Lukk øynene og tenk på framtiden

Er det mulig å oppsummere de første månedene i 2025 i én setning? La oss gjøre et forsøk: Det internasjonale samarbeidet rakner for åpent kamera, imperialismen er tilbake, alt blir dyrere, verden blir varmere, alle ruster opp og framtiden ser stadig mørkere ut.

Det er rett og slett helt krise. For ikke å si polykrise.

Begrepet polykrise ble introdusert av den franske teoretikeren Edgar Morin på 1970-tallet, og beskriver en kompleks situasjon der flere kriser forsterker hverandre gjensidig. De siste årene har historikeren Adam Tooze brukt dette begrepet aktivt for å beskrive den urolige tiden vi lever i. I en artikkel i Financial Times gir han en like dyster som treffende beskrivelse av verdenssituasjonen på 2020-tallet: «Pandemi, tørke, flom, megastormer og skogbranner, trusler om en tredje verdenskrig – hvor raskt har vi ikke latt oss herde mot disse sjokkene.»

Når vi er apatiske, mister vi også motivasjonen til å skape forandring.

Vi lever altså i en verden der krisene fletter seg sammen og vokser i styrke. Når alle de politiske, økologiske og økonomiske varsellampene blinker samtidig, er det lett å kjenne seg apatisk. Wikipedia definerer apati som en «mangel på følelser, motivasjon eller entusiasme». Når vi er apatiske, føler vi for lite, også i situasjoner der vi egentlig burde føle mye. Vi venner oss til å se uhyggelige pressebilder fra krigssoner, humanitære katastrofer og brennende skoger. Alt preller av på oss.

Når vi er apatiske, mister vi også motivasjonen til å skape forandring. Vi blir lydige og passive. Den tsjekkoslovakiske fløyelsrevolusjonen er et godt eksempel. I 1968 ble dette forsøket på å skape «en sosialisme med et menneskelig ansikt» brutalt knust av sovjetiske tanks.

Årene som fulgte, blir ofte omtalt som «normaliseringen». Innbyggerne godtok motvillig å leve i en sovjetstyrt stat. De ga opp håpet om frihet og demokrati. Livet gikk videre – i en apatisk monotoni.

 

Business as usual

I boka Kapitalistisk realisme (2023) bruker den britiske filosofen Mark Fisher et liknende resonnement til å analysere forholdet vi har til markedskreftene. Førti år etter at Thatcher og Reagan ga finanskreftene fritt spillerom, har vi ganske enkelt godtatt at «det ikke finnes noe alternativ» til markedsliberalismen, på tross av at ideen om uregulert, økonomisk vekst er i ferd med å kvele planeten. Fisher beskriver hvordan kapitalismen i dag «opptar hele horisonten for det tenkelige». Vi klarer ikke lenger å forestille oss et alternativ til den nyliberalistiske samfunnsmodellen. Å håpe på en bedre verden er blitt «en farlig illusjon». Alt er business as usual, bokstavelig talt.

Men hvordan står det til med forestillingsevnen vår?

Denne apatiske og depresjonsliknende tilstanden kaller Fisher for «kapitalistisk realisme». Å være «realistisk» betyr å akseptere tingenes tilstand. Det betyr å innta en rolle som passiv konsument, og gi opp alle forsøk på å skape en mer rettferdig verden. Det betyr å godta et konkurransesamfunn som ifølge Linn Stalsberg fører til at «folk sliter med indre slitasje, uro, angst og annet tilhørende ræl som konsekvens av å leve på markedets nåde og i konkurranse med andre».

Heldigvis er det ingen naturlov som sier at vi skal godta verden slik den er. Vi er mennesker med en rik fantasi, og vi burde være i stand til å forestille oss et bedre samfunn. Men hvordan står det til med forestillingsevnen vår?

 

En forestillingskrise

Ikke så bra, ifølge den britiske forskeren Geoff Mulgan. I en artikkel i The Conversation skriver han at «alvoret i den pågående ‘polykrisa’ som både omfatter krig, klima, helse og finans, skjuler en mindre åpenbar og synlig krise – en kollektiv forestillingskrise.» Forestillingsevnen vår er svekket, og det gjør at vi sliter med å se for oss en bedre verden.

Er en slik åpen, verdibasert og søkende holdning forenlig med livet i det senkapitalistiske samfunnet?

