Mannsdagen er ikke en kampdag, men en dag for å minne om at likestilling også angår menn

Selv om jeg er en mann, har jeg et langt mer personlig forhold til 8. mars enn til Mannsdagen. Jeg kan huske tilbake til barndommen min i det tidligere Jugoslavia, hvor 8. mars var en stor festdag for kvinner. Som barn dekorerte vi blomster for å gi som gave til mødrene våre, som senere på kvelden dro på fest. I det kommunistiske Øst-Europa var 8. mars primært en festdag, en anledning til å feire «kvinners emansipering». Da jeg kom til Norge, ble jeg overrasket over at kvinner demonstrerte på 8. mars i stedet for å feire. Jeg forsto at her var kvinnedagen først og fremst en kampdag, der kvinner hvert år satte bestemte likestillingssaker på agendaen. Jeg har selv skrevet kronikker i forbindelse med 8. mars for å sette søkelys på likestillingsutfordringer nasjonalt eller internasjonalt.

 

Markerer Mannsdagen for første gang

Men hva med Mannsdagen 19. november? Denne dagen er verken en festdag eller en kampdag. Den har ikke oppstått organisk som resultat av en historisk rettighetsbevegelse slik 8. mars har, og den har heller ikke den samme institusjonelle statusen som 8. mars.

Mannsdagen er blitt privat markert i flere land siden 1980-tallet, men i svært begrenset omfang. Hvis du skriver «God mannsdag» på Facebook, så vil antakelig de fleste ikke vite hva Mannsdagen egentlig er for noe. Det er heller ikke vanlig at menn går ut og demonstrerer for bestemte «mannesaker» på denne dagen. Personlig har jeg aldri deltatt i arrangementer knyttet til Mannsdagen, men i år gjør jeg det for første gang.

Likestillingskampen har blant annet bidratt til utviklingen av velferdsstaten, noe som har gjort også menns liv friere og rikere.

Dette skyldes ikke bare at jeg jobber i Tankesmien Agenda og er medlem av Mannsutvalget, som i fellesskap står bak markeringen av Mannsdagen på Youngs i Oslo. Det skyldes hovedsakelig at Mannsdagen, siden den ble etablert, har blitt en anledning til å sette menns likestillingsutfordringer på dagsorden. Det er en mulighet til å minne oss selv om at likestilling angår også menn.

 

Ensidig kvinneperspektiv

Som menn har vi all grunn til å sette pris på de kampene som kvinnebevegelsen har ført siden 1970-tallet. Likestilling har ikke bare gagnet kvinnene, men også mennene og samfunnet som helhet. Likestillingskampen har blant annet bidratt til utviklingen av velferdsstaten, noe som har gjort også menns liv friere og rikere.

Les også: Når kjønn blir politikk.

Problemet er bare at likestillingsarbeidet er fortsatt i stor grad preget av kvinneperspektivet. En av grunnene til at menn ofte blir oversett i denne sammenhengen, er at det er kvinnebevegelsen som har ledet an i likestillingsarbeidet. Hovedfokuset har vært å endre maktforholdene til fordel for kvinner. Menn er blitt betraktet som standarden som kvinner har målt seg opp mot. Dette gjenspeiles også i formålsparagrafen i Likestillings- og diskrimineringsloven, der det heter at loven “tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.” Kjønnsforskningen har også et sterkt kvinnefokus. For å ikke snakke om fokuset i kvinnebevegelsen.

 

Menn både på topp og bunn

Det overordnede bildet er at de fleste menn har det bra i Norge. Som kjønn er vi verken vinnere eller tapere. Det er legitimt at kvinner bruker mannlige toppledere i næringslivet som målestokk, men vi må ikke glemme at mennene på toppen av samfunnshierarkiet utgjør et lite mindretall. Menn er nemlig overrepresentert både i toppen og bunnen av samfunnet.

Når menn kommer dårligere ut enn kvinner, har vi en tendens til å individualisere problemet ved å legge skylden på mennene selv.

