Hvordan løse den russisk-ukrainske krisen

NEW YORK: De siste månedene har Russland utplassert en stor og slagkraftig militær styrke langs grensen til Ukraina. Det vi ikke vet er hvorfor (den militære styrken er alltid lettere å vurdere enn intensjonene bak) eller om Russlands president, Vladimir Putin, i det hele tatt har besluttet seg for hva han vil gjøre.

Så langt har han gitt seg selv valgmuligheter, men ikke skapt resultater.

Dersom USA ikke handler etter en slik trussel, vil det forsterke den stadig mer utbredte oppfatningen om at USA ikke er til å stole på.

Dette kan minne om juli 1990, da en annen autokrat, Saddam Hussein, utplasserte betydelige militære styrker langt Iraks sydlige grense mot Kuwait. Da, som nå, var intensjonene uklare, men det skjeve styrkeforholdet var åpenbart. Arabiske ledere ba daværende president George H.W. Bush om å ikke overreagere. De mente dette var et spill for å få Kuwait til å iverksette tiltak som ville øke oljeprisen. Dette ville gjøre det lettere for Irak å hente seg inn igjen og gjenoppruste etter landets lange krig med Iran.

I august 1990 gikk det som for mange hadde fortonet seg som et politisk spill over til å være en høyst reell situasjon. Invasjon ledet til erobring. Og det måtte en massiv internasjonal koalisjon til — med USA i spissen — for å fordrive irakiske styrker fra Kuwait og gjenopprette landets suverenitet.

Er det en lignende dynamikk vi nå ser utspille seg langs den russisk-ukrainske grensen?

Biden-administrasjonen har reagert på den russiske militære utplasseringen med en blanding av pisk og gulrot. Målet er å forhindre at Russland invaderer Ukraina. Middelet er å gjøre det klart for Russland at kostnadene vil veie tyngre enn eventuelle fordeler og at man kan komme russiske myndigheter i møte på enkelte andre saksområder — i det minste delvis, hvis de russiske styrkene trekker seg tilbake. Kall det gjerne en blanding av avskrekking og diplomati.

Enkelte har kritisert amerikanske myndigheter for en svak respons på krisen. Men geografi og militære styrkeforhold gjør et direkte forsvar av Ukraina nærmest umulig. Biden gjorde rett i å signalisere at amerikansk militær intervensjon ikke er et alternativ. Dersom USA ikke handler etter en slik trussel, vil det forsterke den stadig mer utbredte oppfatningen om at USA ikke er til å stole på.

Uansett hvilken orden som måtte råde i verden, er den basert på prinsippet om at ingen land kan invadere et annet land og endre grenser ved bruk av militær makt.

Men Biden gjør også rett i å reagere på det russiske utspillet. USA og Storbritannia ga — sammen med Russland — garantier til Ukraina i 1994 om at landets suverenitet og grenser ville respekteres mot at landet ga opp sitt arsenal av atomvåpen som det hadde arvet fra Sovjetunionen. Dette innebar ikke en sikkerhetsforpliktelse på lik linje med den NATO-land gir til hverandre, men den tilsa at Ukraina ikke ville overlates til seg selv.

Og likevel er det noen som er imot direkte intervensjon dersom Russland skulle angripe Ukraina, men som støtter intervensjon dersom Kina skulle gå til angrep på Taiwan. I begge tilfeller gjør geografien det vanskelig for USA å gripe inn militært. Og USA er ikke bundet av en ufravikelig sikkerhetsforpliktelse i noen av tilfellene.

Når det gjelder Ukraina, er ikke NATO-allierte villige til å beskytte landet mot et russisk angrep og forventer heller ikke at USA vil gjøre det. Når det gjelder Taiwan, derimot, er USAs allierte og partnere rede til å motsette seg kinesiske angrep og forventer at USA vil legge hindringer i veien for Kinas forsøk på å oppnå hegemoni i regionen.

Biden-administrasjon gjør også rett i å ikke tilby Putin for mye.