Slik skiller 2020-tallet seg fra mesteparten av 1900-tallet, som på tross av alle sine konflikter og kriger rommet en betydelig optimisme. Folk hadde, ifølge Mulgan, fortsatt «en sterk fornemmelse av hvordan samfunnet kunne bli bedre.» Hvis vi skal finne tilbake til en slik optimisme, må vi trene opp og utvide forestillingsevnen vår. Kanskje trenger vi en radikal forestillingsevne? Det mener de amerikanske akademikerne Max Haiven og Alex Khasnabish. I artikkelen «What is the Radical Imagination?» argumenterer de for at «vår evne til å forestille oss verden, de sosiale institusjonene samt menneskelige (og ikke-menneskelige) relasjoner er avgjørende i ethvert radikalt prosjekt».

Hvis vi skal skape et tryggere, mer bærekraftig og rettferdig samfunn, må vi altså spørre oss selv: Hvordan ser et slikt samfunn ut? Samtidig må vi erkjenne at vi ikke nødvendigvis har alle svarene på dette spørsmålet. Fremtiden kan nemlig romme muligheter vi ikke klarer å se for oss – ennå.

 

Fra ambisjon til aspirasjon

Den amerikanske filosofen Agnes Callard skiller mellom begrepene ambisjon og aspirasjon. Hvis du har en ambisjon, har du satt deg et bestemt mål du vil oppnå. Kanskje du vil oppnå suksess i arbeidslivet, slik at du får rikdom og sosial status? I et intervju med Morgenbladet sier hun at dette er en «grunn transformasjon – du oppnår bare «det du visste at du ønsket deg på forhånd.» Hvis du har en aspirasjon, derimot, strekker du deg mot en tilstand du ennå ikke vet hva er. Du er «guidet av et fremtidig selv», i en dynamisk prosess der du kanskje vil oppdage muligheter du ikke ante at fantes.

Er en slik åpen, verdibasert og søkende holdning forenlig med livet i det senkapitalistiske samfunnet? Da Reagan og Thatcher slapp markedskreftene løs ved inngangen til 1980-tallet, var begrunnelsen at det angivelig ikke fantes noe alternativ til markedsliberalismen. Slik beredte de grunnen for et beinhardt konkurransesamfunn, der egoistiske ambisjoner er den viktigste drivkraften.

Hvis vi skal klare å ta vare på hverandre og planeten, må vi først klare å se for oss et bedre samfunn.

I sin andre presidentperiode har Donald Trump tatt denne væremåten til et helt nytt nivå: I Trumps virkelighetsbilde handler alt om maktforhold og forhandlinger, der den sterkeste parten får oppfylt en kortsiktig ambisjon, enten det er å sikre seg Ukrainas mineraler, grabbe til seg Gazastripen eller få kontroll over Panamakanalen. Den sterkeste vinner, alltid og uansett.

Når det «ikke finnes noe alternativ» til konkurransesamfunnet, finnes det heller ikke rom for aspirasjoner. Det finnes ikke rom for å drømme fram en bedre verden. Som Haiven og Khasnabish skriver: «forvrengningen av våre håp og drømmer» er ikke bare «en av de største forbrytelsene ved den kapitalistiske utnyttelsen, den er essensiell for at systemet skal fungere».

Er selve Systemet med stor S basert på at vi gir opp både drømmer og håp? I så fall må vi slippe fantasien løs med én eneste gang. Det haster.

 

Vær kreativ! Nå!

…og dermed befinner vi oss i en paradoksal situasjon. Å tvinge fram gode og nyskapende ideer under tidspress er nemlig ikke lett. Kan vi tillate oss å senke skuldrene og bedrive idémyldring i en verden som er på kokepunktet? Ifølge FN har vi bare noen få år på oss til å unngå en gjennomsnittlig global temperaturøkning på over tre grader. Samtidig gjør krigen i Ukraina og USAs forsvarspolitiske u-sving at ingen har tid til å snakke om klimaet. Den ekstremt forurensende våpenindustrien går så det griner. Økte levekostnader gjør at folk flest har mer enn nok med å få pengene til å strekke til. Og så skal vi liksom være kreative?

Kan historiefortelling redde verden?

Svaret er: Ja. For å tyvlåne slagordet til Thatcher og Reagan, så har vi faktisk ikke noe alternativ. Hvis vi skal klare å ta vare på hverandre og planeten, må vi først klare å se for oss et bedre samfunn.

