Lykkeland II

Det å heve sin stemme på klimaets vegne i dag er som å slå i bomull. Man møter ingen motstand, men etterlater heller ikke noe avtrykk.

Selvsagt er «alle» klar over at klima er viktig, og vi er jo godt inne i det grønne skiftet, er vi ikke? Snart kjører alle elbil. Det pragmatiske regjeringsfirkløveret har retorisk sitt på det tørre når det gjelder miljø, her «satses» det.  Med sin høyresving valgte imidlertid KrF å prioritere kampen mot en konstruert stråmann – “sorteringssamfunnet”, på bekostning av klima.

Kanskje dette rett og slett skyldes en bokstavtro fortolkning av eget slagord: “Sammen for et varmere samfunn”? Satsningen er heller ikke mer dyptgripende enn at man fortsatt setter Frp til å forvalte olje- og energipartementet.

Retningen for utviklingen her er kategoriske uttrykt ved at «Den som skal slukke lyset på norsk sokkel er ennå ikke født». Utsagnet er tilskrevet både tidligere olje- og energiminister Tord Lien (Frp), nåværende minister Kjell-Børge Freiberg (Frp) og statsminister Erna Solberg, som også argumenterte for at «…en styrt avvikling av oljeindustrien er ikke omstilling. Det er økonomisk korttenkt» på Høyres landsmøte rett før jul.

Hvem skal la oljen ligge? Åpenbart ikke Midtøsten.

Her er vi ved essensen av det spørsmålet som også har vært stilt til det kjedsommelige – hvorfor skjer det ikke mer og raskere, dersom dette er så viktig?

Det er mulig å peke på mekanismer som både er systemiske, økonomiske og psykologiske. En første slik mekanisme er allmenningens tragedie – at alle mener at andre bør ta byrden, mens man selv kan satse på «business as usual».

Mens kamelene ble fortært til alle måltider på Granavollen, inkludert noen små klimakameler til lunsj, lanserte oljedirektoratet sine optimistiske framtidsutsikter for norsk sokkel under tittelen Sokkelåret 2018. Olje- og gasseventyret er knapt halvveis: «Det er et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Produksjonsprognosene for de nærmeste årene er lovende og legger grunnlag for høye inntekter både til selskapene og samfunnet. Det er stor interesse for å lete etter olje og gass».

Det ble påbegynt 53 letebrønner i 2018, mot 36 i 2017. Selskapenes planer viser at antallet antakelig vil være like høyt i 2019. I juni 2018 ble 12 nye utvinningstillatelser med til sammen 47 blokker tildelt 1; 9 blokker i Norskehavet og 38 i Barentshavet.

Prognosene tilsier en jevn tilvekst i reserver, altså resurser som er vedtatt å bygge ut, opp til 7,5 milliarder fat olje i 2023. Ryktene om oljenæringens død var betydelig overdrevet, og de gode tider er på vei tilbake – Lykkeland II.

Nei, vi har jo verdens reneste olje, dessuten er vi så små og få…

Det «grønne skiftet» er riktignok på gang også globalt, elektrisitet er den raskest voksende energikilden, men det totale energibehovet øker, og andel fossilt av dette har ligget stabilt på over 80 prosent de siste tiårene. Samtidig har de energirelaterte CO₂-utslippene fortsatt å øke, og nådde rekordhøye 32,5 gigatonn (Gt) CO₂ i 2017, selv om flere vestlige land kunne vise til en liten nedgang.

Vi har per dato en atmosfærisk restkapasitet på 600-800 Gt om vi skal holde oss under 2 graders oppvarming. Dette er et grovt anslag, men gir en størrelsesorden. Vi vet også at det er investert allerede i fossile reserver som utgjør 3 ganger dette restbudsjettet – investeringer som blir «strandet assets», altså urealiserte investeringer, dersom reservene blir liggende i bakken.

Ingen investorer ønsker dette – heller ikke den norske stat. Hvem skal la oljen ligge? Åpenbart ikke Midtøsten. Russland? USA? Norge? Nei, vi har jo verdens reneste olje, dessuten er vi så små og få… Det er alltid noen andre som må ta byrdene.

Da Rex Tillerson, tidligere utenriksminister i USA, var toppsjef for Exxon Mobil, fastslo han klart at «stranded assets» var uakseptabelt. Han sto til ansvar for aksjonærene, ikke klimaet. Han hadde da nylig bevilget 40 milliarder dollar til oljeleting i noen av klodens mest sårbare områder, fra hjertet av Amazonas til det vestlige Antarktis. Alt det investeres i av fossile ressurser, nåtid eller framtid, skal opp.

