Maktkamp i politikken er et sunnhetstegn

Det føles nærmest uvirkelig fjernt å skrive om noe annet enn Ukraina og storkrig i Europa.

Men vi har også hatt det som etter normale standarder kan kalles ganske heftige uker for norsk politikk. Etter enda en rotete sak knyttet til Stortingets pendlerboligordning gikk det som det kanskje måtte; Hadia Tajik gikk av fra den viktige posten som arbeidsminister og fra vervet som nestleder i Norges største parti.

Hva er egentlig en maktkamp? Og hvordan kan den føres på en sunn måte?

Ifølge Hege Ulstein, politisk kommentator i Dagsavisen, kommer det i Arbeiderpartiet til «å oppstå små og store maktkamper på hver tue og hver knatt» i kjølvannet av Tajiks avgang. På et vis er antakelsen forståelig. Tajik er en av Norges mektigste politikere, og hennes avgang i partiledelse og regjering etterlater et tomrom som må fylles.

Samtidig er formuleringen en klar kontrast til stemningen blant mange på grunnplanet i Arbeiderpartiet, hvor utsagn som «endelig kan vi diskutere politikk igjen» er vel så typiske.

Igjen. De siste to ukers hendelser gjør kanskje dette perifert. Nå er det oppslutning og samling som gjelder. Ikke splid. Men det er likevel et poeng å reflektere over et spørsmål som er helt normalt i et demokrati.

Hva er egentlig en maktkamp? Og hvordan kan den føres på en sunn måte? Ja, kanskje det er viktigere enn noen gang å tenke på sånne spørsmål. Den beste måten å møte Putins visjon av verden på er å ha sunne, levende demokratier, og det innebærer både brytninger og maktkamp.

Noe annet ville vært et sykdomstegn.

Skal vi tro norsk politisk journalistikk de siste årene, er essensen av maktkamp intrigene, personkonflikten og kranglene. Det var kjernen i dekningen av Trond Giskes avgang og omstendighetene rundt. Rundt årtusenskiftet var dekningen av lederstriden mellom Jens Stoltenberg og Torbjørn Jagland tilsvarende preget av en klappjakt etter de personlige intrigene i saken.

Arbeiderpartiet er ikke fri for skyld i å være arena for opprivende personkonflikt, men det er likevel påfallende hvor stor del av den politiske journalistikken som dekker maktkamp nærmest som sportsjournalistikk.

Mitt poeng er enkelt. Når norsk politikk går mot normalen, og vi vet ikke når, så må det være «vanlige maktkampers tur». En langt viktigere side ved politiske maktkamper enn de personlige intrigene, er de politiske forskjellene. Politiske ideer uten politisk makt er ikke så mye mer enn et seminar. En kjerneårsak til at politiske konflikter i de store partiene kan bli så bitre, er at utfallet av dem kan forme Norge.

Men disse konfliktene og andre når sjeldnere fronten på Dagbladet, Nettavisen og VG.

Tenk på alle de store samfunnskampene og samfunnsomveltningene som har foregått innenfor rammen av Arbeiderpartiet. Ja eller nei til oljeboring i Lofoten. Diskusjonene om EF og EU på 70- og 90-tallet. Skeives stadig større frihet til å være seg selv i Norge. Store diskusjoner om retningen for norsk migrasjonspolitikk. Et stadig sterkere velferdssamfunn.

Det er meningen at det brytes og strides mellom representanter for ulike deler av landet, politikere med nærhet til forskjellige næringer, mellom realpolitiske ringrever og unge med drømmer om en bedre verden. Noe annet ville vært et sykdomstegn.

Fram mot neste landsmøte i Arbeiderpartiet kommer det for eksempel til å gå en viktig debatt til å handle om energipolitikken og videreutviklingen av norsk olje- og gassproduksjon. Du må være håpløst naiv for å ikke tenke at Putins invasjon i Ukraina ikke legger helt nye premisser for norsk energipolitikk. Beredskap og sikkerhet må ligge til grunn for all politikk.

Europas sikkerhet avhenger nå av at vi vi gjør alt i vår makt for å bli uavhengige av russisk gass. Da trengs en drastisk økning i produksjonen av fornybar energi, samtidig som vi presser ut russisk gass gjennom å produsere og eksportere den norske gassen Europa etterspør.

Det er helt normalt – og viktig – at det er maktkamp i et bredt folkeparti som Arbeiderpartiet.

Forhåpentlig bidrar også bråket og debattene om rusreform i Arbeiderpartiet til at partiet tar enda et viktig skritt videre i partiets humanistiske tradisjon. Det er intet mindre enn en skam at medmennesker med dype barndomstraumer – som selvmedisinerer seg – blir møtt med straff og moralisme, heller enn helsehjelp og støtte. Det er ikke verdig et sosialdemokratisk parti.

Men disse konfliktene og andre når sjeldnere fronten på Dagbladet, Nettavisen og VG. Kanskje handler det om klikk. At personkonflikt selger. At kjendiseri selger. Kanskje handler det om medieøkonomien. At dyptpløyende politisk journalistikk er mindre krevende enn beskrivelser av spillet.

Uansett går det på bekostning av formidlingen av hva de vanlige maktkampene i partiene som egentlig handler om. Det er helt normalt – og viktig – at det er maktkamp i et bredt folkeparti som Arbeiderpartiet.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen.)