Atter en Konge

«Jeg skal anmelde Terje Tvedts siste bok», fortalte jeg to sakprosaforfattere og journalister en kveld vi var ute for å spise middag sammen. De to dro på skuldrene, før et lettere foraktelig «Facebook-Høyre», fløt over bordet og ble liggende som noe kvelende, røykpreget mellom oss. Jeg prøvde å få til en diskusjon, men det hele fislet ut.

Oi, tenkte jeg. Betyr dette at den profilerte professoren er ute av det gode selskap?

Klarer han i sin siste bok å «tøyle» sitt behov for å sjokkere?

Ingen som har lest Terje Tvedt forholder seg nøytralt til mannen og fenomenet. Han er internasjonalt anerkjent, omstridt her hjemme og et retorisk fyrverkeri som briljerer med en uendelig strøm av kunnskap. Samtidig virker det av og til som om han lever av å provosere, av å sette ting på spissen og av å pirke i våre selvbilder.

Klarer han i sin siste bok å «tøyle» sitt behov for å sjokkere? Og formår han å konsentrere seg om de lange linjer på en måte som gjør at han ikke setter sin egen tolkning og seg selv i sentrum?

 

Provokatøren Tvedt

Leseren får ha meg unnskyldt når jeg går til anmelderoppgaven via en slik problematiserende introduksjon. Grunnen er enkel: Siden Tvedt i 1990 utgav boka Bilder av «de andre». Om utviklingslandene i bistandsepoken (Universitetsforlaget) har han fremstått som en enfant terrible i sitt behov for å hudflette det han kaller «godhetsregimet» i Norge.

I pamfletten Den norske samaritan. Ritualer, selvbilder og utviklingshjelp (Gyldendal 1995) tok Tvedt et kritisk oppgjør med den årlige TV-aksjonen. Kritikken ble nærmest selv rituelt gjentatt flere år etter hverandre. I samband med TV-innsamlingen til CARE Norges arbeid i 2008, skrev han blant annet:

Kritiker Aage Borchgrevink omtalte Tvedt som «mistenksomhetens historiker».

«NRKs TV-aksjon speiler ikke først og fremst nasjonens giverglede, derimot journalistikkens absolutte sammenbrudd og verden omskapt til kulisse for Den Gode Intensjon. TV-aksjonene har skapt mektige, men samtidig fordummende stereotypier av verden.»

Høsten 2017 kom så boka Det internasjonale gjennombruddet (Dreyer). Debatten ble voldsom. (Noe som er grundig dokumentert hos RORG-samarbeidet). Kritiker Aage Borchgrevink omtalte Tvedt som «mistenksomhetens historiker». Det gjorde han blant annet på bakgrunn av at Tvedt skrev at folk med asiatisk og afrikansk bakgrunn har endret den norske befolkningen «med varig, ugjenkallelige konsekvenser».

Kanskje mennesket til alle tider har følt at deres tid var den mest avgjørende av alle tider?

Sindre Bangstad, forsker ved Institutt for kirke, religion og livssynsforskning, skrev at Tvedt simpelthen fordreier kilder. Også historiker Anne Minken var svært kritisk til det hun mente var selektiv sitatpraksis.

Jeg omtalte også boka, og selv om jeg lærte mye da jeg leste den, og dessuten berømmet Tvedt for å være en trollmann med ord, perspektiv og kilder, så forble han for meg for forelsket i egne fortolkningsrammer til at alt han sier kan tas for god fisk.

 

Forfatter i en avgjørende tid

Men dette er snart tre år siden. Og enda flere føler nå at vi lever i en avgjørende tid, om det nå skyldes at de er redde for immigrasjon, kunstig intelligens, robotifisering, militarisering, fremmedgjøring, økonomisk ulikhet eller klimaendringer.

Kanskje mennesket til alle tider har følt at deres tid var den mest avgjørende av alle tider? Da kan man søke svar i religion, eller i filosofi, eller i mer handlingsorienterte alternativ, som i politikken eller i sosiale bevegelser.

Tvedt har sitt eget akademiske liv som trumfkort. Få nordmenn har satt seg selv så solid på kartet som ham.

Behovet for å forstå egen samtid må tas på alvor, og de som fortolker for oss må også møtes med respekt. Noen vil hevde at kun ved å se tilbake på historien, vil vi forstå samtiden fullt ut, og kanskje ha muligheter for å skape oss. en bedre fremtid.

