Mellom motpolene

Det går knapt et par dager mellom hver gang det skytes med skarpt i en kulturdebatt for tida. Denne høsten og vinteren er landet rammet med en intensitet som oppleves ny, uvant og ubehagelig. Den ene dagen handler det om bagateller. Like før nyttår sto det for eksempel et slag om pølsemenyen på Stortingets juletrefest, ifølge enkelte et drama som kunne ende med norsk kulturkapitulasjon. Den andre dagen står det derimot om utbredelsen av antisemittisme blant muslimer, satirens rolle, ytringsfrihetens framtid eller ikke-erkjent rasisme i majoritetsbefolkningen. Den tredje er det vel helst kjønn det krangles om, være seg mediedekningen av #metoo eller påstanden om at menn nå undertrykkes på viktige livsområder.

Mange ser ut til å være så overbevist om sin rettskaffenhet at det ikke faller dem inn å anerkjenne motstanderens perspektiv som legitimt.

Hvor ulike disse debattene enn er, har de noe til felles. Mer enn å handle om fordelingen av ressurser og byrder mellom ulike klasser, landsdeler, bransjer eller samfunnssektorer, handler de om grenser og posisjoner i offentligheten, om hvem som er innenfor og utenfor, om hva som skal gjelde som problematiske og selvfølgelige antakelser.

Kort sagt dreier det seg altså om de ideologiske strukturene som preger samfunnsdebatten. Like kort sagt er opplevelsen at disse strukturene nå har blitt mer ustabile enn på lenge. Dette er årsaken til at vi kan snakke om en kulturkamp. Det er kultur forstått som tankemønstre, normer for rett og galt, ideer om godt og ondt, og deres nedslag i den kollektive bevisstheten, som skifter fasong. Det vi er vitne til ser ut til å være et hegemoni som slår sprekker, og en beinhard konkurranse om hvem og hva som skal ta over.

 

Kryssende konfliktlinjer

Det betyr ikke at vi har fått én enkel verdipolitisk akse som krysser den klassiske høyre/venstre-aksen i politikken, slik man av og til hører. Det er snarere slik at en rekke ulike grupper, ofte med helt ulike utgangspunkt, identiteter, erfaringer og verdensbilder, haler og drar i den offentlige mening fra mange kanter samtidig. De forsøker alle å påvirke rammene for samfunnsdebatten til sin fordel, og det er dette som gir kulturdebatten et lettere kaotisk preg.

Mange ser også ut til å være så overbevist om sin egen rettskaffenhet at det ikke faller dem inn å anerkjenne andre perspektiver som legitime. Dermed er det ikke så rart at intensiteten oppleves som så høy for tida, eller at det er mange kryssende konfliktlinjer.

Det er jo alltid meningsmotstanderen din som polariserer, ikke sant?

Det som virker opplagt er at vi bør prøve å skjønne fenomenet vi her står overfor, forstå hvor det kommer fra, hvilke dynamikker som driver fram polariseringen og hvor det er sannsynlig at vi ender opp.

Dessuten bør man vel gjøre seg opp en mening om det som skjer – og da aller helst en nyansert og kunnskapsbasert en.

 

Stadig tøffere debattklima

Jeg har tidligere skrevet om en tendens blant de ivrigste kulturkjemperne til å se seg som deltaker i en total kulturkrig, der det ikke legges mange begrensninger på virkemiddelbruken: Gjennom idiotforklaringer, beskyldninger om forræderi og svik, samt utbredt stempling av meningsmotstandere, blir striden stadig tøffere. Utenfor offentligheten, i private meldinger og på andre måter, florerer også de mer utilslørte truslene.

De som står mot hverandre i de mange ordskiftene blir bare sterkere i sin tro på at avgjørende verdier, den offentlige samtalen og i siste instans demokratiet er under angrep, når dette skjer. For det er jo alltid de andre som polariserer, ikke sant?

Offentligheten er i ferd med å bli en slagmark med mange, og tidvis ganske dype sår.

De stadige trefningene sementerer og forsterker dermed fiendebildene, mens offentligheten har blitt en slagmark med mange, og tidvis ganske dype sår.

I dette bildet er det ingen mangel på debattanter som kaster seg hodestups inn i striden på den ene eller den andre siden, men det er ganske langt mellom bidragene som forsøker å se systemet av frontlinjer i sammenheng – eller evner å betrakte sin egen “side” utenfra, om enn bare for et øyeblikk.

 

På tide med noen nyanser

Nettopp dette ønsker vi i Agenda Magasin å forandre. Vi vil følge kulturkampene tettere framover, blant annet ved å sette sammen en ukentlig oversikt over de siste trefningene, slik at det blir litt lettere å følge med på alle krumspringene. I tillegg kjører vi i gang en større serie med artikler fra skribenter som har ulike utgangspunkt, men likevel ønsker å løfte blikket. Vi leter i denne omgang etter dem som oppfatter at det finnes nyanser og kompleksitet i ordskiftene, dem som ikke er lukket for andre perspektiver enn sitt eget.

