Vi må snakke om nasjonalstaten

17. mai er en festdag for oss alle. Frigjøringen fra det danske eneveldet og etableringen av det norske folkestyret er verdt å feire. Fellesskapet og samholdet som representeres i feiringen av nasjonaldagen vår er absolutt noe å være stolt av. Samtidig, idet vi runder 204 år siden Norge ble etablert som en suveren nasjonalstat er det betimelig å gjøre opp status.

En konsekvens av globalisering, industrialisering og teknologi er at vi i stadig større grad påvirkes av det som skjer rundt oss i verden – og vice versa

Verden rundt oss er i endring. Endringene påvirker vilkårene for organiseringen av samfunnet. Derfor må vi spørre oss: Er nasjonalstaten som konstruksjon den mest hensiktsmessige måten å gi folk i Norge gode liv i 2018?

Globaliseringens tidsalder

Vår tid preges av at alle som bor på jordkloden er nærmere knyttet til hverandre enn noen gang før. Vi reiser til andre land for å feriere, studere, jobbe – eller flykte fra krig og nød. Bånd skapes på tvers av landegrenser. Vi importerer og eksporterer varer og tjenester. Kulturuttrykk utveksles og utvikles i brytning med hverandre. Alt dette er goder vi bør verdsette. Det gir oss økt frihet til å leve gode liv vi ønsker å leve, det gir oss økt velstand og mulighet for forsoning og forståelse. Å gå tilbake til en verden med murer mellom folk og mellom land er ikke ønskelig. Globaliseringen bør være kommet for å bli.

En konsekvens av globalisering, industrialisering og teknologi er at vi i stadig større grad påvirkes av det som skjer rundt oss i verden – og vice versa. De grenseoverskridende problemene truer folks liv og sikkerhet, velferd og til syvende og sist: menneskehetens eksistens.

I praksis har FN vist seg ute av stand til å finne gode løsninger

Hovedutfordringen til nasjonalstaten i dag er at den ikke er i stand til å løse disse problemene. Klima- og plastforurensning påvirker for eksempel alles livsbetingelser i stor grad. Samtidig er ingen staters innsats alene tilstrekkelig til å stanse forurensningen. Skatteunndragelse må møtes med felles reguleringer som hindrer selskaper i å «shoppe» regelverk. Det samme gjelder kontroll med innhenting og bruk av personopplysninger. Flyktningkrisen krever at man blir enige om en rettferdig fordeling av flyktninger og trygge måter å søke asyl på, for å hindre at land kan fraskrive seg ansvar.

Demokratisk underskudd

Sosiologen Jürgen Habermas mener demokratisk underskudd oppstår når gruppen av de som er involvert i å ta demokratiske beslutninger ikke tangerer gruppen av de som påvirkes av beslutningene. Nettopp det er tilfelle i disse sakene. Som professor i statsvitenskap Øyvind Østerud skriver i boken «Nasjonalisme» er den nasjonale beslutningsstrukturen for grenseoverskridende problemer rett og slett ikke tilpasset problemstrukturen.

Modellen er dermed ikke bare mer tilpasset vår egen tid, men også i takt med den ånden Grunnloven ble skapt i

Mange vil hevde at dette ikke helt stemmer, fordi nasjonalstatene – på vegne av folket – kan gå sammen om å løse disse problemene innen for eksempel FN. Problemet er imidlertid at FN er basert på konsensus, som gjør det vanskelig å effektivt fatte beslutninger. I praksis har FN vist seg ute av stand til å finne gode løsninger. Videre er det ikke gitt at nasjonalstatenes interesser samsvarer med den globale eller europeiske befolkningens interesser. Det ser vi for eksempel i EU der Rådet ofte har andre prioriteringer enn EU-parlamentet.

For å dempe det demokratiske underskuddet er løsningen derfor åpenbar: vi må – i alle fall på enkelte saksområder – utvide rammene for folkestyret fra nasjonalstaten til en overnasjonal beslutningsstruktur der borgerne er direkte representert og der beslutninger fattes med vanlig flertall.

Grunnlovens ånd

Med dette som bakteppe er det paradoksalt at krefter både på høyre- og venstresiden er så opptatt av å bevare folkestyret innenfor rammen av en norsk nasjonalstat. Å tviholde på norsk suverenitet er blitt et mål i seg selv, til tross for at det altså gir oss et demokratisk underskudd. Og Grunnloven brukes aktivt som våpen for å sable ned dem som tar til orde for overnasjonalitet.

