Mann med skjegg redder meg, igjen

I innboksen min på Facebook har jeg liggende samtaler med min tenårings-kusine fra år tilbake. Fra tid til annen melder hun meg for å lufte frustrasjonene sine om det som skjer i verden. I påsken tikket det inn en ny melding.

Det stod: “Alle prater om hvordan unge jenter sliter, men ingen prater om hvordan vi faktisk kjemper oss gjennom vanskelige ting, at vi faktisk står i stormen og kommer ut sterkere på andre siden.”

Er det spesielt for kvinner at man ikke kan ha tillit til oss?

Med én gang jeg leste meldingen kjente jeg på utfordringen ved å svare henne. For hvordan skulle jeg forklarer akkurat hvor dypt frustrasjonen hennes faktisk stikker. Hvor tilsynelatende enkelt, men likevel så innmari vanskelig, det virker som at det er å fortelle andre historier om kvinner.

Kvinners evner til å uttøve kunst

“Det blir tullete å si at folk skal tvinges til å jobbe med noen de ikke har tillit til.”

Uttalte Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforening til Dagsavisen i en sak om kvotering i filmbransjen i går. Kvinner utgjorde bare 17,4 prosent i nøkkelfunksjoner bak kamera blant vårens og høstens filmproduksjoner, skriver Dagsavisen og lurer på om kvotering er løsningen på det.

Urfjell synes ikke det, han peker på den strukturelle skjevheten som ligger i bånn og jeg er hjertens enig i at den er viktig å peke på. Mangelen på kvinner i film og TV stikker dypt, så dypt at vi kanskje må begynne allerede fra barneskolealder av.

Likevel, jeg leste gjennom hele saken uten å finne et eneste alternativt forslag til hva vi kan gjøre med problemet akkurat nå.

Som om ordene kunstnerisk og faglig automatisk er lik en mann

Og det som verre er, kommentarene hans er preget av sexistiske holdninger om kvinner som yrkesutøvere. Urfjell synes ikke man skal tvinge noen til å jobbe med noen de ikke “har tillit til”, og siden det her er snakk å kvotere inn kvinner så lurer jeg på: Er det spesielt for kvinner at man ikke kan ha tillit til oss?

Et annet sted sier han at det (kvotering) setter mottakeren i skvis fordi “det fort blir en diskusjon om kunstnerisk eller faglig forbigåelse”. Som om ordene kunstnerisk og faglig automatisk er lik en mann. Jeg har lest og hørt det før, og det er en dypt problematisk holdning til kvinners evne til å utøve kunst. En holdning som reproduserer seg selv, så det kan godt hende at Urfjell gjentar dem på automatikk uten å tenke seg om, jeg lar tvilen komme han tilgode.

Å redde kvinner

Som mange andre denne påsken har også jeg sett den siste episoden av Heimebane. En utrolig god forklaring i filmformat på hvordan seksuell trakassering ser ut og hvor vanskelig det kan være å ta igjen. Selv om både episodemanus og regi på denne episoden var av kvinner (Yngvild Flikke på regi, og Linn-Jeanethe Kyed på manus) er serieskaperen en mann (Johan Fasting). Heimebane er et fersk eksempel på at en mann kan fint skape et univers av kvinner med dybde.

Samtidig, i påsken, har jeg lest den amerikanske skuespilleren Rose McGowans bok Brave om hennes erfaringer fra og med Hollywood, som kvinnelig skuespiller. McGowan er en av kvinnene som har anklaget mediemogulen Harvey Weinstein for voldtekt. Boka handler om #metoo bevegelsen, men det handler også om så mye mer enn det. Det handler om en intelligent kvinne fanget i en bransje (hun bruker selv ordet sekt) som stadig vekk usynliggjør henne og fremstiller henne som en stakkarslig karakter, selv om det motsatte er tilfellet.

Ikke at det å redde noen i seg selv nødvendigvis er så veldig interessant, men om vi først skal leke den leken, så kan vi godt bli inkludert i den vi óg

Et sted i boka skriver McGowan at: “We need to look at why so many women believe a man is going to save us. It’s not because of evidence of saving. I haven’t seen a lot of dudes on white stallions pulling up to single women’s homes. In fact, I have seen most women get on their own damn stallion.”

Mann med skjegg, vi hyller deg

Selv om McGowan er skuespiller i Hollywood, og Hollywood er noe ganske annet enn Norge, fikk sitatet meg til å tenke på den siste episoden av Heimebane og kontrasten til norsk film generelt.