Først og fremst er formålet å komme nærmere en forståelse av hva slags politisk, kulturelt og sosialt væromslag vi er vitne til: Hva handler “kulturkrigen” egentlig om? Hvordan arter kampene seg? Hvilke mekanismer er det som gjør at så mange trefninger blir så harde? Og hvorfor kan man tidvis få følelsen av at aktørene tror deres mer eller mindre høyverdige mål rettferdiggjør virkemidler som neppe kan sies å høre hjemme i en konstruktiv debatt?

Vil de som er hellig overbevist gå med på at det ennå går an å snakke med hverandre, snarere enn til, forbi og om hverandre?

Vi kommer til å stille spørsmål som: Har kulturkrigen en historie, og hva er den i så fall? Bør debattene våre hjemme i Norge sees som avsnitt i en større kamp som handler om selvmotsigelser i den senmoderne kulturen mer generelt, eller er det spesifikke trekk ved det som nå pågår her? Hvilken betydning har det for den bredere politiske kampen at så mye båndbredde går med til å krangle om identitetspolitikk? Og hva er det med disse spørsmålene som får såpass mange til å engasjere seg i den?

I tillegg vil vi også undersøke om det egentlig er mulig å innta et slikt lett distansert fugleperspektiv når kampene gjerne oppleves som nær eksistensielle for dem med mest “skin in the game”. Er man før eller siden dømt til å ende med et forsvar for den ene eller andre posisjonen, selv når man forsøker å gi en mer nøytral beskrivelse? Vil de som er hellig overbevist noen sinne gå med på at det er et ideal å snakke med hverandre, snarere enn til, forbi og om hverandre?

Tekstene vi har startet jakten på vil ta sats i konkrete forhold, være seg kjønnssamtalen etter #metoo, blindsoner i majoritetsdiskursen når det kommer til forekomsten av rasisme, sosiale mediers betydning for en dysfunksjonell debattinfrastruktur, presset mot ytringsfriheten fra forskjellige hold, identitetspolitikkens ulike manifestasjoner, ubehagelige og farlige strømninger like utenfor det etablerte ordskiftet, og så videre.

 

Målet er en bedre samtale

En av utfordringene vi nok blir nødt til å adressere handler om at ordskiftene gjerne foregår på flere nivåer samtidig. Metadebatten og debatten om de konkrete spørsmålene veves inn i hverandre. Hva man mener om idealer for offentlig meningsbrytning ser ut til å speile ståstedene i de aktuelle sakene – og omvendt. Det kan derfor vise seg vanskelig å finne et felles grunnlag som de fleste kan godta, noe vi i så fall vil mene at det er viktig å få belyst.

Under mange av debattene ligger dessuten et knippe grunnleggende spørsmål om samfunnsutviklingen. På den ene siden har du det progressive potensialet i å avsløre ikke-erkjente tenkemåter som kan legitimere fortsatt diskriminering. På den andre finnes det en fare for at en liberal debattkultur blir smalere og mindre representativ dersom det er flere ting man ikke lenger kan si uten å møte sanksjoner. Forhåpentligvis er det slike tilsynelatende – eller ekte – dilemmaer vi gjennom serien vil klare å nærme oss på en ikke-alt-for-forutinntatt måte.

Ønsket vårt er i alle fall å få fram stemmer som tenker både konsistent og nyansert rundt den pågående kulturkampen. Dette betyr selvsagt ikke at skribentene skal holde seg fra å rydde i feltet de skriver om, ikke kan mene noe rimelig sterkt, bruke egne erfaringer eller påpeke uenighet med andre. Offentligheten er ikke, skal ikke være, og kan ikke bli, et teselskap uten skarpe konfrontasjoner. Kamp er også en forutsetning for forandring. Likevel tror vi at det vil være nyttig om serien bringer fram flere reflekterte syn på kulturkrigen enn det som er vanlig for tida.

I beste fall blir det en samtale som gjør oss alle litt klokere – istedenfor enda sintere.

Klarer vi også å stimulere til litt mer selvrefleksjon, og kanskje til og med en bedre samtale om de konkrete forholdene og virkelige samfunnsutfordringene dette jo egentlig dreier seg om, så er det også verdt innsatsen.

De første tekstene vil bli publisert denne uka, og flere vil følge i ukene framover. Vi har invitert en del skribenter til å delta, men spaltene vil også være åpne for andre. Hvor hardt man enn prøver, slipper man nemlig ikke unna det faktum at hver og en av oss bare besitter en liten flik av et svært sammensatt bilde.

Send derfor gjerne inn bidrag som redaksjonen kan vurdere, på egen kjøl eller som en respons på tekstene vi publiserer framover. Vi kan ikke love publisering, men vi vil ha innspill fra mange hold, og en så bred debatt som mulig. I beste fall blir det en samtale som gjør oss alle litt klokere – istedenfor enda sintere.