dårlig.

Land med svakere offentlige helsesystemer, har hatt høyere smittespredning enn Norge.

Andre land, med svakere offentlige helsesystemer, har hatt høyere smittespredning enn Norge. I Storbritannia har svært lite av håndteringen av testing, informasjon og smitteberedskap i realiteten foregått i offentlig regi, men vært spredt på ulike private leverandører som har kontrakt med myndighetene. På den måten ble informasjon på tvers av etater og geografi svekket, og fagkunnskap i flere ledd ble svak.

I Sverige har skjerming av de eldste vært en viktig del av politikken i møte med Covid-19. Likevel har svært mange blitt smittet og dødd av viruset, også i den institusjonaliserte eldreomsorgen. Oppsplitting og dårlig finansiering har i den offentlige debatten fått mye av ansvaret.

Regjeringen ønsker nå et større privat innslag også i eldreomsorgen.

Fragmentering av offentlige tjenester, med flere private leverandører på avgrensede oppgaver, er en internasjonal trend. I Norge har mer forblitt i offentlig regi, men også her har særlig helse og omsorg fått flere leverandører, kontrakter og anbud.
Regjeringen ønsker nå et større privat innslag også i eldreomsorgen.

Forrige uke vedtok Stortinget en egen kommunal godkjenningsmodell som gir fri etableringsrett for alle som vil drive hjemmetjeneste. Legeforeningen, Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet er blant dem som har uttalt seg kritisk til ordningen. Blant innvendingene er at løsningen vil svekke kontinuitet og den enkelte leverandørs kjennskap til pasientenes tidligere sykehistorie, familiesituasjon og nærmiljø.

En slik modell vil, på samme måte som i barnehagesektoren, også redusere mulighetene for samhandling på tvers av kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Det er det motsatte av det vi nå vet om krisehåndtering, nemlig hvor avgjørende det er at ressursene finner hverandre og systemene snakker sammen.

Tenk det, sjef i eget liv!

Begrunnelsen fra de blå er individets valgfrihet. Med denne ordningen vil regjeringen, ifølge sin oversendelse til Stortinget, «sende et tydelig signal fra lovgiver om at valgfrihet for pasienter, brukere og pårørende er et prioritert område». Eller som stortingsflertallet slo fast i sin innstilling om saken forrige uke: «Flertallet vil at brukerne skal være sjef i eget liv, ikke at de rød-grønne skal bestemme over deres liv».

Tenk det, sjef i eget liv! Men slik det ofte er når offentlige etater splittes opp, blir det mange sjefer. I dette tilfellet fem millioner faktisk. For mange sjefer kan fort bli både dyrt og dårlig koordinert.

Om valgfrihet slo utvalget fast at for komplekse tjenester kan slike brukervalg være vanskelig å etablere og få til å fungere effektivt.

Denne typen spredt ledelse etableres likevel i stadig flere deler av velferden. I 2015 fikk vi fritt behandlingsvalg på sykehusene. Fra før hadde vi fritt sykehusvalg, det vil si at pasienten selv kan velge mellom sykehus med offentlig finansiering. Men fritt behandlingsvalg betyr at pengene følger pasienten, og dermed ikke inngår i helseforetakenes budsjettplanlegging eller kvalitetssikring.

Pasienten er sjef over budsjett og kvalitetssikring. Ledelsen i Helse Sørøst har i et brev til helse- og omsorgsministeren uttrykt bekymring for at når pasienten selv kan velge leverandører som helseforetaket må betale for, og i tillegg selv stå klar med samme tilbud, da blir kostnaden dobbel. Oppfølging og eventuell problemløsning må også de offentlige foretakene ta kostnaden av. Alt dette i valgfrihetens navn.

I fjor fikk regjeringen overlevert en utredning de hadde bestilt, fra Velferdstjenesteutvalget, om private aktører i velferdsstatens førstelinje. Om valgfrihet slo utvalget fast at for komplekse tjenester kan slike brukervalg være vanskelig å etablere og få til å fungere effektivt. De som skal velge er ofte i en sårbar situasjon, med dårligere forutsetninger for å være krevende kunder og foreta informerte valg.

Kan det hende at vi ikke ønsker å være omsorgssjef, og faktisk heller vil at de rødgrønne skal bestemme?

Dessuten er valgfriheten bare reell dersom tilbudet er større enn etterspørselen, slik at det finnes ledig kapasitet å bytte til. Sånn er det jo ofte ikke. Du tar den barnehageplassen og sykehjemsplassen du får.

Over tid kan det se ut som befolkningen også har blitt mer skeptisk til å ta jobben som sjef over sin egen bit av velferdsstaten. I 2001 svarte litt over 60 prosent at de var delvis eller helt enig i at «Mange oppgaver ville blitt bedre og billigere løst, dersom de ble overført fra det offentlige til private selskaper». I 2019 mente under 40 prosent det samme.

Kan det hende at vi ikke ønsker å være omsorgssjef, og faktisk heller vil at de rødgrønne skal bestemme?

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 7. juni 2021.)