Dette betyr ikke at Russland bør ha frie tøyler overfor Ukraina. Uansett hvilken orden som måtte råde i verden, er den basert på prinsippet om at ingen land kan invadere et annet land og endre grenser ved bruk av militær makt. Dette prinsippet er mer enn nok til å berettige at man forsyner Ukraina med våpen slik at landet kan forsvare seg selv. Det samme gjelder trusler om å innføre strenge økonomiske sanksjoner som vil påføre betydelige kostnader på Russlands allerede sårbare, energi-avhengige økonomi.

Biden gjør også rett i å tilby en diplomatisk utvei for Putin dersom han innser at det er mer fornuftig å trekke seg tilbake. Flere fornuftige ideer har blitt fremsatt: økt amerikansk diplomatisk deltakelse i Minsk-prosessen, som ble iverksatt i kjølvannet av Russlands intervensjon i det østlige Ukraina i 2014, en gjensidig tilbaketrekking av russiske og ukrainske styrker fra den felles grensen mellom de to landene, og en vilje til å gå i dialog med Russland om hvordan det europeiske sikkerhetssystemet skal se ut.

Hvis avskrekking derimot ikke fører fram og Putin faktisk invaderer, vil man måtte iverksette sanksjoner, slik man har gitt løfter om.

Biden-administrasjon gjør også rett i å ikke tilby Putin for mye. En ting er å ikke innlemme Ukraina i NATO nå; noe helt annet er å si at Ukraina aldri kan bli medlem. Det samme gjelder forsikringer som gis til Russland om NATOs sikkerhetspolitikk. Diplomati bør aldri forveksles med kapitulasjon.

Når alt kommer til alt, er det Putin som bestemmer hva som vil skje videre. For ham er Ukraina en organisk del av et Stor-Russland. Og det kan være at han vil forsøke å innlemme landet i Russland for å befeste sitt ettermæle og reversere — i det minste delvis — Sovjetunionens kollaps, som han i 2005 beskrev som en av forrige århundrets største geopolitiske katastrofer. Vi får håpe utenrikspolitiske tiltak, som øker kostnadene ved å invadere og samtidig tilbyr Putin enkelte symbolske seire, vil overbevise ham om å løse krisen han har skapt.

Hvis avskrekking derimot ikke fører fram og Putin faktisk invaderer, vil man måtte iverksette sanksjoner, slik man har gitt løfter om. Det innebærer blant annet å vrake Nord Stream 2 — gassrørledningen fra Russland til Tyskland. Det innebærer også å påføre russiske finansinstitusjoner og Putins indre sirkel store kostnader. Dette vil også være en god anledning til å styrke NATO og gi Ukraina ytterligere våpen, råd og etterretningsinformasjon.

Dette bringer meg igjen tilbake til Irak, men denne gang til 2003 og årene som fulgte. USA invaderte fordi amerikanske myndigheter mente Saddam skjulte masseødeleggelsesvåpen og fordi de mente det var en god anledning til å spre demokratiet — ikke bare til Irak, men i hele den arabiske verden. Krigen startet med et massivt og fryktinngytende luftangrep og regimets raske fall.

Et stort antall russiske soldater vil vende hjem i likposer.

Men det var vanskelig og dyrt å konsolidere maktposisjonen etter de første militære seirene grunnet urbane motstandsgrupper som kjempet hardt mot amerikansk-ledete tropper. Det amerikanske folket vendte ryggen til krigen og til en utenrikspolitikk som ble ansett som alt for ambisiøs og ekstremt kostnadskrevende.

Noe lignende kan skje med Russland dersom landets tropper marsjerer inn i Kiev og forsøker å kontrollere mesteparten eller hele Ukraina. Også her kan det vise seg svært vanskelig å få kontroll over landet i møte med utbredt og tungt bevæpnet motstand.

Et stort antall russiske soldater vil vende hjem i likposer, slik de gjorde fra Afghanistan etter at Sovjetunionen gikk inn i landet i 1979. Ti år senere var de sovjetiske soldatene borte. Det samme var de sovjetiske lederne som var forbundet med invasjonen. Sovjetunionen gikk selv i oppløsning.

Putin vil gjøre klokt i å dra lærdom av fortidens hendelser før han tar beslutninger som vil påvirke framtiden.

Oversatt av Marius Gustavson.