Bilde1
FOTO: Nickie Mariager-Lam

Livet på vent

Flyktningene i Hellas venter på at Europa skal strekke ut en hånd og vise medmenneskelighet.

18 år gamle Meyar fra Damaskus tør ikke å fortelle sin mor om forholdene i flyktningleiren. Han lengter etter å lage mat sammen med familien sin igjen, og drømmer om en fremtid i et nytt Syria. Men foreløpig står både livet og drømmene på vent.

Jeg nektet å bli med i hæren, og jeg fortalte dem at jeg ikke vil ta en pistol for å drepe min egen bror

Unge menn utgjør flertallet av flyktningene i Europa. I den offentlige debatten om flyktninger og innvandring blir slike unge menn gjerne beskrevet i negative og fordomsfulle ordelag. På den ene siden blir unge menn gjerne beskrevet som uverdige flyktninger som forlater sin egen familie for å søke lykken i et fremmed land. «Vi burde heller ta imot kvinner og barn» sier noen. Uten å ta inn over seg den store risikoen forbundet med å krysse hav og grenser, med å legge livet sitt i hendene på smuglere. Gjerne også uvitende om den enkeltes familie situasjon og vurderinger. Unge, mannlige flyktninger blir ofte beskrevet som «unge og sinte», vanskelige å integrere og potensielt farlige. På denne måten blir unge, mannlige flyktninger som Meyar (18) kriminalisert før de i det hele tatt har begått en eneste kriminell gjerning.

Utrygg i Syria

Som i de aller fleste situasjoner er imidlertid virkeligheten mer kompleks enn det bildet som tegnes i nyhetene, på sosiale medier, og av våre stadig mer innvandringsskeptiske politikere. Meyars historie illustrerer dette.

For bare noen år siden var Syria et sted fullt av kjærlighet og fred

Da han forlot Syria i fjor vinter bodde han alene sammen med sin mor. Meyars far hadde allerede tatt med seg Meyars to søstre og flyktet fra landet. Meyars eldre bror hadde tidligere tilsluttet seg den frie syriske hær, en militær motstandsgruppe som forsøker å styrte Syrias Baath-regime og president Bashar al-Assad. Som mange andre unge menn i Syria fryktet Meyar regimets verneplikt samt rekrutteringspress fra væpnede grupper. «Jeg nektet å bli med i hæren, og jeg fortalte dem at jeg ikke vil ta en pistol for å drepe min egen bror» forteller Meyar. Etter å ha bli fengslet i to dager, bestemte han seg for at han måtte forlate landet: «Du kan ikke være trygg i Syria uansett hvem du støtter» forklarer han.

«For bare noen år siden var Syria et sted fullt av kjærlighet og fred, og jeg lærte av foreldrene mine at det spiller ingen rolle om du er kristen eller muslim. I dag vet du ikke hvem du kan stole på».

Barnas beste?

Det kan ofte virke som Norges innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug (Frp) har lært fra USAs nylig påtroppende president Donald Trump at fakta spiller liten rolle i det politiske spillet. I debatten om mindreårige asylsøkere hevdet Listhaug at altfor mange barn og unge blir tvunget på flukt av sine familier og at de «stilles under press om å sende penger tilbake til familien». Selv om forskerne som skrev rapporten Listhaug refererte har gått ut i mediene og sagt at Listhaug trekker den omvendte konklusjonen av det rapporten viser, står Listhaug fast på det hun har sagt: For å hjelpe de stakkars barna som blir tvunget til å flykte av sine foreldre, må vi gjøre det mindre attraktivt å sende barn alene som flyktninger til et fremmed land.

Vi må rett og slett gjøre det enda vanskeligere å oppnå asyl. Det er for barnas eget beste. Men i hvilken posisjon er Listhaug – eller du og jeg for den saksskyld – til å avgjøre hva som er det beste for Syriske barn? Tror Listhaug virkelig at foreldre ville sendt barna sine på en livsfarlig reise dersom de hadde hatt andre og bedre muligheter?

En ting har jeg lært her på Souda, og det er å vente.

Meyar, som nettopp har fylt 18 år, forteller at moren hans ønsket at han skulle flykte til et fredelig land, slik at han kunne fortsette sine studier og oppfylle sine drømmer for fremtiden. For å få til dette solgte moren bilen sin, og brukte pengene til å betale en smugler 1700 euro for å føre Meyar til den tyrkiske grensen. Meyar forlot Syria og moren med en enkel ryggsekk fylt med noen klær og et armbånd han hadde fått fra sin mor. Men den syriske hæren konfiskerte sekken hans, så da han var fremme ved grensen hadde han bare telefonen sin og de klærne han gikk i. Meyars videre ferd mot Chios gikk relativt smertefritt. Etter en uke på grensen ble Meyar smuglet gjennom Tyrkia til Istanbul, og en måned senere med båt fra Tyrkia til Chios i Hellas. I likhet med flere tusen andre flyktninger ankom han Hellas bare dager før returavtalen mellom Tyrkia og EU trådte i kraft, 20 mars 2016. Han fikk lov til å bli.

En ressurs

Mange flyktninger kommer til Europa med mye energi og vilje til å skape et nytt og bedre liv. 18 år gamle Meyar fra Damaskus er en av disse. Helt siden han kom til Chios i mars 2016 har han vært en aktiv og sosial person i leiren. Det første han bestemte seg for var å lære seg engelsk for å bedre kunne hjelpe både seg selv og andre. «Jeg har også lært meg litt gresk, for å være i stand til å forstå hva politiet og folk sier om meg og om oss» forteller han.

