Lønna er kjønna

Gapet mellom menns og kvinners inntekt tettes ikke akkurat i en forrykende fart. I år ble likelønnsdagen markert en dag tidligere enn i fjor, noe som betyr at lønnsforskjellene har økt litt det siste året. Hvis vi ikke gjør noe for å tette gapet raskere, vil det ta 50 år før menn og kvinner er likestilte på inntektsfronten.

Likelønnsdagen er en måte å markere at kvinner tjener mindre enn menn. For hver krone menn tjener, tjener kvinner i snitt 87,5 øre. Og fordi 15. november er omtrent 87,5 prosent ut i året, vil det si at i prinsippet jobber kvinner gratis fram til nyttår.

Folk som ikke synes lønnsforskjeller har så mye å si, liker å forklare forskjellene med noe de kaller «kvinners frie valg».

Lønnsgapet mellom menn og kvinner vokser når lønna øker. Selv om flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, øker lønnsforskjellene allerede ved en bachelorgrad. I lavtlønnede yrker er det fire prosent forskjell mellom menn og kvinners lønn, midt på lønnsstigen har forskjellen økt til åtte prosent, og i yrker med høy lønn er lønnsgapet 19 prosent. Bare 14 prosent av toppledere er kvinner.

Folk som ikke synes lønnsforskjeller har så mye å si (og det er visst gjerne menn), liker å forklare forskjellene med noe de kaller «kvinners frie valg». Det vil si at kvinner bevisst velger seg til yrker med dårligere lønn enn det menn gjør, og at kvinner velger å jobbe deltid.

Men det som på papiret ser ut som et fritt valg gjort ut ifra enkeltmenneskers ønsker og situasjon, er resultat av strukturer som hver enkelt av oss vanskelig kan gjøre noe med.

Norge er et av verdens mest likestilte land, men vi har også et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Det kalles likestillingsparadokset, og ulike forskere har ulike forklaringer på hvorfor det er slik. Men resultatet er altså at kvinnedominerte yrker er mindre verdsatt i kroner og øre enn mannsdominerte yrker. Et eksempel er mannlige ingeniører og kvinnelige avdelingssykepleiere, som utfører arbeid av lik verdi, men ikke har lik lønn. I offentlig sektor, der flertallet av de ansatte er kvinner, tjener menn mer i “sine” yrker enn kvinner i “sine” – selv om de har like lang utdanning.

Når kvinner allerede har lavere lønn enn menn, får det en rekke konsekvenser.

Som Forbundsleder i Fellesorganisasjonen, Mimmi Kvisvik, sier: «Det gir ikke mening å verdsette bygging av vei mer enn bygging av et godt inkluderende samfunn for oss alle.»

Å verdsette typiske manne- og kvinneyrker ulikt innebærer er et maskulint syn på arbeid som belønner det som kan måles i penger og direkte resultater. Omsorg er vanskelig å måle og telle, og dermed er det en type arbeid som bokstavelig talt blir mindre satt pris på.

Når menn avfeier lønnsulikhet med at kvinner selv velger seg til yrker med lavere lønn, sier de samtidig at det er helt greit at kvinners arbeid er dårligere betalt enn menns arbeid. Det må de gjerne få mene, men vi andre må få si at det er en urettferdig måte å prissette arbeidsinnsats på.

Og når kvinner allerede har lavere lønn enn menn, får det en rekke konsekvenser. Det er for eksempel langt flere kvinner enn menn som jobber deltid – og det er selvsagt ikke tilfeldig at det er slik.

Igjen blir det gjerne avfeid med at kvinner «velger» deltidsstillinger. Hvis vi ser bort fra det problematiske med at mange jobber tvungen deltid – altså jobber mindre enn de ønsker, er det ikke riktig å kalle all annen deltidsjobbing for frivillig.

Samfunnet forventer altså at kvinner gjør mer jobb som ikke er direkte knyttet til lønnsarbeid.