I og med at vi nå har klimaendringenes og naturens stemme tordnende over vår hverdag, vil et verdenshistorisk perspektiv som forsøker å forklare sivilisasjoners skapelse, og delvis ødeleggelse, ut fra et miljøperspektiv, være et spennende utgangspunkt for en utforskning. Det er nettopp noe slikt Terje Tvedt setter seg fore å gjøre, slik jeg leser ham.

Hvorfor hører jeg Tvedt på denne måten? Har jeg fått ham på hjernen?

Tvedt har da også sitt eget akademiske liv som trumfkort. Få nordmenn har satt seg selv så solid på kartet som ham. Gjennom sin lange karriere som professor i global historie og statsvitenskap har han skapt seg et solid faglig grunnlag og en plattform å tale fra.

Hans geografiske innfallsvinkel har medført at han særlig har viet seg vannets historie, primært med utgangspunkt i Nilen og Nord- og øst-Afrika. I tillegg til forskning, har det blitt populariserende bøker og filmer. På denne måten har Tvedt etablert seg som en spennende fortolker og formidler av naturhistorie som betingelse for vår sosiale historie.

 

Et varig monument

Boka Verdenshistorie. Med fortiden som speil vil kunne bli stående som Tvedts varige monument som historieforteller. Gjennom hele denne gode leseropplevelsen har jeg Tvedts entusiastiske stemme i bakhodet, akkurat som jeg fortsatt innbiller meg at jeg hører Jens Bolling når jeg leser Asbjørnsen og Moe.

Hvorfor hører jeg Tvedt på denne måten? Har jeg fått ham på hjernen? Neida, men mange av oss sto i kø utenfor Nasjonalbiblioteket da Tvedt høsten 2019 holdt seks «foredrag mot samtidens historieløshet». De fleste av oss kom ikke inn, og vi har i stedet hørt den streamede versjonen.

Dette er en fascinerende beretning, og den viser hvordan vi gjennom hele vår historie har vært avhengige av naturen.

Tvedt ledet oss her gjennom oldtidssivilisasjonene for 5000 år siden, via korstog og oppdagelser fram til den moderne verdens framvekst og helt opp til vår egen tid. Senere ble mye av dette også gjentatt og brakt videre i flere episoder av Verdibørsen hos NRK.

Nå kommer altså en revidert, oppdatert, utvidet og aktualisert versjon av alt dette i bokform, og det skal J.M. Stenersen Forlag ha stor takk for.

 

Vannets avgjørende rolle

Tvedt tar oss med til de første sivilisasjoner rundt Sumer, ikke langt unna utløpet til den persiske gulf, videre over til Nil-deltaet, og deretter mot dagens Pakistan og den en gang så strålende Indus-sivilisasjonen.

For cirka 5 000 år siden får vi bykulturer og siden skriftkultur og stratifisering av samfunnet. Alt bæres på ryggen av en allerede inntrådt jordbruksrevolusjon. Mennesket «oppfant» seg selv, så å si da vi både lærte oss å temme ville vekster, ville dyr og tilgjengelig vann.

Hvorfor? Les Tvedt og bli vis.

Dette er en fascinerende beretning, og den viser hvordan vi gjennom hele vår historie har vært avhengige av naturen.

Tvedt tar oss så med videre østover, inn i Midtens rike, altså Kina. Dette var tidlig en sivilisasjon mektigere og rikere enn noen andre, men som likevel aldri søkte verdensdominans. Kineserne nøyde seg heller med å dominere sine relative nærområder. Hvorfor? Les Tvedt og bli vis.

 

Tyrkia og Erdoğan

Det kinesiske imperiet var imponerende, og like imponerende var det osmanske riket, som regjerte store deler av verden mellom 1300 og 1923. Tvedts analyse av dagens tyrkiske president Recep Tayyip Erdoğan og hans (skamløse) bruk av historien for å befeste egen maktbase er verdt hele boka for min del.

Her viser Tvedt på en glimrende måte hvorfor det er så viktig at vi har historisk bevissthet, kompetanse og nysgjerrighet.

Den industrielle revolusjons mange nyanser kommer frem på en måte jeg tidligere ikke har fått med meg.

