Luksusforskjellen

Det er på tide Luksusfellen tar en titt på toppledernes pengebruk. Jeg har sett TV-programmet på TV3 i mange år, og avsløringen av folks private budsjettkrise er alltid spennende. Ofte er sjokkeffekten tross alt begrenset: Noen titusen for mye på Pepsi Max eller Nille i året. En kredittkonto på 50.000 som gikk over styr på grunn av skandaløst høy rente.

Men jeg har aldri sett det motsatte: Hvis du tjener mange millioner i året: Hvor blir pengene av? Hvordan ser månedsbudsjettet ut?

Det handler ikke om misunnelse.

Hvis du er toppleder med millionlønn lever du neppe et liv som ligner på mitt, eller på dine egne arbeidere sitt. Hva gjør det med relasjonen mellom oss to, hvis du er sjefen min? Hva gjør det med relasjonen mellom oss og alle andre i et samfunn? Hva gjør det med din og min mentale psyke at vi verdsettes så ulikt, både i inntekt og status?

Det handler ikke om misunnelse. Men det kan handle om depresjon, og det kan handle om en luksusforskjell som kan gjøre et samfunn og menneskene i det syke, både øverst og nederst. Skyhøye lederlønninger kan også skape vandrende klimakatastrofer: For et eller annet må vel lederne bruke alle pengene på, siden de vil ha så mange av dem. Og denne bruken er vel ikke nødvendigvis til planetens beste?

I reklamefilmen for seg selv på YouTube hyller Nortura vanlige arbeidsfolk «som står opp før alle andre» og spiser matpakker med brød og skinke under enkle himmelkår. Men det er sannelig langt derfra og opp til toppledelsen i eget selskap. Før mars hvert år har topplederen tjent inn omtrent den samme som mange bønder evner å kare til seg hele året – selv om de står opp før alle andre.

Norturalønnen er et eksempel, aktualisert i bondeoppgjøret. Men høy lederlønn er like fullt en akseptert norm, både i privat og offentlig sektor. Gjennomsnittlig årslønn for toppledere i staten var i 2019 på 1.345.920 kroner, en økning på 61.000 kroner fra året før. De 30 best betalte topplederne i Norge tjener i snitt 14 millioner kroner hver, mens den gjennomsnittlige toppdirektøren i Norge har 6,5 millioner, ifølge en oversikt i Fri Fagbevegelse.

Er dette en leder styret vil ha?

La oss regne litt igjen: Med en «beskjeden» lederlønn på 1,3 millioner kroner får man dobbelt så mye betalt som en gjennomsnittlig norsk arbeider som jobber fulltid. Hvis du skatter 40 prosent, sitter du igjen med svimlende 65.000 kroner på konto hver måned. I tillegg får du feriepenger, halv skatt i desember, betalt PC, telefon, pensjon, forsikringer, avisabonnement, tilgang firmahytte, firmabil, tilgang treningsstudio, bonusmuligheter. I noen tilfeller også fallskjerm – hvis du gjør en så dårlig jobb at du må gå av.

Hvis du jobber i det offentlige og er opptatt av samfunnet, hva gjør en slik inntekt med forståelsen av problemer i folks liv, så uløselig knyttet til inntekt og sparebøsse, på samhold og viljen til kollektive løsninger? Med så høy lønn trenger du knapt kollektive løsninger. Selv om det er koselig med nærskole.

Konfrontert med kritikk, svarer bedriftene på autorefleks: «Vi skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende». Hva de konkurrerer om svarer de aldri på. De konkurrerer i alle fall ikke om ledertyper som føler seg kallet av oppdraget, av bedriftens sak eller næring. De konkurrerer om dem som vil ha høy lønn, nær sagt samme hvor de får den. Hvis du blir spurt om en lederjobb, og regner deg frem at denne «kun» vil gi deg 150.000 inn på konto hver måned og derfor takker nei: Er dette en sjef du vil ha? Er dette en leder styret vil ha?

Sjefen har i tillegg en ekstra komponent: Hen bestemmer over deg og dagen din.

Denne gulroten i form av høy lønn, står i sterk kontrast til jobbannonser i de fleste andre bransjer. Vi andre er pålagt å «brenne», «være sulten», «ha høy arbeidskapasitet», «tåle stress» og i en mye omtalt annonse for en jobb i Dagbladet, helst også ligge våken om natten og lure på om det var noe du kunne gjort bedre. Vi arbeidere skal ikke motiveres av penger, vi skal ha indre drive, og nærmest et kall. Må du forholde deg til NAV, anses du å komme fra en annen planet en både ledere og arbeidsfolk: Du er et utenomjordisk vesen som motiveres verken av indre drive eller penger: Du motiveres til å gi mer jo mindre penger du får. «Det skal lønne seg å jobbe!».

Er du flyktning som håper på høy nok inntekt for å kunne få familiegjenforening, skal du i tillegg motiveres av å bo alene uten ungene dine, i tillegg til å lære et nytt språk rekordtid. Og det uten verken bonus eller tilgang til treningssenter eller massasjestol.

Det er et spennende og variert menneskesyn vi praktiserer.

Hvor langt ned kan jeg falle?