Måter å se ting på

Dette er en tekst i tre akter:

Først skal den feire at det er 50 år siden John Berger laget den ikoniske TV-serien Ways of seeing på BBC i 1972 og for all tid endret måtene folk så kunst på.

Hvordan vi ser på verden, hvordan vi opplever alt fra kolonialisme til overvåkning, er alltid tett knyttet opp mot makten og avmakten til den som ser.

I andre akt vil vi se at det ikke er tilfeldig at et norsk teaterstykke fra 2018 på Black Box teater hadde den samme tittelen, Ways of seeing, fordi disse kunstnerne gjør det samme Berger gjorde: Tvinger oss til å snu blikket. Å se verden gjennom andres øyne.

Den tredje, og siste akten, handler om dronning Elisabeth, og den dype avgrunnen mellom hyllest og sinne som etterfulgte hennes død. For også dette handler om måter å se ting på.

Den gamle damen, som var et symbolsk og koselig statsoverhode for noen, er ikke særlig symbolsk for en som ser eget lands koloniale tyvegods plassert på kroner, septer og i de mange slott og herskapshus. Og som ser symbolet «Storbritannias dronning» som garantisten for at hierarkier som på toppen sementerer adel, makt og rikdom består.

En av de eier fortellingen om sin samtid. Den andre utfordrer og kritiserer den fortellingen.

Det er ikke en gammel de ser eller er imot, men systemet selve dronningrollen og hele henne familie inngår i.

I tråd med John Bergers teser ses selvsagt en dronning på ulike måter, avhengig av posisjonen til den som ser. Og som Pia Maria Rolls ensemble i teaterstykket Ways of seeing viste: Hvordan vi ser på verden, hvordan vi opplever alt fra kolonialisme til overvåkning, er alltid tett knyttet opp mot makten og avmakten til den som ser.

Maleriet kan sende ut meldinger til seeren om hvem som har makt eller hva som er skjønnhet innenfor samfunnet det ble malt i.

En av de eier fortellingen om sin samtid. Den andre utfordrer og kritiserer den fortellingen. Måter å se på vil alltid inneha en maktubalanse mellom seerne. Ingenting er nøytralt, heller ikke en død dronning.

Gjennom fire episoder på 30 minutter ville John Berger vise BBCs seere at kunst som kan oppleves nøytralt og vakkert ut for noen, for eksempel et maleri, har i seg en mengde symboler og ideologiske pekepinner som kan opprøre en annen seer. Maleriet kan sende ut meldinger til seeren om hvem som har makt eller hva som er skjønnhet innenfor samfunnet det ble malt i.

I ettertid er det særlig episoden der Berger tar for seg «det mannlige blikk» (the male gaze), som har blitt stående som et referansepunkt, ikke minst for feminister, når man skal forstå hvordan og hvorfor nakne kvinnekropper er presentert i europeiske malerier og i form av statuer, og hvem som ser på dem, og hvordan man(n) ser på dem.

Bergers TV-serie var i utgangspunktet et tilsvar til en annen storslagen og påkostet serie, Civilisation fra 1969. Det at serien var et tilsvar, er ikke uviktig når man skal diskutere måter å se ting på også i dag.

Har vi tapt litt av evnen til å se verden med andres blikk?

Allerede i 1969 – året etter at 68’erne hadde inntatt gatene – fantes det kritikere som mente Civilisation var gammeldags allerede da, med blikket rettet kun mot en Sivilisasjon, der det ikke var andre måter å se ting på enn det vestlige, og der ingen kvinne var verdig en plass i det store historiske universet.

Serien, som var en kjempestor produksjon med 117 opptakssteder, ble likevel et av TV-historiens store begivenheter, på begge sider av Atlanterhavet, vist i til sammen 60 land.

Har vi tapt litt av evnen til å se verden med andres blikk?

Før var det ofte gjennom romanene mange av oss kunne leve oss inn i andres liv, følelser og erfaringer. Men vi leser mindre.

I stedet ser mange av oss det stikk motsatte, der vi sitter foran en lysende skjerm og ser varianter av oss selv og vårt blikk forsterke seg med algoritmene i et forrykende tempo.

For å helt enkelt si med Lena Lindgrens mer komplekse teori: Det er som om vi er fanget i internetts narsissisme der vi enten skal hevde oss selv og vårt eget, eller bli som et ekko av andres liv, et lite stykke «like», i møte med fortellinger som speiler vår egen.

Måtene å se verden på, er ikke likeverdige.

Verken narsissisten eller hans ekko (-kammer) klarer å komme seg til et sted utenfor egen boble, der de andre står og roper og så gjerne vil vi skal se ting fra deres side.

Det er mulig internettet har tatt fra oss noe av evnen til å se ting fra andres ståsted, til å ta innover at det finnes Ways of seeing annerledes enn vårt eget syn, når det gjelder både kunst, politikk, en dronnings død eller hva som er å anse som fornuftig og nøytralt i sin samtid.

Måtene å se verden på, er ikke likeverdige. Noen ser med maktens øyne, og de eier hegemoniet og «fornuften» i sin samtid, slik den marxistiske filosofen Antonio Gramsci ville sagt det. Dermed blir «de andres blikk» nettopp «de andres» – og de andre pirker, plager og forstyrrer komforten til resten. Ikke rart det kan bli bråk, særlig om vi ikke lytter på den andre i det hele tatt, men automatisk stritter imot.

Hvis ens eget blikk på verden er tett knyttet opp til «fornuft» og hva som anses «vanlig», så er det ikke rart folk går i krisemodus om noen pirker i det.

I John Bergers tid var det ansett svært utfordrende å løfte frem kvinners blikk og stemmer når kunst skulle forstås, eller å utfordre det vestlige synes på verdens sivilisatoriske utvikling.

Da teaterstykket Ways of Seeing forsøkte seg på å utfordre omtrent det samme, vestens og majoritetens verdensbilde og etablerte sannheter og maktstrukturer, var de på tvers av konsensus. Da kritikere av dronning Elisabeth ville utfordre den voldsomme hyllesten som oppsto ved hennes død, utfordret de et helhetlig verdensbilde i samme slengen.

Hvis ens eget blikk på verden er tett knyttet opp til «fornuft» og hva som anses «vanlig», så er det ikke rart folk går i krisemodus om noen pirker i det. Men hvis vi senker skuldre, og lytter når de andre forteller om sitt blikk, så hadde verden blitt et hakk mer demokratisk, mangfoldig, spennende og rettferdig. Det er også en måte å se det på.