Matbutikkene lurer og lopper oss

Butikkjedene har sine egne merkevarer. Disse utgjør en stadig større andel av dagligvaremarkedet. Her ligger fallgruven til å bli lurt, og i neste omgang til å bli loppet ekstra når vi kommer til kassa.

Matvareprisene har det siste året økt dobbelt så mye som den samlede inflasjonen. De tre store matvarekjedene – Norgesgruppen, Coop og Rema 1000 – skor seg godt. De store taperne er forbrukere som har minst å rutte med og dermed bruker mest av inntekten til å kjøpe dagligvarer.

Norgesgruppen er desidert størst med butikker som Kiwi, Meny, Spar og Joker. Gruppen la nylig fram resultatet for i fjor. Overskuddet ble 4,9 milliarder kroner. Dette er en økning på over en halv milliard fra året før.

Dette gir åpenbart dårligere konkurranse og færre valgmuligheter for oss forbrukere.

I fjor handlet vi dagligvarer for 266 milliarder her til lands. Det er fem prosent mer enn året før. Nok en gang er det de typiske lavprisbutikkene som vokser, altså kjeder som Kiwi, Extra og Rema.

Nordmenn flest er i stor grad opptatt av å handle billigst. Det brede utvalget med noe dyrere dagligvarer taper derfor terreng.

Det er akkurat her vi fort blir lurt på pris. Merk deg betegnelsen egne merkevarer med forkortelsen EMV. Bak disse tre bokstavene finner vi egne merkevarer som First Price og Eldorado. Disse varene får vi kjøpt i Norgesgruppens butikker.

Coop bruker Coop-navnet på mange av sine egne merkevarer mens bokstaven R går igjen på Rema-produktene i samme segment. I tillegg har de tre store kjedene kontroll på en rekke leverandører, som for eksempel bakerier og kjøttprodusenter. Det samme gjelder grossist- og transportleddet.

Det hører videre med til bildet at hemmelige rabatter og markedsføringsrabatter florerer.

Her går utviklingen dessverre i feil retning. Konkurransetilsynets kartlegging viser at omsetningen av tradisjonelle merkevarer går ned mens pilene peker opp for kjedenes egne merkevarer.

«Konkurransetilsynets undersøkelser bekrefter vårt inntrykk av at kjedene gir sine egne varer en prisfordel slik at konkurransen mellom EMV og uavhengige merkevarer ikke foregår på like vilkår», sier administrerende direktør Hege Hasselgård i Dagligvareleverandørenes forening.

I frysedisken er andelen EMV spesielt høy, kunne vi nylig lese i Nettavisen. Hos Rema 1000 gjelder det for over 90 prosent av de aktuelle grønnsakene. «Dette gjør at kundene får helt elendige valgmuligheter», sier Fagdirektør Olav Kasland i Forbrukerrådet.

Det er god grunn til å være bekymret over at andelen EMV øker. Dette gir åpenbart dårligere konkurranse og færre valgmuligheter for oss forbrukere. Kjedene bruker også EMV til å presse leverandørene på en utilbørlig måte.

Forbrukere flest sier at de ønsker økt kvalitet og større mangfold i butikkene.

Det hører videre med til bildet at hemmelige rabatter og markedsføringsrabatter florerer. De sterkeste aktørene har muskler til å kjøpe seg hylleplass. Når volumet på EMV stadig øker, vil dette naturlig nok fortrenge uavhengige leverandører. Små aktører må ofte gi opp kampen.

Mangfoldet svekkes når de store bauter seg fram. I den sammenheng er det interessant å merke seg den norske butikktettheten. I Norge har vi nemlig dobbelt så mange butikker pr innbygger som Sverige. Uten at utvalget i Norge dermed er bredere, snarere tvert om.

Samtidig har vi det faktum at vi ofte blir lurt. EMV er nemlig ikke alltid billigst, slik vi har vært vant til å tro. Det gjelder å orientere seg i jungelen. For en tid siden registrerte jeg at Tine-krem på boks var mye billigere enn tilsvarende Rema-produkt. Selv om Rema-boksen var forsynt med påskriften «vår laveste pris».

Men vi må ikke stirre oss blinde på lave priser. Forbrukere flest sier at de ønsker økt kvalitet og større mangfold i butikkene. Utfordringen er at mange gjør det motsatte av det de sier, når de likevel jakter på lavest pris.

Regjeringer av ulik farge har i årevis vært opptatt av å skape større konkurranse i dagligvaremarkedet. Fånyttes, må vi kunne si. Allerede i 2011 ble det lagt fram en utredning som uttrykte bekymring for at kjedene hadde for stor makt. Utredningen hadde følgende megetsigende tittel: «Mat, makt og avmakt».

Den gang hadde vi fire store matvaregiganter. Seks år senere forsvant Ica-kjeden. Den tyske lavprisgiganten Lidl etablerte seg i Norge i 2004, men måtte gi opp etter snaue fire år. Og nå har vi fortsatt bare tre store kjeder her til lands.

I fjor sommer ga Konkurransetilsynet bøter på til sammen 4,9 milliarder kroner til Norgesgruppen, Coop og Rema for ulovlig samarbeid ved hjelp av såkalte prisjegere som i årevis har spionert i konkurrentenes hyller. «Dommen» er anket til Konkurranseklagenemnda. Det blir spennende å se hvem som til slutt trekker det lengste strået.

«Det er veldig god lønnsomhet i dagligvarebransjen, men akkurat hvor den skulle ligget for at vi skulle ha vært «fornøyd», er det vanskelig å gi et konkret svar på», sa avdelingsdirektør Beate Milford Berrefjord i Konkurransetilsynet nylig til Dagens Næringsliv.

På denne bakgrunn tar eierne i Norgesgruppen nå ut en drøy milliard i utbytte.

Norgesgruppen kan skilte med en resultatmargin på rundt tre prosent. «Marginen er fortsatt det jeg vil kalle lav», sier konsernsjef Runar Hollevik. Men en lav prosent på en kjempestor omsetning ga altså et overskudd på 4,9 milliarder i fjor.

På denne bakgrunn tar eierne i Norgesgruppen nå ut en drøy milliard i utbytte. Mesteparten av dette drypper på Johansson-familien, som eier 75 prosent av konsernet. Den styrtrike kremmerfamilien har mer enn nok til salt i grøten.

I realiteten bestemmer kjedene prisene i butikkhyllene, både på sine egne merkevarer og leverandørenes. Kjedene står dermed fritt til å legge ekstra høye påslag på «konkurrentene» og prise egne varer lavere.

Dette bidrar til å øke eget salg og svekke leverandørenes posisjon. Over tid, og etter hvert som forbrukerne får færre valgmuligheter, kan kjedene øke prisen på egne produkter og få gode marginer også på disse.

Det er akkurat dette som dessverre skjer. Sakte, men sikkert. Dagligvarekjedenes eiere kan skumme enda mer fløte. Vi som kunder sitter igjen med stadig mer avmakt.