meritokrati
FOTO: Benjamin Disinger/Unsplash.com

De meritterte og de fordømte

Var valget av Trump og Brexit-avstemningen de lavt utdannedes desperate opprør i en verden som i større og større grad fordømmer dem til ydmykelse og fattigdom?

Hvilke tendenser i samfunnet var det som forårsaket de dramatiske politiske omveltningene i 2016? Hva fikk amerikanerne til å stemme Trump inn i Det hvite hus, og hva fikk britene til å stemme Storbritannia ut av EU?

Forsøk på å gi svar har dannet en egen sakprosasjanger de fire siste årene. Utgivelsen av filosofen Michael J. Sandels bok The Tyranny of Merit vitner om at denne sjangeren ennå lever i beste velgående.

Vi ønsker jo at de som styrer oss og utformer politikk for oss vet hva de driver med.

Ifølge Sandel, var det ikke økonomisk ulikhet, rasisme, Putin eller de-industrialisering som forårsaket den politiske høyredreiningen man så i USA og Storbritannia i 2016, og som hadde vært tydelig i andre europeiske land lenge.

Årsaken, mener Sandel, var snarere den overveldende vekten samfunnet legger på meritter og utdanning.

 

Samfunnets beste

Mer spesifikt er det tendensen til å innrette samfunnet som et meritokrati Sandel identifiserer som splittende verden rundt. I et meritokrati er det ideelt de dyktigste, best utdannede og meritterte menneskene som styrer og skjøtter de viktigste posisjonene i samfunnet. Disse oppnår ikke stillingene sine gjennom annet enn egen innsats i utdanning og annet arbeid.

Som Sandel villig innrømmer, virker dette øyensynlig ikke som noen dårlig måte å strukturere samfunnet på. Vi ønsker jo at de som styrer oss og utformer politikk for oss vet hva de driver med.

Andelen av folkevalgte uten høyere utdanning har sunket dramatisk siden 1950-tallet.

De siste tiårene har dette også bli virkeligheten i flere og flere demokratier verden rundt. Sandel påpeker hvordan andelen av folkevalgte uten høyere utdanning har sunket dramatisk siden 1950-tallet.

Som vi også regelmessig debatterer i Norge, ser det ikke ut til å være plass i politikken for de uten bachelor- eller mastergrader. Hvilken grad man trenger, stiger dessuten år for år. I Tyskland, påpeker Sandel, har flertallet av regjeringsmedlemmene under Angela Merkel doktorgrad, mens de med yrkesbakgrunn er så og si fraværende.

 

Hva med taperne?

Som sagt virker det tilsynelatende hensiktsmessig at de aller dyktigste av oss er de som leder samfunnet. Problemet er at dette avler ydmykelse og sinne hos alle dem som ikke når toppen, skriver Sandel. Dette har sin rot i hvordan den meritokratiske tankegangen forandrer perspektivet vårt på dem som lykkes – og på dem som ikke gjør det.

Også i et system hvor rikdom, innflytelse og posisjon er nedarvet, avles ulikhet og misnøye. I et slikt system slipper man imidlertid å bebreide seg selv for å være på bunnen av samfunnet. Ens manglende privilegier skyldes tross alt bare at man ble født inn i feil familie.

De som ikke lykkes, er dømt til å måtte akseptere at deres elendighet alene skyldes dem selv.

I et meritokrati derimot, har alle samme sjanse til å nå toppen – ideelt sett. Jobber du hardt, så vil du gjøre det bra, er lovnaden. Som en følge av dette, anser i stadig større grad de suksessfulle sin suksess for å være deres fortjeneste alene. Tilsvarende, er de som ikke lykkes, dømt til å måtte akseptere at deres elendighet alene skyldes dem selv.

Når det slik blir opp til hver og enkelt av oss om en lykkes eller ikke, oppstår det en form for arroganse og en følelse av overlegenhet hos dem som får det til, argumenterer Sandel. Fordommer mot de mindre utdannede og mindre vellykkede er da også den eneste fordommen som uten videre fortsatt aksepteres, påpeker han.

Er det grunn til å vrake meritokratiet?

Etter å ha lest Sandel legge ut om hvordan meritokratiet undergraver samfunnslimet, sitter man imidlertid igjen med en følelse av at han kaster meritokratiet ut med badevannet. Man skal ikke se bort fra at mange høyt utdannede ser ned på lavt utdannede av de grunner Sandel skisserer. Men er det grunn til å vrake meritokratiet?

Vi ønsker jo at ansettelser skal gjøres etter hvilke erfaringer og utdannelse man har. Tilsvarende ønsker vi jo at byråkratiet og statsforvaltningen besettes av de som er best skikket til det. Sandel sannsynliggjør ikke at verden ville vært bedre om dette ikke var tilfellet. Selv om dagens situasjon leder til ydmykelse og arroganse.

 

Nye politiske mønstre

I politikken er arroganse og nedlatenhet imidlertid som gift. I boken Listen, liberal beskriver forfatteren Thomas Frank hvordan Demokratene, som tidligere var arbeidernes parti, i større og større grad ser ut til å avsky de uutdannede. Sakte, men sikkert har Demokratene dermed blitt partiet for de høyt utdannede.