Skulle alle grupper med en bestemt etnisk opprinnelse hatt sin egen stat, måtte vi hatt rundt 300 stater i Europa – ikke 30

Det interessante i så måte er at Grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av de franske revolusjonsidealene. Og under den franske revolusjonen fikk nettopp begrepet «nasjon» en ny betydning. Tidligere var “nasjon” knyttet til opphav, som i felles fødested. Nå ble det i stedet definert som et demokratisk viljesfellesskap. I dette fellesskapet ble nasjonal identitet knyttet til utøvelse av borgerrettigheter og ikke etnisk-kulturelle særtrekk. Et overnasjonalt demokrati vil i større grad bygge på et slikt nasjonsbegrep. Modellen er dermed ikke bare mer tilpasset vår egen tid, men også i takt med den ånden Grunnloven ble skapt i.

Kampen om fedrelandet

Hvis utøvelsen av demokratiske rettigheter ikke er avhengig av nasjonalstaten som arena, er det nærliggende å tenke at motstanden mot overnasjonalitet må handle om noe annet. Og ganske riktig – i Brochmann-utvalgets rapport, som kom i fjor vår, skriver Asle Toje at «nasjonalstaten tradisjonelt har hatt som oppgave å bære fram en spesifikk kultur, den nasjonale». Toje hevdet også at etniske nordmenn vil havne i mindretall dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, noe som bekymret han. Dette standpunktet synes å være representativt for mange på den politiske høyresiden. Flere grupperinger går også enda lenger. For eksempel mener folkene rundt nettstedene Document.no og Resett, det i dag foregår en borgerkrig i Europa, der den vestlige sivilisasjonen er under angrep fra andre kulturer.

Men betoningen av kulturelle betingelser – som felles språk, religion og tradisjoner – for et samfunnsmedlemskap er ekskluderende

Å bevare nasjonalstaten handler altså også om å bevare «fedrelandet», et begrep vi forøvrig ofte omfavner på 17. mai. Her må det påpekes at en tredjedel av alle som bor i Norge ikke har Norge som fedreland. Og at koblingen mellom nasjonalstat og etnisitet nesten uten unntak ikke eksisterer i Europa i dag. Skulle alle grupper med en bestemt etnisk opprinnelse hatt sin egen stat, måtte vi hatt rundt 300 stater i Europa – ikke 30. Følgelig er det heller ikke fare for at denne koblingen skal brytes eller behov for at den må forsvares.

En ekskluderende nasjonalisme

Man skal ikke benekte at fundamentet til en samfunnsorden trenger visse felles verdier for å stå stødig. Og Toje selv nekter for at han sikter til «rase» når han snakker om det å være etnisk norsk. Men betoningen av kulturelle betingelser – som felles språk, religion og tradisjoner – for et samfunnsmedlemskap er ekskluderende. Det er også misvisende, fordi det finnes flere velfungerende stater i verden med både ulike nasjonale språk og et rikt kulturelt mangfold. Sveits og Canada kan nevnes som eksempler. I tillegg nører det opp under kunstige motsetninger, i en verden som knyttes stadig tettere sammen. Dette blir fort en ond spiral: jo større mangfoldet i samfunnet blir, jo mer aggressiv blir trangen til å fremheve de «opprinnelige» og «ekte» nasjonale særtrekkene.

Å erstatte nasjonalstaten med mer overnasjonalitet innebærer ikke noe annet enn å fortsette denne utviklingen

Å frigjøre oss fra nasjonalstaten, og skape et nasjonalt fellesskap der medlemskap i større grad er relatert til aksept av demokratiske spilleregler og verdier, vil derfor også gi et samfunn med økt aksept, toleranse og rom for personlige uttrykk.

Et demokrati tilpasset vår tid

Opp gjennom historien har Norge gått fra jeger- og sankesamfunn, til høvdingedømmer, til regionale og mer landsdekkende kongedømmer, til en demokratisk nasjonalstat. Parallelt har foraene for styring blitt endret. De har vært et produkt av sin tid: av vårt syn på mennesket og samfunnsordenen, men ikke minst vårt romlige perspektiv på omverdenen – som stadig har utvidet seg, i takt med bedre infrastruktur, kommunikasjon og teknologi.

Slik kan vi sørge for at Grunnloven og 17. mai ikke må settes på museum, men blir noe å feire også i fremtiden

Vi har altså tilpasset samfunnsmodellen vår, etterhvert som vilkårene for den har blitt endret. Å erstatte nasjonalstaten med mer overnasjonalitet innebærer ikke noe annet enn å fortsette denne utviklingen.

Slik kan vi sørge for at Grunnloven og 17. mai ikke må settes på museum, men blir noe å feire også i fremtiden.