Mitt personlige engasjement dreier seg først og fremst om gutter og menn som befinner seg på utsiden av samfunnet. Menn som er marginaliserte og som føler seg glemt og neglisjert.

Når menn kommer dårligere ut enn kvinner, har vi en tendens til å individualisere problemet ved å legge skylden på mennene selv. Mantraet blir fort at mennene må ta seg sammen. Når det gjelder kvinner, er vi imidlertid vant til å peke på strukturelle forhold og barrierer de møter i samfunnet.

 

Lærdommer fra kvinnekampen

En av fruktene fra kvinnekampen de siste tiårene er etableringen av et språk og en politisk tradisjon for å håndtere likestillingsproblemer. Den har også ført til opprettelsen av kjønnsforskning og institusjoner som jobber med likestilling. I dag, når vi står overfor likestillingsutfordringer for menn, kan vi dra nytte av erfaringene og løsningene som er blitt brukt tidligere for å fremme likestillingen for kvinner.

Debatten bør ikke være en krangel om hvem som har det verst.

Realitetene i dag er at menn kommer dårligere ut enn kvinner på flere viktige områder, særlig når det gjelder utdanning. Langt flere gutter enn jenter faller fra i videregående opplæring. Frafall fra videregående skole er et illustrerende eksempel på behovet for en strukturell tilnærming. Dette fordi utdanning har i dag stor betydning, ikke bare for jobbmuligheter, men også for muligheten til å etablere en familie. Det er menn med lav utdannelse og lav inntekt som dominerer statistikken blant enslige og ufrivillig barnløse. Noe som representerer et symptom på økende sosiale forskjeller i vestlige land. Ensomhet er forbundet med blant annet depresjon og tap av mening med livet. Det er med andre ord ofte en sammenheng mellom skolefrafall, fattigdom, ensomhet og helseproblemer.

Fordelen med et Mannsutvalg som vårt er at vi skal komme med en utredning som skal gi en helhetlig oversikt over hvilke likestillingsutfordringer gutter og menn møter gjennom livsløpet. I NOU-en skal vi også komme med forslag til tiltak som vil bidra til et likestilt samfunn. Vi har gode erfaringer å bygge på fra kvinnekampen.

 

Likestillingen er ikke et nullsumspill

8. mars representerer en av de viktigste institusjonene for likestillingen, da den mobiliserer bredt og bidrar til å holde engasjementet for likestilling oppe. Mannsdagen 19. november er ingen kommende konkurrent. For likestillingen er ikke et nullsumspill. Og debatten bør ikke være en krangel om hvem som har det verst. Vi må ikke glemme at likestillingskampen for kvinner har kommet også mennene til gode. På samme måte vil også kvinner tjene på at vi tar opp likestillingsutfordringer i et mannsperspektiv. Likestillingsarbeidet har så langt vært en sivilisasjonsreise. Og denne reisen må fortsette, helst gjennom siviliserte diskusjoner.

Mannsdagen er ikke en kampdag, men en dag for å minne oss selv om at likestilling angår også menn.

Mannsdagen ble på lørdag markert gjennom en stor dagskonferanse på Litteraturhuset i regi av Mannsforum. Flere medlemmer av Mannsutvaglet, deriblant meg, deltok på den markeringen, og Mannsutvalget vil være godt til stede også under markeringen i dag på søndag 19. november. De skal bidra med både faglige og kulturelle bidrag. Adam Schjølberg vil åpne arrangementet med en stand-up-forestilling, mens Aasmund Nordstoga vil stå for den musikalske underholdningen. I mellomtiden skal vi ha to paneldiskusjoner: En om mannsrollen frem mot 2050 og en om menn og det moderne arbeidslivet. Mannsdagen blir med andre ord både litt fest og litt refleksjon.

Vi trenger gode debatter om menn og likestilling både for å fremme en reell likestilling mellom kjønnene, men også for å unngå en polariserende kulturkrig. Mannsdagen er ikke en kampdag, men en dag for å minne oss selv om at likestilling angår også menn. Gratulerer med Mannsdagen!