Heldigvis har vi tilgang på en superkraft, nemlig vår medfødte evne til å identifisere og løse problemer. Denne evnen er tett knyttet til kreativiteten og forestillingsevnen vår. Vi har et unikt talent til å se for oss problemer som kan dukke opp i framtiden, og tenke ut mulige løsninger. Ikke minst kan vi se for oss en situasjon der vi har klart å løse problemet. Det gir oss viljestyrke og motivasjon til å gå løs på krevende oppgaver.

 

Kan historiefortelling redde verden?

Det er neppe tilfeldig at mange fortellinger, enten de er eventyr, filmer eller romaner, følger denne tredelte strukturen: Trygghet blir avløst av en krise, som til slutt blir overvunnet, gjerne på en overraskende måte. Kan en slik dramaturgisk tilnærming hjelpe oss når vi skal forestille oss en mer rettferdig, bærekraftig og fredelig framtid? Satt på spissen: Kan historiefortelling redde verden?

Hvilke andre metaforer og språklige bilder kan motivere folk til konstruktiv, politisk handling i polykrisas tidsalder?

Det mener den amerikanske journalisten og forfatteren Rebecca Solnit. I en artikkel i The Guardian skriver hun at: «For å gjøre det klimakrisa krever av oss, må vi finne fortellinger om en levelig fremtid, fortellinger om folkelig makt, fortellinger som motiverer folk til å gjøre det som trengs for å skape verdenen vi trenger.»

Så langt virker det dessverre som om politisk historiefortelling er i ferd med å dytte oss utfor stupet. Siden Brexit-kampanjen i 2016 har høyrepopulistene vært dyktige historiefortellere, med nostalgiframkallende historier om en lykkelig fortid, tap av kontroll og ytre fiender. De liberale, grønne og venstreorienterte bevegelsene har ikke klart å skape den motiverende «motfortellingen» som Solnit etterlyser. Noe av problemet er at den høyrepopulistiske fortellingen er så enkel og tiltalende. Den lar seg formidle ved hjelp av enkle slagord og spekulative bilder, særlig i sosiale medier. Hvordan kan vi stå imot denne falske, men akk så virkningsfulle fortellingen?

 

Metaforenes superkraft

I 2023 ga den kanadiske forfatteren Naomi Klein ut boka Dobbeltgjenger. Mot slutten av boka introduserer hun en tankevekkende metafor. Klein argumenterer for at velstanden til den vestlige middelklassen er bygget på et «skyggeland» av fattigdom, utbytting og miljøødeleggelser. Dette skyggelandet skjuler alle de ubehagelige sannhetene om den globale økonomien: Underbetalte arbeidere i lavkostland, etiske overtramp og ikke minst den enorme miljøbelastningen til de globale forsyningskjedene.

Dette er naturligvis gammelt nytt. De aller fleste av oss vet altfor godt at vår materielle velstand har store omkostninger både for mennesker i det globale sør og for planeten. Nettopp derfor trenger vi metaforer som «skyggelandet». Språklige bilder appellerer til forestillingsevnen vår. De setter fart på fantasien og får oss til å se både oss selv og verden fra en ny vinkel. Når jeg tenker på skyggelandet, ser jeg for meg den urettferdige globale arbeidsfordelingen og utslippene fra alle verdens fabrikker. Jeg får dårlig samvittighet, og jeg får lyst til å omforme denne dårlige samvittigheten i politisk handling.

La jakten på de gode fortellingene begynne.

Hvis jeg har litt rett i dette resonnementet, melder følgende spørsmål seg: Hvilke andre metaforer og språklige bilder kan motivere folk til konstruktiv, politisk handling i polykrisas tidsalder? Jeg tror ikke det holder med én metafor eller én samlende fortelling. Verden er rett og slett ikke så enkel. Derfor må vi fortelle mange fortellinger, som både tar utgangspunkt i virkelighetens verden og peker framover mot en ny verden. De må sette fart på tankene, fantasien og forestillingsevnen vår.

Jeg tror det er grunnleggende, menneskelig behov å forestille seg en bedre framtid. Vi trenger både håp og drømmer. Akkurat nå er begge deler mangelvare. Det skaper et politisk mulighetsrom, som vi kan fylle med gode, sanne og ikke minst motiverende fortellinger.

Om knappe sju måneder er det stortingsvalg i et lite land langt mot nord, i en stor, komplisert og ganske utrygg verden. Hvilke historier skal vi fortelle for å skape håp og handlekraft i en mørk og urolig samtid?

La jakten på de gode fortellingene begynne.