Den gode forbruker

Med mindre du aktivt unngår denne typen tv-programmer, er sjansen stor for at du har blitt utsatt for dem, i alle fall i glimt. De okkuperer en spesiell nisje innen reality-tv, og deler villig ut råd om alt fra renovering av hus og hagearbeid til barneoppdragelse, slanking og privatøkonomi.

Et populært format, syndikert til en rekke vestlige land, er «Luksusfellen». I disse programmene blir enkeltpersoner eller par som shopper hodeløst, låner penger over evne og gjentatte ganger bryter kredittkort-grenser, konfrontert med sitt uansvarlige forbruk.

Programmene har en nedlatende tone som avslører det underliggende budskapet: Når det kommer til stykket, har du deg selv å takke.

I ulike gestalter irettesetter, veileder og dytter eksperter og tv-verter villfarne forbrukere tilbake på den rette vei. Over-forbrukerne, gjerne gråteferdige og skamfulle, må godta et regime med refinansiert nøysomhet, og som regel binde seg til årelange nedbetalingsplaner.

«Luksusfellen» føyer seg inn i rekken av tilsvarende programmer om mennesker fanget av sine private problemer, enten det er fedme, barneoppdragelse som går til helvete, parkonflikter, helsemessige forhold, ekstremt rotete hjem eller lignende.

 

Fra folkeopplysning til skampåføring

Et positivt trekk ved sjangeren er at den viser vei ut av elendighet og dårlige vaner, som et slags folkeopplysningsprosjekt. Programmene har imidlertid en forkynnende og nedlatende tone som avslører det underliggende budskapet: Når det kommer til stykket, har du deg selv å takke. Fokuset er på individuell endring av rutiner og prioriteringer, ikke innflytelsen fra reklame og fristende produkter, eller den gjennomgripende kommersialiseringen av livene våre.

«Luksusfellen» bruker økonomiske rådgivere som gjeldsmeklere og mentorer for de ulykkelige deltakerne. Deres patroniserende omsorg virker blandet med angst eller nervøsitet – ikke på vegne av gjeldsofrene, men heller forårsaket av en større, systemisk bekymring.

Dette er den gordiske knuten som plager konsernene, produsentene, regjeringer, banker og finansnæringen.

Denne bekymringen er uvilkårlig knyttet til den kapitalistiske, markedsdrevne økonomiens store dilemma – nemlig balansen mellom å presse arbeidskostnadene ned og samtidig presse konsumet opp, slik at profitten kan opprettholdes. Dette er den gordiske knuten som plager konsernene, produsentene, regjeringer, banker og finansnæringen.

En teori om hvordan kontinuerlig vekst og overskudd kan sikres, har vært den ødeleggende ideen om komparative fordeler. I praksis betyr det at arbeidere i industrialiserte land tjener nok til å shoppe og konsumere, mens de i andre deler av verden jobber under elendige forhold og nesten uten betaling.

 

Covid-19-effekten

I overskuelig fremtid vil det være rikelig tilgang på lavtlønnede arbeidere i fattige land. De vil derimot ikke ha særlig mye å rutte med til forbruksvarer. Samtidig fortsetter reallønna å synke i den vestlige verden, noe som gir i mindre forbruk i hjemmemarkedet.

Denne utviklingen har nå fått en kraftig dytt av massearbeidsløsheten utløst av Covid-19-pandemien. Husholdninger over hele kloden har allerede mistet inntekt, stort sett uten å bli fanget opp av sikkerhetsnettene vi har i vår del av verden.

Hvordan disiplinerer du forbrukere som ikke har midler til å forbruke?

Så hva slags strenge, men velmente råd vil livsstils-tv tilby tsunamien av arbeidsledige? Justerte shoppingvaner? Færre teaterbesøk, avlyste ferier, kanskje dele bruk av bilen din med andre, forutsatt at du har bil? Hvordan disiplinerer du forbrukere som ikke har midler til å forbruke?

«Luksusfellen» lærer oss å bli gode forbrukere og lydige låntakere i markedsøkonomiens tjeneste. Konseptet peker også mot hva vi kan vente oss av fremtidig oppdragelses-tv. Med forbilder fra programmene om fedme, matlaging, hagearbeid og barneoppdragelse, kan formatet utvides til arenaer vi i dag vil oppfatte som skremmende.

 

Tankekontroll gjennom tv?

Jeg sikter til en type tv-programmer på fremmarsj, ikke minst i Kina. Disse instruerer innbyggerne om fornuftige temaer som hygiene og trafikkatferd, men også i å etterleve bestemmelsene og begrensningene fra landets regime, inkludert sosial og politisk lydighet. Kombinert med omfattende overvåkningssystemer gir dette kommunistpartiet kraftige verktøy til kontroll av innbyggerne. En fersk drøfting av fenomenet finner vi blant annet i februar-utgaven av The Diplomat (China’s Social Control Mechanisms on Full Display Amid Coronavirus Epidemic).

I dag gir det økonomisk fremgangsrike Kina våre liberale demokratier alvorlig konkurranse. For land og globale selskaper som er lei av at den vestlige markedsøkonomien ikke innfrir forventningene, utgjør Kinas modell en stor fristelse. Autoritære og kleptokratiske ledere over hele verden fristes til å etterligne Kinas herskeres bruk av tankekontroll gjennom tv, sosiale medier og overvåking styrt av kunstig intelligens.

Det er kanskje ikke lenge til noen banker på døra og spør hvorfor telefonen din er slått av, eller hvorfor du ikke er på sosiale medier.

Metodene for å spore, observere og registrere atferd og meninger blir mer og mer gjennomgripende, ikke bare i totalitære eller autoritære regimer. Under påskudd av å forbedre helsevesenet, bekjempe terrorister, forhindre kriminalitet og fremme et sikrere og mer lovlydig samfunn, tar også vestlige liberale regjeringer i bruk de nye kontrollmekanismene.

Det er kanskje ikke lenge til noen banker på døra og spør hvorfor telefonen din er slått av, eller hvorfor du ikke er på sosiale medier.