For vi har vært ganske gode på å fortelle mannens historie i dette landet. Storslagne produksjoner om hvite menn som redder noen, ikke på en hvit hest, men ganske mange av dem med skjegg. Kon Tiki, Max Manus, Kongens nei, Birkebeinerne Kampen om Tungtvannet, Den tolvte mann, Hodejegerne, Bølgen, Skjelvet og nå kommer Historien om Roald Amundsen. Mann, mann, mann, mann og mann. Man kan nesten lukte testosteronet bare av å se på filmplakatene.

Det handler om hva eller hvem som får være universelle i fortellingen om oss

Historiene om da kvinner reddet noen eller noe, blir sjeldent fortalt. Ikke at det å redde noen i seg selv nødvendigvis er så veldig interessant, men om vi først skal leke den leken, så kan vi godt bli inkludert i den vi óg.

3 av 24 regissører er kvinner

“Jeg skal fortelle om menn som er mest interessert i andre menn. Menn som derfor overser og ikke lytter til kvinner.” Skrev Harald Eia i en kronikk på NRK ytring for noen år siden og ventet kanskje på applaus for hemmeligheten han nå avslørte for oss. “Dette har kvinner visst siden Jesu tid, Harald” svarte Marie Simonsen i en kommentar hos Dagbladet. Eias hemmelighet var gammelt nytt.

Likevel, tematikken han, litt klønete, forsøkte å avsløre er dessverre evig aktuell. Også i disse dager. Det handler om hva eller hvem som får være universelle i fortellingen om oss.

Å ta fra noen muligheten til å oppleve seg selv som universell i verden, er også en undertrykkelse i seg selv

Men det handler også om kulturpolitikk, eller mangelen på den.

Klikker man seg inn på noen av de største produksjonsselskapene i Norge: Paradox, Fantefilm og Motlys, virker det som om samtlige av deres største produksjoner er drevet av menn (selv om det finnes hederlige unntak). Det er vanskelig å finne kvinner der. Det reflekteres også i statistikken blant regissører: “Det er kun tre kvinnelige regissører av 24 totalt sett for høst 2017 og vår 2018”, skriver Dagsavisen. TRE av 24. Det er 12,5 prosent.

Å se verden som kvinne

Det er klart at det har noe å si for hvilke historier vi forteller om samtiden vår. Det har også noe å si for hvilke roller en kvinnelig skuespiller får spille.

Kvinneandelen i hovedroller i spillefilmer med premiere i 2017 var på 27 prosent, den har med andre ord gått ned fra 2016 da den var på 30 prosent. 2017 var også det første året det ble praktisert moderat kjønnskvotering i markedsordningen til NFI, det vil kanskje gi utslag på statistikkene neste år, kanskje ikke. Men publiseringen av statistikken samt handlingsplanen fra NFI er i alle fall konkrete tiltak. Kanskje kan det også være et slags tiltak at noen (kanskje en bransjeforening?) forklarer menn på toppen i denne bransjen at halve befolkningen vår har vært og er kvinner. Eller at kvinner i Norge nå tar høy utdannelse, og at man derfor ikke skal være så innmari redd for det man åpenbart frykter er lav faglig og kunstnerisk kompetanse iblant oss.

I hvor mange flere år må vi fortsette å se våre bestefedres jevnaldrende romantisert til det nærmest parodiske?

Uansett, det har noe å si hvem som forteller historiene våres. Fordi som en kvinne som Urfjell referer til, Simone de Beauvoir, forklarte det: Måten kvinner ser verden på er annerledes enn mennenes, for kvinnene har vært undertrykt opp gjennom århundrene.

Å ta fra noen muligheten til å oppleve seg selv som universell i verden, er også en undertrykkelse i seg selv.

Undervurdert og underpriset

Noen TV-serier har likevel gått foran i dette landet, med stor suksess. Unge Lovende og SKAM er begge serier initiert av kvinner. Begge med små eller ingen markedsføringsbudsjetter, ganske typisk, likevel slo de begge to nye seerrekorder. 

Kvinners faglige og kunstneriske kompetanse blir ikke bare grovt undervurdert og snakket ned, men også grovt underpriset. Det gjentar seg også på filmlerretet.

