Malplassert advarsel

Advarselen fra Oljefondets far.» Slik starter en lang artikkel om og med Knut Kjær, regnet som «Oljefondets far» i DN, tidligere i høst. Siden har debatten gått flere steder – om forholdet mellom privat og offentlig sektor, bruk av oljepenger og skattepolitikk. ble hentet inn som leder av Norges Bank Investment Management (Nbim) som fikk forvalteransvaret av Statens pensjonsfond utland, på folkemunne «Oljefondet», i 1998. I dag er han pensjonist, men bekymret over Norges utvikling: Vi tar inn for mye skatt, vi har for lange sugerør ned i oljeformuen og vi sløser med inntektene fra begge deler.

Kjær ble hentet inn som leder av Norges Bank Investment Management (Nbim) som fikk forvalteransvaret av Statens pensjonsfond utland, på folkemunne «Oljefondet», i 1998. I dag er han pensjonist, men bekymret over Norges utvikling: Vi tar inn for mye skatt, vi har for lange sugerør ned i oljeformuen og vi sløser med inntektene fra begge deler.

Det er bra flinke folk med lang erfaring er med i debatten, men det er behov for noen presiseringer av bildet Kjær tegner av dagens Norge.

Les også: Journalister bør begynne å utfordre norske eiere som begrunner salg av selskaper med formuesskatten.

 

 

Oljefondet er ingen forbannelse

Først litt om historien: Oljefondet fikk sin første overføring fra Finansdepartementet for 27 år siden. Å lage et fond for å sikre en langsiktig forvaltning av en enorm formue er en av de viktigste beslutningene Norge har tatt. Pengesekken vokser stadig og teller i dag nesten 16.000 milliarder norske kroner. Men vi har blitt for godt vant, for avhengige av tilskuddene fra fondet, mener Kjær. Konsekvensen er at vi verken klarer prioritere eller beskytte norsk økonomi fra en overoppheting, kalt «Hollandsk syke».

Samtidig er det ingen nyttig øvelse å se for seg at den store oljeformuen ikke skal føre til økt velferd og velstand for nordmenn.

Vi skal selvsagt forvalte Oljefondet med omhu. Kjærs bekymringer for dette er imidlertid ikke hans alene. Heldigvis har fremtidsorienterte politikere derfor laget tydelige rammer for bruken av fondet. Vi har en handlingsregel som veileder innfasingen av pengene i norsk økonomi som nylig ble redusert fra 4 til 3 prosent, og vi holder vi oss godt innenfor den rammen. Det er viktig. Vi må selvsagt også passe på at vi tar de nødvendige grep som forbereder oss på framtida, en framtid der både de direkte inntektene fra oljevirksomheten på statsbudsjettet blir lavere og der oljefondet heller ikke vil få nye tilskudd. Samtidig er det ingen nyttig øvelse å se for seg at den store oljeformuen ikke skal føre til økt velferd og velstand for nordmenn. Den er ingen forbannelse, men en velsignelse.

 

De rike har det godt. Også i Norge.

Kjær peker videre på det han mener er manglende balanse mellom et verdiskapende og et omfordelende skatte- og velferdssystem. Kjær mener pendelen har svingt bort fra anerkjennelse av næringsvirksomhetens betydning for velferdsstaten og stiller spørsmål ved om folk flest skjønner verdien av risikokapital og entreprenørskap.

Her er det flere ting å ta tak i. Vi er selvsagt avhengige av at folk satser tid og penger og ønsker å skape verdier i Norge. Det skal også være lov å tjene penger. Men det er altså et helt feilaktig bilde å tegne opp at det er blitt fælt å være rik eller næringsaktør i Norge. Et kjapt blikk på Kapitals liste over utviklingen i de rikestes formuer, bekrefter det: Formuene øker år etter år.

Jeg skulle ønske Kjær hadde satt søkelyset på behov for magemål også her.

Jeg vil dessuten minne Kjær om at vi fremdeles er et av landene i OECD med lavest beskatning av personlig kapital; arv, formue, eiendom. Jeg er videre uenig at vi ikke diskuterer kapitalen og næringslivets rolle i verdiskapingen eller ikke anerkjenner nettopp det. Det er jo omtrent det eneste vi snakker om i diskusjonen om framtidas inntekter. Tvert imot mener jeg denne delen av diskusjonen får altfor stor oppmerksomhet, og dessuten i altfor liten grad er basert på empiri og faglige betraktninger. Vi burde i langt større grad diskutere humankapitalens betydning for verdiskapingen og hvordan internasjonale og nasjonale råd gjennom flere år har vært helt tydelige på at vi bør gjennomføre et skatteskifte der vi skattlegger arbeid mindre, og eiendom og forbruk mer.