Jeg hadde denne søte drømmen om Europa

Med språkkunnskapene sine er Meyar en stor ressurs i leiren. Han hjelper blant annet med å oversette samtaler og formidle informasjon på sykehuset og mellom organisasjoner og flyktninger i leiren. Men det er vanskelig å holde seg motivert. Som mange andre unge flyktninger i leiren beskriver Meyar hverdagen i leiren som drepende kjedelig. «En ting har jeg lært her på Souda, og det er å vente. Vente på mat, vente på adgang til toalettet, vente på å få dusjet…» Vente på beslutningen som skal avgjøre hans fremtid. Elleve måneder etter at Meyar satt sin fot på øya venter han fortsatt på at hans søknad om asyl skal bli ferdigbehandlet.

«Jeg hadde denne søte drømmen om Europa, men nå er grensene stengt» forteller Meyar.

Og Meyar er ikke den eneste som venter. Mange av flyktningene på Chios har vært i leiren i mer enn seks måneder. Noen, som Meyar, har vært der i nesten et år. Samtidig kommer det også nye båter. Ifølge Leger Uten Grenser lever det i dag over 2.500 migranter i Hellas i telt uten varmt vann eller oppvarming. Organisasjonen beskriver forholdene som umenneskelige.

Livet i leiren

Meyar er enig: «Vi kan ikke finne fred her i leiren. Vi lever som dyr.» forteller han. Aller mest drømmer Meyar om et nytt Syria, slik at han kan reise tilbake og fortsette livet han var i gang med å leve. Men han lengter også etter å lage mat sammen med familien sin. En enkel glede som de fleste av oss kanskje tar for gitt. Meyar forteller at han ikke tør å fortelle moren om forholdene han bor i på leiren fordi han ønsker ikke at hun skal bekymre seg.

«Det er så vanskelig å være så langt unna – jeg kan ikke klemme og kysse henne eller spørre henne om hun spiser godt. Jeg forteller henne at jeg kanskje skal begynne å jobbe i morgen, men det er ikke sant».

Desperasjonen er enorm

Den siste tiden har forholdene i leiren også blitt enda vanskeligere. Mens mange i Norge har ventet utålmodig på skiføre og snødekte trær, har kuldebølgen som har rammet Sør-Europa de siste ukene gjort hverdagen svært ubehagelig for Meyar og de andre flyktningene. I leiren de tilbringer både natt og dag i bor de i dårlige og snødekte telt, og ofte må de klare seg uten varmt vann.
Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at det er hardt å leve når det blåser, regner eller snør gjennom presenningen på teltet ditt, og du har verken har varmt vann eller oppvarming. Men kulda er ikke det eneste problemet flyktningene møter i hverdagen. Ifølge Elin (24) som nettopp har kommet tilbake fra sin tredje innsats som frivillig for organisasjonen Dråpen i havet, forteller flyktningene på Chios om to store utfordringer.

Jeg føler at livet mitt er satt på vent her

«Det ene er de fysiske forholdene; kulda, den sterke vinden, mangel på det aller mest nødvendige. Unge gutter som står opp til en time i minusgrader og snø for å få utdelt maten sin, i t-skjorte og slipperser uten sokker. Mangelen på gode nok sanitetsforhold og elektrisitet som kommer og går. Den andre er det at alt står på vent! Alt står stille! Livene står stille. For noen på ellevte måned – med håp og drømmer som jeg kan se forsvinner mer og mer for hver dag. Desperasjonen er enorm. Dag ut og dag inn venter man – man fryser og venter på et mirakel. Venter på at Europa skal strekke ut en hånd og vise medmenneskelighet.»

Satt på vent

Meyar er en av de som opplever selve ventingen som kanskje det aller, aller verste. Før krigen brøt ut i Syria studerte Meyar geologi og elektronikk. Ved siden av skolen jobbet han som bartender i hjembyen Damaskus, en by med lang historie som kultur- og handelssenter i Midtøsten. De siste 11 månedene har Meyar verken kunne jobbe eller studere.

«Jeg føler at livet mitt er satt på vent her, jeg kan ikke studere, jeg kan ikke jobbe, jeg kan ikke gå videre…..»

Det er viktig å ta hensyn, og å være en god person

For Meyar og de andre flyktningene i Chios står livet stille, samtidig som det også løper i fra dem. Mens du og jeg har frihet til å forme vår egen hverdag basert på våre drømmer og ambisjoner består hverdagen til Meyar av å vente på en sjanse til å starte helt på nytt i et fremmed land. Det store spørsmålet er hvor lenge han må vente.

Uønsket i Europa?

Meyar sier at han kunne ha funnet en smugler og fått hjelp til å forlate Hellas, men at han ønsker å respektere Europeiske lover. «Det er viktig å ta hensyn, og å være en god person» sier han.

Europa ønsker oss ikke her

Men som de fleste andre flyktningene i leiren uttrykker Meyar stor bekymring om Europas negative oppfatningene om flyktninger. Hans erfaring er at mange europeere forbinder flyktninger med noe negativt og farlig: «Europa ønsker oss ikke her…..men det finnes gode og dårlige mennesker overalt, og jeg trenger å bevise at vi ikke er dårlige mennesker».

Dessverre kan det virke som hans fremtid i stor grad avhenger av Europas evne til å innse nettopp dette.

Et kortere utgave av intervjuet ligger ute på Dråpen i havet’s egne hjemmesider.