Statistikken i filmbransjen ser faktisk verre ut enn dem som tradisjonelt oppleves som verstinger i likestilling på arbeidsmarkedet

Om vi ser på tallene fra NFI viser de at mannlige produsenter hadde gjennomsnittlig to ganger større budsjett enn kvinnelige produsenter i 2015, og at året etter (i 2016) var det mannlige budsjettet nesten tre ganger større. Da hjelper det ikke så mye om man har et uttalt mål om å gi til like mange kvinner som menn. For om fem menn får 10 millioner og de fem kvinnene får 2 millioner er vi like langt, eller like kort. Systemet er rigget mot oss. På den måten har Urfjell et poeng, ikke minst fordi han også peker på at de private forhåndsfinansieringene er enda verre enn NFIs tilskudd.

Men jeg er ikke helt sikker på om Urfjell har rett når han sier at vi “bør være mindre opptatt av å fikse symptomene”. For bør ikke den norske filmbransjen, med de tallene som nå er lagt fram, i det hele tatt bare være mer opptatt av å gjøre alt de kan? 

Statistikken i filmbransjen ser faktisk verre ut enn dem som tradisjonelt oppleves som verstinger i likestilling på arbeidsmarkedet. Tall fra NHOs medlemsstatistikk viser at kvinneandelen blant finans-, økonomi- og administrasjonsdirektører for eksempel har økt fra 34,3 til 43,5 prosent i perioden 2005 til 2012. Det er ganske flaut for filmbransjen, en bransje som har alt å vinne på å være progressive og framtidsrettede.

Jeg trenger ikke å gå lenger enn til Sverige for å finne mye bedre svar

I hvor mange flere år må vi fortsette å se våre bestefedres jevnaldrende romantisert til det nærmest parodiske? I en sjø av menn med skjegg som vil redde oss, hvor skal en kvinne svømme for å få redde seg selv?

Se til Sverige

Det virker som om svaret må bli utlandet. Jeg trenger ikke å gå lenger enn til Sverige for å finne mye bedre svar. Da direktør for det Svenske Filminstituttet Anna Serner var i Oslo i fjor høst for å diskutere likestilling i filmbransjen forklarte hun Dagsavisen hvordan de jobber:

– Først og fremst har vi satt et tydelig mål å styre mot. Vi lagde en handlingsplan i 2012 for å oppnå 50/50 kjønnsfordeling over tid, innen utgangen av 2015. Deretter har vi sett på alle beslutninger. Når vi merker at det har kommet for få søknader med kvinnelige regissører, går vi ut og møter produsenter, og forklarer dem vårt syn på kvotering. Da får vi flere søknader med flere kvinner, uttalte Serner og kritiserte norsk filmbransje for å være for dårlig på å gjøre noe.

Vi kan ikke “bare gjøre tiltak i siste ledd”. Men jeg tenker at man kanskje kan gjøre det der også

Hun avviste også påstandene om at kvalitet er lik mann:

– Motviljen mot å kvotere kvinner i filmbransjen bunner i en forestilling om at det å prioritere kvinner går på bekostning av kvalitet. Etter seks år kan jeg fastslå: Tvert imot.

Hvem tar ansvaret?

Da Serner møtte til debatt på Filmens Hus i Oslo innrømmet mannlig produsent i Motlys, Ynge Sæther, at han har bidratt til å opprettholde mannsdominansen:

“Jeg ser i ettertid at det har vært en veldig skjevhet. Jeg har ikke følt at det har vært mitt ansvar å stå for en kjønnsbalanse i norsk film. Men nå kjenner jeg mer på at jeg sitter med et ansvar for bedre balanse, og at jeg må se litt lenger enn utenfor min egen nesetipp.”

Det er viktig fordi en 18 år gammel jente lurer på hvorfor ingen prater om hvordan kvinner faktisk kjemper, står i stormen og kommer ut sterkere på andre siden.

Det blir spennende å se hvordan Sæther og alle andre mannlige produsenter tenker å følge opp ansvaret sitt framover, når mann så åpenbart mangler en følelse av ansvar. For som både jeg og Urfjell kan enes om: Vi kan ikke “bare gjøre tiltak i siste ledd”. Men jeg tenker at man kanskje kan gjøre det der også.

I tillegg må man, som Urfjell peker på, samle flere gode forslag på hva man kan gjøre for å få til reell strukturell endring i bransjen. Og som bransjedirektør for en forening som representerer 120 uavhengige produksjonsselskaper innen film-, tv- og spill-produksjon og som jobber for politiske rammer for næringen og med utvikling av bransjene, er det vel ingenting i veien for at han kan begynne å samle inn det selv ved hjelp av sine medlemmer?

Det er viktig fordi en 18 år gammel jente lurer på hvorfor ingen prater om hvordan kvinner faktisk kjemper, står i stormen og kommer ut sterkere på andre siden.