Mandelas arv

Han ble født i en liten landsby ved elvebredden i Transkei i Sør-Afrika. I dag, 100 år etter, markeres hans fødsel av en hel verden.

Nelson Mandela ble en legende i levende live. Han var ydmyk, men prinsippfast. Sta, men lyttende. En leder og samtidig en mann av folket. Her i nord framheves han ofte som tilgivelsens mann ved å ha talt forsoningens sak overfor hvite etter apartheids fall. I sør sees han mest som representant for afrikanske verdier som stolthet, humanisme, demokrati – og ikke minst lederskap.

Fem år etter Mandelas død ser vi at populisme, radikalisering og sosial uro vokse fram rundt oss i stor fart. Menneskerettigheter, frihet og demokrati undergraves. Og i en verden hvor lederskap er blitt stadig mer en mangelvare, lyser Mandelas eksempel som ledestjerne for millioner av mennesker som måler egne ledere mot ham – og ser at de kommer til kort.

De bevegde seg uavhengig av tradisjonelle politiske systemer og institusjoner og viste verden nye og populære former for protest.

Mandelas arv har definitivt ikke gått ut på dato. I hvert fall ikke for vanlige folk. For dagens ledere har han tydeligvis aldri vært et ideal, men han burde vært det. De ville stått betydelig sterkere og støere da.

Verden trenger ledere vi kan respektere. I kampen mot fattigdom, undertrykkelse og populisme trenger vi at i hvert fall noen kamper for demokrati og menneskeverd lykkes. Vi trenger inspirasjonen fra de få prinsippfaste som nekter å bøye av for overmakten. Ikke minst var verden, og afrikanerne selv, desperat på jakt etter slik inspirasjon i Afrika på 1980 og -90-tallet.

Det er for så vidt ikke mangel på afrikanske frihetshelter. Lumumba, Nyerere, Kaunda, Machel og Sankara er alle lysestjerner i så måte.

Mandela er like fullt den eneste som har oppnådd heltestatus blant folk flest, også utenfor Afrikas grenser. Han har til felles med helter som Martin Luther King og Gandhi at de bærer fram folkelige krav om menneskerettigheter. De bevegde seg uavhengig av tradisjonelle politiske systemer og institusjoner og viste verden nye og populære former for protest.

Men det er kun Mandela som fikk anledning til å både lede en frigjøringsbevegelse og en nasjon som folkevalgt statsleder i etterkant.

Han nøt dessuten bred respekt og gehør fordi han konsentrerte seg om sak, ikke om personer.

Det er flere grunner til at Mandela fikk heltestatus. Én av de er at han hadde en hel internasjonal bevegelse i ryggen: han ble ansiktet utad for en bevegelse som kjempet mot rasisme og undertrykkelse mot et voldelig regime. Apartheid-regimet hjalp dessuten godt til ved å fengsle ham og gjemme ham bort for verden i 27 år.

Selv på begynnelsen av 90-tallet, like før Mandela skulle slippes ut av fengselet, var det få som visste hvordan han da faktisk så ut. Mandelas heltestatus må også forstås på bakgrunn av demokratiets og frigjøringsbevegelsenes magre kår i Afrika fra 60-tallet. Mandela ble symbolet på afrikansk motstand og stolthet, og på at kampen nyttet.

Fingeravtrykkene hans gjenfinnes da også i dag i mange freds- og demokratiprosesser over hele Afrika. Mange av verdens frigjøringsbevegelser har funnet inspirasjon i Nelson Mandela og den sørafrikanske frihetskampen.

Han bar med seg stolthet, men også stahet fra barndommen.

De viktigste årsakene til Mandelas status finner vi i personen Mandela og de prinsippene han representerte. I den politiske prosessen fram mot innføringen av demokrati, var det Mandelas evne til å tenke strategisk og taktisk, framfor ideologisk, som var hans store styrke. Samtidig var han en prinsippfast mann som aldri ga etter, for eksempel for tilbudene om frigivelse mot å oppgi støtten til den væpnede kampen mot apartheid.

Han nøt dessuten bred respekt og gehør fordi han konsentrerte seg om sak, ikke om personer, noe som også gjorde det enklere å forhandle fram en overgangsordning i Sør-Afrika. Samtidig opprettholdt Mandela troen på anstendighet og godhet i folk, noe som ga ham respekt selv hos ekstreme høyrekrefter under apartheid.

Mandela, eller “Madiba”, som han kjærlig omtales i Sør-Afrika etter sitt klannavn, fikk testet ut prinsippene om egenverd og frihet gjennom en opprørsk skoletid på videregående i Fort Hare, som den eneste svarte på universitetet da han studerte jus og i privatlivet da han nektet å gifte seg med kvinnen som opprinnelig ble utpekt for ham.