Så er vi over på en analyse av hvordan en liten regntung øy ute i Atlanterhavet kunne bli noe så usannsynlig som verdens største imperium noensinne. Tvedts grundige og godt skrevne betraktninger over de engelske elver, hvilke vannhjul de brukte og den storstilte kanalbygging engelske kapitalister satte i gang, er rene «page-turneren».

Den industrielle revolusjons mange nyanser kommer frem på en måte jeg tidligere ikke har fått med meg.

 

Imperium og ondskap

Et fascinerende kapitel er viet europeisk kolonialisme. Her legges ingenting imellom. Samtidig klarer Tvedt å holde en nødvendig distanse når begrep som imperium, kolonialisme og rasisme debatteres. Han sammenlikner og kontrasterer ulike tider, epoker og regimer, og det er fruktbart.

Dette er særdeles relevant i den løpende debatten, hvor det er lett å legge for mye samtid inn i våre vurderinger av historiske personer. Mye følelser investeres i statuestorming og et behov for å fortolke fortidens filosofer og vitenskapsmenn med dagens briller.

Dette flyter godt og er spennende.

USAs hegemoniske tidsalder vies også god plass, noe som leder fram til en diskusjon om hvorvidt Kina kommer til å ta over og «gå forbi» USA. Dette flyter godt og er spennende.

Tvedt avlegger også denne gangen bistanden og det han fortsatt nok anser som en naiv norsk utenriks- og utviklingspolitikk en visitt, blant annet med en kritikk av det han oppfatter som en norsk insistering på at menneskerettighetene er universelle.

Det er en rik, litterær og intellektuelt stimulerende drøfting.

Tvedts fortolkninger er ikke evige sannheter, men i motsetning til tidligere, opptrer han her, slik jeg leser ham, ryddig og med et godt begrunnet syn, uten at leseren trenger å være enig av den grunn.

Et siste kapitel forsøker å fortolke våre nåværende klimautfordringer, hele tiden med et blikk på det vi har vært gjennom av historiske forhold. Det er en rik, litterær og intellektuelt stimulerende drøfting.

 

Tidligere mestre

Jeg går gjennom mine egne bokhyller. Jeg har ennå ikke klart å sette i kjelleren den 20 binds store Verdenshistorien (Cappelen Damm, 1982 – 87). Familien har også liggende en utgave av Axel Charlot Drolsums og Ludvig Daaes Illustrert Verdenshistorie (1876–1880).

Drolsum var Norges første nasjonalbibliotekar (og for øvrig min kones tippoldefar). Hvor langt har vi vel ikke kommet i vår forståelse av historien siden den gang? Og likevel må historien fortolkes, og fortelles på nytt, igjen og igjen.

Tvedt er mer av en rendyrket historiker, og jeg tror boka hans vil kunne bli en internasjonal «hit».

Jared Diamond og Yuval Hariris bøker står også i hylla, med sine fortolkninger av verden gjennom en «deep history»-tradisjon, hvor det graves dypt i fortiden for at det skal bli mulig å si noe om hvem vi er i dag – og hvor vi skal. Tvedt er mer av en rendyrket historiker enn disse to, og jeg tror boka hans vil kunne bli en internasjonal «hit».

Han er en norsk eksponent for det den franske historikeren Fernand Braudel (1902 – 1985) kalte «la longe dureé», «de lange linjer». Selv har jeg ikke lest en mer overbevisende «grønn» vri på historien siden jeg for 25 år siden leste Clive Pointings A green history of the world (Penguin 1991).

Bidraget hans er så viktig, vektig og inspirerende.

Tvedts bok kommer derfor til å bli stående lenge i mine hyller. Bidraget hans er så viktig, vektig og inspirerende. Terje Tvedt forblir kanskje for mange et uromoment. Men han taler med en autoritativ historisk stemme, og det er ikke mye «facebook-Høyre» over det jeg nå har lest.

Kanskje Tvedt i fremtiden gjør klokt i å holde seg unna for mange «norske spekulasjoner»? Uansett: Verket Verdenshistorie får meg til å tenke på tittelen på J.R.R. Tolkiens (1882 – 1973) siste bind i trilogien Ringenes Herre (1954-55). Jeg vil derfor si at Tvedt er «Atter en konge».