Når vi ser på grunner til at menn og kvinner jobber deltid (og det er over dobbelt så mange kvinner som menn som gjør det), oppgir kvinner helse som hovedgrunn, tett fulgt av omsorg for barn/hensyn til familielogistikk. Mens 22 prosent av kvinnene oppgir sistnevnte som årsak til deltidsarbeid, oppgir bare 3,3 prosent av menn at det er grunnen til at de jobber deltid. Den vanligste årsaken til at menn jobber deltid, er at de tar ut pensjon ved siden av (med helseårsaker på andreplass). Det tyder på at deltidsarbeidende menn jobber mindre på slutten av arbeidslivet, mens kvinner jobber mindre allerede fra starten av.

Det gir mening at en mor i småbarnsfasen velger å jobbe deltid for å få hverdagslogistikken til å gå i hop hvis far tjener mye bedre. Det er rett og slett økonomisk lurt, hvis utgangspunktet er at en av dem skal redusere sin stilling. Og jo mer far jobber, og jo mindre mor jobber, jo større blir lønnsforskjellene dem imellom. Dermed sakker kvinner akterut, fordi de går glipp av arbeidserfaring, ansiennitet og pensjon.

Men selv kvinner som ikke har små barn, jobber deltid. Flere kvinner enn menn jobber deltid fordi de har omsorgsoppgaver som pårørende. Igjen – et fritt valg? Undersøkelser viser at eldre med døtre får mindre hjelp av det offentlige enn eldre med sønner. Det kan tyde på at det er en forventning i samfunnet om at kvinner skal ta på seg en større (og ubetalt) omsorgs- og pårørenderolle enn det vi forventer av menn.

Dermed sakker kvinner akterut, fordi de går glipp av arbeidserfaring, ansiennitet og pensjon.

Samfunnet forventer altså at kvinner gjør mer jobb som ikke er direkte knyttet til lønnsarbeid. Samtidig oppgir omtrent 10 prosent av deltidsarbeidende kvinner at de jobber mindre for å få mer fritid. Det hadde vært interessant å vite hva denne fritiden består i. For selv om vi blir mer og mer likestilte på hjemmebane, bruker kvinner mer energi på å løse oppgaver knyttet til hjem og familie enn det menn gjør.

Arbeidslivsbarometeret fra 2017 påpeker det samme: Det er en sammenheng mellom hvor mye man jobber og hvor mye (eller lite) ansvar man tar i hjemmet. Det er for eksempel langt flere kvinner som er hjemme med sykt barn enn menn – selv om menn oftere har fleksible jobber som burde gjort det enklere for dem å ta ut omsorgsdager.

Deltidsarbeid har altså med kjønn og kjønnsroller å gjøre, men også når det gjelder deltidsarbeid verdsettes menn og kvinner ulikt. Da fagforbundet Handel og Kontor gjorde en undersøkelse blant sine medlemmer, fant de ut at innen varehandel henger deltidsarbeid sammen med kjønn. I butikker jobber nesten to tredjedeler av kvinnene deltid, mens for menn var andelen deltidsansatte en tredjedel. Daværende forbundsleder Trine Lise Sundnes forklarte funnet med at det nettopp er de mannsdominerte jobbene innen varehandel som i større grad tilbyr hele stillinger.

Så lenge vi skyver ansvaret over på hver enkelt kvinne, får vi ikke røsket tak i strukturene som ligger bak.

I stedet for å be kvinner slutte å jobbe deltid i dårlig betalte yrker – eller holde kjeft og ta til takke med det de får – må vi anerkjenne at yrkesvalgene vi tar henger sammen med mange andre ting.

Så lenge vi skyver ansvaret over på hver enkelt kvinne, får vi ikke røsket tak i strukturene som ligger bak. Da kan det liksom ture og gå som det alltid har gjort, og menn kan fortsette å trekke på skuldrene og hevde at det er kvinnenes egen skyld at det er sånn.