Selv om få uttrykker seg like klart som Exxons Mobiles sjef, er dette et premiss for mange av de store fossil-eiere, private som statlige – herunder Norge. De samme nasjoner som møtes til klimaforhandlinger med bekymringsrynker, subsidierer videre leteaktivitet etter fossile reserver gjennom lave skattekrav til leteselskapene.

Det må ganske enkelt bli mer lønnsomt å forurense mindre.

Da verdens økonomiske forum avsluttet sitt toppmøte i slutten av januar, hadde rundt 1500 privatfly landet og lettet på flyplasser i nærheten av Davos. Ironien i det hele gikk ikke helt upåaktet hen, for selve møtet var ISO-sertifisert for bærekraftig gjennomføring, og det ble utlevert brodder med anbefaling om å bruke beina.

Dette er som å bevilge seg selv stadig ovale weekender og reise til eksotiske steder med fly, mens man kildesorterer hjemme som avlat.

Deltakerne på Davosmøtet har selvsagt sine gode grunner, dette er travle mennesker med lite tid, og slik kan de og mange med dem rasjonalisere sine klimasynder. De andre derimot… Og bare så det er sagt, det er ingen mangel på forskere, også klimaforskere, som flyr verden rundt for den gode sak.

Av de som 60 statslederne i Davos med privatfly var også Brasils nyvalgte president, Jair Messias (!) Bolsonaro, formodentlig via privatfly. Bolsonaros bidrag til klimautviklingen er imidlertid først og fremst en bebudet opptrapping av nedhuggingen i Amazonas. Dette er del av hans reformagenda, og forventningen om at denne agendaen kan gi (kortsiktig) økonomisk ga positivt utslag på børsen.

«Bolsonaro har en reformagenda. Om den er populistisk eller ikke populistisk, det bryr ikke vi oss om» sa Francesco Starace, konsernsjef i det store italienske energiselskapet Enel. Og det kan godt hende Starace som privatperson og familiemann bekymrer seg om klimautviklingen, men som leder ser også han seg ansvarlig for økonomi og aksjonærer – kun det.

Dette har naturligvis også en moralsk side, og det er ikke moralisme å påpeke det.

En annen forklaring er «systemfella», som låser roret på stø kurs. Som individ, som bedrift, investor eller nasjon er det konkurransemessig problematisk, og tynt med incentiver for å forsake kortsiktig gevinst til fordel for kommende generasjoners beste.

Det må ganske enkelt bli mer lønnsomt å forurense mindre. Vi er fortsatt der at de økologiske konsekvensene er underordnet de økonomiske rammebetingelsene, jamfør Erna Solbergs utsagn om at en styrt avvikling av oljeindustrien «er økonomisk korttenkt».

Dette til tross for det stadig mer åpenbare faktum at ikke bare vil en rask omstilling til fossiluavhengighet være smart for Norge – det er tross alt dit vi må, og kostnadene, både menneskelige og økonomiske, ved stø kurs for verden vil på sikt være astronomiske.

Dette er også en forklaring, tiden. Ikke bare i politikken, men også økonomien, er det vanskelig med lange tidsperspektiv og diskontering. Dette er også en variant av allmenningens tragedie, bare at tragedien rammer de som kommer etter oss.

Vi er selv en del av dette, gjennom våre valg både av politikere og livsstil. Det er i siste instans oss fabrikkene produserer for (også de kinesiske) og flyene flyr for. Og nordmenn har blant de største skonummer i verden når det gjelder vårt globale fotavtrykk.

Dette har naturligvis også en moralsk side, og det er ikke moralisme å påpeke det. Mens vi rasjonaliserer oss bort fra kjensgjerningene på alle nivå øker CO₂, temperaturen stiger, og smeltingen av Grønlandsisen kan ha nådd sitt «point of no return».

Det viktigste er likevel å innse at de viktigste tingene i livet er CO2-frie.

Hvor dette vil føre oss vet ingen, men for min egen del har jeg ikke blitt mer optimistisk det siste året. Verden går riktig nok ikke utfor stupet, og menneskeheten vil overleve, men det kan bli mørke tider – lenge. Det er mye godt å si om mennesket, vi her bedre enn vårt rykte på mange områder, men vi er dårlig utrustet for langsiktig rasjonalitet, i alle fall om det innebærer en potensiell forsakelse.

Dersom løsningen presenteres som maks 14 gram kjøtt per dag, nei takk til alle sydenturer, kalde innetemperaturer og en asketisk livsstil generelt, framstår det ikke så attraktivt.

Men det beste behøver ikke å være det godes fiende, også en halvering av dårlige vaner (for klimaet) vil ha stor effekt. Det viktigste er likevel å innse at de viktigste tingene i livet er CO2-frie, og satse mer på de.