Når man lager et rettferdig, effektivt og bærekraftig skattesystem for framtida, må man vurdere helhet og samfunnsøkonomiske gevinster, ikke hva som er best på kort sikt for aktører med snever egeninteresse.

Her har også næringslivet et eget ansvar. De roper kraftig om lavere skatter og færre reguleringer samtidig som de krever kompensert enhver risiko ved egen virksomhet. Korona-pandemien ville støtteordninger har fortsatt med krav om kompensasjon av strømutgifter og direkte subsidier. Jeg skulle ønske Kjær hadde satt søkelyset på behov for magemål også her.

 

Velferdsstaten bruker ikke bare, men skaper store verdier

Kjær lager også en karikert motsetning mellom offentlig og privat sektor. Ifølge Kjær kan velferdsstaten og offentlig ressursbruk «drives av sitt eget moment og kvele næringsvirksomheten». Men velferd er ikke en luksus vi bare kan bevilge oss etter at verdiene er skapt i privat sektor. Det er et snevert syn på verdiskaping. Vi har en stor offentlig sektor fordi vi ønsker å organisere samfunnet og velferden slik. Det er velferdsstaten som utdanner oss, reparerer oss når vi er syke og passer på barna og foreldrene våre så vi kan gå på jobb. Det er det offentlige som bygger veiene og togene vi kommer oss til jobb på. Det er verdiskaping det nesten ikke går an å tallfeste.

Vårt sosiale sikkerhetsnett innebærer at staten og bedriftene spleiser på kostnaden ved nødvendige omstillinger. Disse ordningene gjør oss mer villige til å ta risiko. Det er skatteinntektene som betaler for disse tingene. Og det er antagelig derfor Norge rangeres høyt i internasjonale sammenligninger av hvor det er bra å drive næringsvirksomhet.

Kutt i skatter for de på toppen vil gjøre oss mindre i stand til å investere i folk og framtid.

Kjær er opptatt av at mer skatteinntekter ikke automatisk gir mer velferd. Det har han selvsagt helt rett i. De fleste vil være enige med Kjær i at sløsing er dårlig og effektivisering stort sett er bra. Det er i alle fall jeg. Jeg mener også dem som tilhører venstresiden i politikken og er blant velferdsstatens varmeste forsvarere også er dem som bør stå først i køen for å rydde opp i tingene som ikke fungerer. Vi bør sørge for effektive løsninger både ved bruk av teknologi og ved mer tillitsbasert styring og hindre sløsing gjennom kritiske blikk på velferdsordninger som uten å dekke viktige behov, undergraver lønnsomheten i å arbeide. Et eksempel på det er kontantstøtten.

 

Vi lever av folk som går på jobb

Vi står også utvilsomt overfor flere store utfordringer framover; fallende inntekter knyttet til en lavere andel i jobb og færre oljeinntekter, og økende utgifter knyttet til eldrebølge og etterspørsel etter flere velferdstjenester. Vi skal også løse en stor ulikhetsutfordring og klimakrisen. Derfor skal vi ikke kimse av Kjærs bekymring for en oljeavhengig økonomi. Løsningen kan imidlertid ikke være å spare oss til fant i dag. Skal vi ha råd til framtida krever det at vi bruker handlingsrommet vi nå har til å investere i vår aller viktigste ressurs; humankapitalen og arbeidstilbudet. Vi må også sørge for å legge grunnlaget for en konkurransedyktig ny grønn økonomi. Kutt i skatter for de på toppen vil gjøre oss mindre i stand til å investere i folk og framtid. Det vil gi oss dårligere evne til å løse de store oppgavene vi står overfor.

Mye tyder på at vi fremover vil bli litt mindre annerledes enn alle landene rundt oss.

Det er ingen motsetning mellom et relativt høyt skattenivå og godt utbyggede velferdstjenester og høy vekst i økonomien. Det er Norge et kroneksempel på. En vekststrategi som består i færre reguleringer og lavere skatter vil skape større forskjeller, noe som har dokumentert negativ påvirkning på verdiskaping. Det er merkelig at Kjær ikke er mer opptatt av det. De fleste norske investorer anerkjenner og setter pris på det samfunnet de har bygget seg opp i og sammen med. Det er tross alt de færreste som flytter.

Norge er et annerledesland. Mye tyder på at vi fremover vil bli litt mindre annerledes enn alle landene rundt oss. Det må vi forberede oss på. Det bør imidlertid skje basert på de prinsippene vi hittil har lagt til grunn for samfunnsutviklingen.