Vennene hans drakk av de hvites kaffekopper i protest, men Mandela unngikk problemet med å la være å drikke te.

Han bar med seg stolthet, men også stahet fra barndommen. Han kom fra beskjedne kår, men ble alet til diplomati og ledelse som barn av en familie med rådgivere til en xhosa-konge i Sør-Afrika og deretter som fosterbarn hos kongen selv. Nelson-navnet fikk han først da han startet på skolen. Selv sa han at ved siden av livet selv, en sterk helse og kobling til kongehuset, var navnet Rolihlahla, “trøbbelmakeren”, det eneste hans far ga ham ved fødselen.

Men det var ikke selvsagt at han skulle bli den opprøreren han i dag er kjent som. Mandela forteller selv om da han som ungdom på jobb hos en hvit familie ble tilbudt te av egne blikkrus reservert for det svarte tjenerskapet. Vennene hans drakk av de hvites kaffekopper i protest, men Mandela unngikk problemet med å la være å drikke te.

For de som har sagt at demokratiet er en vestlig oppfinnelse, tar feil.

Apartheidregimet utpekte ham som regimets hovedfiende på 60-tallet og opposisjonen som den “svarte pimpernell”. Slik bygges legender. Samtidig fikk Mandela respekt først og fremst på bakgrunn av sine personlige egenskaper, med pragmatisme og kollektivt orientert lederskap, og ikke minst som en av opposisjonens mest glitrende taktikere.

Selv understreket han at beslutningen om å gå over til voldelige motstandskamp var en taktisk og ikke en ideologisk avgjørelse. Den ikke-voldelige kampen som tidligere ANC-leder Albert Luthuli hadde fått Fredsprisen for, fungerte rett og slett ikke på 60-tallet i Mandelas øyne. Mannen som nå er kjent som forsoningens og fredens mann, var altså leder for ANCs militære ving og hans bidrag til forsoningsprosessen i Sør-Afrika må forstås på den bakgrunn.

Han sidestilte økende fattigdom og ulikhet under etterkommerne med helvete under apartheid.

Mandela framhevet i alle sammenhenger demokratiets sak. Mandela sier selv at han ble dypt påvirket av hvordan høvdingsystemet fungerte da han vokste opp. For de som har sagt at demokratiet er en vestlig oppfinnelse, tar feil. De høvdingsystemene som ble praktisert i Sør-Afrika var konsensusorientert, beslutninger ble fattet kollektivt og alle skulle høres. I samme ånd opprettholdt Mandela i alle år en kamp mot undertrykkelse og for likeverd.

Illustrerende var det derfor at Mandela, da han ble frigitt i 1990, gjentok de samme ord han hadde sagt under rettsaken mot ham 27 år tidligere; “Jeg skal kjempe mot hvit undertrykkelse og jeg skal kjempe mot svart undertrykkelse. Jeg har æret idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle lever sammen i harmoni og med like muligheter. Det er et ideal jeg håper å leve for, men også er villig til å dø for.”

Legenden Mandela fortsatte å kjempe også etter at han gikk av som president i Sør-Afrika. Han appellerte åpent for at hans arvtakere måtte kjempe bekjempe AIDS-epidemien og gjøre medisiner tilgjengelig for alle. Han kritiserte undergravingen av demokrati internt i hans eget parti ANC og kjempet mot korrupsjon og tabuer på alle fronter. Han sidestilte økende fattigdom og ulikhet under etterkommerne med helvete under apartheid.

Hvor mange av dagens ledere kan skryte av det?

Han kjempet palestinernes sak. Han advarte mot egoisme, egeninteresser og korrupsjon som vokste fram blant hans egne. Mandela hadde nettopp det som mangler hos mange av dagens ledere: mot til også å ta de upopulære beslutningene overfor egne tilhengere og støttespillere. Og gjentatte ganger stod han oppreist og ba folk mobilisere mot egne ledere som ikke leverte, som sviktet eller kun var opptatt av egne interesser.

Mandela understreker gjentatte ganger at hans egen rolle i kampen kun var som representant for et folkelig krav, at han har et ansvar overfor folket og at det er folket som gir styrke og inspirasjon til kampen. På denne måten bar Madiba fram den afrikanske humanismens “ubuntu”-ideal om å oppnå menneskeverd gjennom andres øyne og respekt.

Slik overlot Mandela en arv til oss alle om betydningen av afrikanske lederidealer, kampen for demokrati og folkestyre, samt ære og anstendighet i kampen. Hvor mange av dagens ledere kan skryte av det?