Sandel illustrerer dette med noe så enkelt som bruken av ordet «smart» i politikken. Stadig mer ble nettopp «smart» under Clinton- og Obama-administrasjonene. Det skulle bygges smartbyer, smart infrastruktur og smart handel. Ja, til og med krigene ble smarte. Politikken ble slik frarøvet sitt politiske innhold og sto igjen som et valg mellom teknokratiske og «smarte» løsninger, på den ene siden, og et motstående «dumt» alternativ.

Spørsmålet her er om det ikke tross alt er ulikhet, og ikke meritokrati, Sandel egentlig er kritisk til.

Det var dette som ga seg utslag i 2016, mener Sandel. Den sikreste identifiserbare fellesnevneren til Trump-velgeren var at hen hadde lav eller ikke-eksisterende utdannelse. Det samme kjennetegnet de som stemte for Brexit i Storbritannia. Disse velgerne levde ofte i de-industrialiserte deler av landene hvor lønnen hadde stagnert siden 70-tallet, og hvor høyt lønnede industrijobber tiltagende ble erstattet med dårlig betalt arbeid i servicebransjen.

Spørsmålet her er om det ikke tross alt er ulikhet, og ikke meritokrati, Sandel egentlig er kritisk til. Ydmykelsen og sinnet Sandel beskriver, har som regel sitt utspring i ulikhet og fattigdom. Sandel overbeviser ikke helt når han hevder at det er en meritokratisk tankegang som er skyld i disse politiske valgene, og ikke ulikheten og alt den medfører.

 

Kan de ikke bare spise meritter?

Det er likevel et faktum at samtidig som ulikheten i verden har økt, så har svaret fra Demokratene, og tilsvarende politikere i europeiske land, vært å gjøre utdannelse lettere tilgjengelig. For at et meritokratisk samfunn skal fungere, må jo sjansen til å stige i gradene ved innsats alene være likt fordelt.

Dette fungerer ikke, skriver Sandel. Selv om man på forskjellige måter har forsøkt å gjøre tilgangen til høyere utdannelse lik, så er tilgangen til den beste utdannelse fortsatt et klassespørsmål. Sandel skriver godt om hvordan ambisjoner om et likt utgangspunkt og standardiserte og objektive opptaksprøver ville lede til et perfekt meritokrati i USA. Situasjonen er likevel i dag at det er de velstående som får barna sine inn på de mest selektive universitetene.

Effekten er at de fattige taper, igjen og igjen.

Dette er naturlig nok. Barn av velstående foreldre får mer hjelp med skole hjemme, de går på privat grunnskole, de kan kjøpe seg hjelp for å gjøre det godt i opptaksprosesser og så videre. Dette mønsteret ser man verden over. Som Sigrun Aasland viser i boken Det trengs en landsby, gjør det seg gjeldende også i Norge, om enn ikke i like stor grad.

Effekten er at de fattige taper, igjen og igjen. Respekten for arbeidet de gjør forsvinner, ulikheten øker og de blir sett ned på av en høyt utdannet overklasse som regner det for de fattiges egen skyld at de ikke lykkes. Er det rart sinnet øker?

 

Og ulikheten går sin gang

Den økonomiske ulikheten i verden har lenge vært økende. I takt med økende ulikhet har hele områder i land som USA og Storbritannia blitt rene fattigdomsfeller uten attraktive jobber eller gode offentlige tjenester. Meritokratisk fremgang gjennom utdannelse var ment å bøte på dette, men som Sandel skriver:

«Inspirert av de heroiske livshistoriene til noen få, så undrer vi over hvordan flere kan settes i stand til å unnslippe samfunnsforholdene som holder dem i fattigdom. I stedet for å bøte på årsakene til at mennesker ønsker å flykte [fra omstendighetene sine], så konstruerer vi en politikk hvor mobilitet er svaret på ulikhet. Å bryte ned barrierer er en god ting. Ingen skal holdes tilbake på grunn av fattigdom eller fordommer. Men et godt samfunn kan ikke være tuftet på flukt.»

Det er ikke overraskende at det avler ydmykelse og sinne når de får høre at det er deres egen feil at de ikke har det bedre.

Alle kan jo ikke flykte. De aller fleste er av forskjellige årsaker bundet til hjemstedet sitt, selv om det verken finnes muligheter for dem selv eller barna deres der. Det er ikke overraskende at det avler ydmykelse og sinne når de får høre at det er deres egen feil at de ikke har det bedre.

Sandel skriver lettlest og underholdende om dette sinnet og dets historiske røtter. Han klarer imidlertid ikke helt å overbevise om at det er meritokratiet som må ryke, når det er ulikheten som virker å være kjernen til alt han kritiserer. Hans bok er likevel et kraftig varsku om at det vi så i 2016 bare var starten på et tiltagende opprør fra samfunnets tapere. Om det ikke gjøres endringer i hva samfunnet verdsetter og hvordan det håndterer ulikhet, så vil raseriet som syder under overflaten komme for en dag. På godt og vondt. Igjen og igjen.